Mandag 25. juli

Klokken er 08.30 og det er en time siden jeg stod opp. Vanligvis ville jeg ha laget meg en kopp te med honning og melk, funnet frem Word, og satt i gang med å skrive. På kjøkkenet skulle kaffetrakteren putret, klar til å forsyne meg med nok koffein til at blekket ville sprute når inspirasjonen kommer. Det pleier ikke å være vanskelig, normalt er jeg på dette tidspunkt langt inne i begynnelsen av 1800-tallet, Marias verden. Men ikke i dag.

Det er som om ingenting virker i hodet mitt, som om bare det å formulere en setning er en uoverkommelig oppgave. Når jeg skriver dette er det bare noen dager siden 22. juli, og til tross for at jeg var svært bestemt på å gjenoppta hverdagslivet i dag, får jeg det ikke til. Fredagens terrorhandlinger er ennå ubegripelige, og jeg blir fortsatt satt helt ut av følelser og tanker. Vi har tatt til oss all informasjon som er gitt, og brukt timer på å snakke med barna om det som skjedde. I går gikk vi alle i rosetog i Horten hvor jeg bor, og det var mektig å stå i øsende regnvær foran et bord fylt av gravlys og roser og synge nasjonalsangen.

I dag kjennes det som om vi trenger en hviledag, det er tid for samhold og samvær med andre, barna må få noe annet å tenke på. Vi avtaler derfor med et vennepar av oss, og tar med oss barna til et innendørs badeland i Tønsberg (det øsregner fortsatt, så stranda er et dårlig alternativ). På vei ut stopper vi i veikanten. I ett minutt står Norge stille, og tankene går igjen til ofrene og deres pårørende. Når det føles så vondt for meg som ikke er direkte berørt, hvor smertefullt må det ikke være for de som opplever at noen de har kjær er alvorlig skadet eller borte?

TIRSDAG 26. juli

Øsregnet har gitt seg, men det er gråvær og kjølig. Også i dag har jeg vansker med konsentrasjonen, og bruker altfor mye tid på medier. Jeg gjør et halvhjertet forsøk på å gå gjennom manus, men gir opp. Det er neppe dagen for stor kreativitet eller gode formuleringer. I stedet vandrer blikket ut av vinduet. Den velkjente utsikten er den samme som før, og etter en stund greier jeg å skyve det jeg nettopp har lest ut av tankene. Gamle minner dukker opp, og jeg lar dem komme og greier etter en stund også å glede meg litt over dem.  

Brua forbinder Løvøya med Mellomøya, og befinner seg på indre havn i Horten. Løvøya kan du se litt av til venstre for brua, mitt favorittsted i Horten.

Min bestemor hadde hytte der ute på odden, og som liten tilbrakte jeg noen uker hos henne hver sommer. Ett av mine aller første minner er at jeg ble vekket grytidlig, før soloppgang, og at bestemor og jeg løp ned til sundet rett bak broa med hver vår fiskestang. Der møtte vi en annen familie, allerede i full gang med fiskingen. Silda hadde kommet inn i sundet, og hele havoverflaten kokte. Under jaget seien, og også jeg fikk dratt i land et par før silda fant veien ut og etterlot en speilblank og rolig havoverflate. Det var et stort øyeblikk for en jente på ti år, selv om jeg kom raskt ned på jorda igjen da jeg ble gitt en fiskekniv og ble instruert i hvordan fisken skulle renses!

Landet du ser i bakgrunnen på bildet, er øya Mølen. Bak ligger Hurumlandet, mot vest ligger Drammensfjorden, og mot øst finner du Oslofjorden. Etter at jeg begynte å skrive om Maria, har jeg forelsket meg i seilskip. Fra her jeg sitter, er det ikke vanskelig å se for seg de praktfulle skipene som må ha seilt i stort antall inn i begge de to fjordene for et par hundre år siden. Det må ha vært et praktfullt syn …

Etter å ha drømt meg bort frem til lunsj, gir jeg opp og går ut i hagen. Den har blitt forsømt hittil i sommer, men nå går jeg målbevisst i gang. Jeg tenker på mannen som i sin ynkelighet og frykt for det fremmede følte behov for å gjøre alle like redde som han selv, og river skvallerkålen opp av bedene med aggresjon og målbevissthet. Det er utmerket terapi!

ONSDAG 27. juli

Jeg hadde satt av dagen til et intervju med Vestfold Blad, men det ble utsatt. Det passer meg egentlig bra, med tanke på at mandagen og tirsdagen ikke har vært produktive i det hele tatt. Kanskje jeg kan ta igjen litt tapt tid? I min kalender står det nemlig ”ferie” førstkommende mandag, og min tålmodige familie har allerede ventet lenge på min oppmerksomhet. Jeg har derfor gitt meg selv frist til fredag, senest søndag, det er bare å sette i gang! 

Det er bok ni som står på agendaen. Den er skrevet helt ferdig og redigert med skarpt blikk, nå gjenstår siste finpuss før manus sendes til redaktør og konsulent.

Det første jeg gjør er å skru på PC’n. Den er gammel og sliten, og trenger litt tid på å bli klar. Mens den surrer seg i gang, går jeg på kjøkkenet og smører meg en brødskive. Den får selskap av en kopp te med melk og honning. I tillegg setter jeg på kaffetrakteren slik at kaffen er klar når tempoet begynner å dale sånn ca. kl. ti. Etter å ha logget meg på, skummer jeg vanligvis gjennom avisene på nett. Men i dag er jeg streng med meg selv, ingen nettaviser før til lunsj. Så finner jeg frem dokumentet mitt, tenner et lys og setter på Kaizers Orchestra. Jeg er lidenskapelig Kaizers-fan og finner inspirasjon i deres univers når jeg skriver. Sangen ”170” er blant annet årsaken til at Philip har en militær karriere (uten sammenligning forøvrig for de av dere som er kjent med teksten). Så til vakker Bryne-dialekt, med ordene ”Slapp av, eg kommer snart igjen”, viser uret 08.24 og jeg hopper inn i Ribe, Danmark, romjulen 1807!

TORSDAG 28. juli

Det var merkbart allerede i går kveld. Temperaturen steg, og det ble varmere. Regnet som har drysset ned over oss i ukevis har tatt en pause og skylaget sprekker opp. Sommeren er på vei tilbake til Vestfold!

Minstemann på åtte fikk bli med en venninne på fjelltur, og dro av gårde i går ettermiddag. De skulle innom Langedrag, så jeg er temmelig sikker på at hun vil storkose seg. De to eldste drar av gårde på stranda. Det betyr at mor, med god samvittighet, kan kaste seg over arbeidet. Jeg er ikke lenger like preget av terroren på fredag, og selv om jeg nok fortsatt arbeider litt saktere enn vanlig, greier jeg i dag å konsentrere meg nok til å gjøre det jeg skal. Min snille mann pusler om meg, og legger alt til rette for at jeg skal bli ferdig, og jeg jobber så svetten siler og rekker nesten å bli ferdig med manus før vi får middagsgjester.

FREDAG 29. juli

I dag våkner jeg til hanegal, ispedd skvatringen til en hissig kråke. Varmen gjør det umulig å sove med vinduene igjen, og brått kommer hele nabolaget inn på soverommet. Det plager ikke meg, jeg skulle uansett opp å jobbe, men min vanligvis godlynte mann bør nok holdes et stykke unna naboens hønsehus i dag!

Det knirker og knaker i ytterdøren, nesten som om noen forsøker å benne den åpen med håndkraft. Mellomste på elleve har sovet i telt i hagen i natt sammen med et par venninner, og et øyeblikk lurer jeg på om det er noen av dem som forsøker å bryte seg inn på morgenkvisten. Men det er ikke barna, det er rett og slett sola! Inngangspartiet er østvendt, og solstrålene steker treverket så det vrir seg lidelsesfullt. Da jeg lukker opp døra, slår varmen mot meg. Nysgjerrig kikker jeg på gradestokken, som viser ikke mindre enn 48 varmegrader! Det er imponerende.

Jeg setter alle vinduer og verandadøren opp til lufting, og gjør meg klar til å skrive. Både onsdagen og torsdagen var produktive, så jeg ligger godt an. Men i dag er det nesten lammende varmt, og det tar ikke lang tid før mannen min og jeg bestemmer oss for heller å gå en tur i håp om å finne litt lufting.

Selv om klokken ikke engang er ni, krøller håret seg i nakken av fuktighet når vi går. Vi har ikke planer om å gå langt, et par, kanskje tre kilometer tur-retur Løvøya kapell og Olavsbrønnen. Det er passende i dag.  

Vi har akkurat forlatt hovedveien og tatt av ned mot Drasund, da vi oppdager at vi blir holdt under oppsikt. Et rådyr står musestille (eller kanskje rådyrstille? – ja, jeg vet – dårlig humor!) og vokter oss når vi passerer. Utvilsomt har hun stjålet roseknopper i hagen der hun står, og jeg tar meg i å lure på om det er samme rådyret som noen uker tidligere barberte klematisen til venninnen min i hagen bak. Tyvradd eller ikke, vakker var hun!

Litt lenger ned i veien får vi utsikt over området mellom fastlandet og Løvøya. I dag er det mest småbåter som farter rundt her på indre havn, men det var annerledes på Marias tid. Kanskje hun så et seilskip i sundet mellom Løvøya og Mellomøya da hun red forbi? Og hadde hun vært drøyt hundre år tidligere ute, kunne hun til og med sett Tordenskjold. På øya du ser omtrent midt i bildet, (som vi i dag kaller Lort), skal hans skip ofte ha ligget ankret opp. Jeg ser det for meg, en praktfull fullrigger, med Tordenskjold ved roret. Hvorfor søkte han ly her? Lå han i bakhold? Trengte han å proviantere, eller skulle han kanskje på ball på Falkensten gods? Hm, kanskje noe å notere seg bak øret til senere bruk?   

Vi fortsetter, og kommer til Drasund som i dag er fylt igjen og knytter fastlandet og Løvøya sammen. Som nevnt var sundet tidligere åpent, og da ble skutene dratt gjennom det smale og grunne sundet heller enn å seile rundt. I dag kan vi gå tørrskodd over, og mitt bilde er tatt omtrent midt i sundet, med utsikt mot vest.

Etter omtrent hundre meter finner vi Løvøykapellet og den legende kilden som i dag er kjent som Olavsbrønnen.

Det er usikkert når kapellet første gang ble oppført, men det skal være nevnt i biskop Eysteins jordebog i 1398. Kapellet har ligget i ruiner flere ganger, blant annet var det ganske sammenrast på Marias tid, men er bygget opp igjen. Siste restaurering tok til på slutten av 1920-tallet, og kapellet ble gjenåpnet for bruk i 1950. 

Kilden på Løvøya har lenge vært kjent for sin legende virkning, selv om det har vist seg vanskelig å dokumentere dens opprinnelse. Den var i hvert fall godt kjent den gang Baglernes kong Phillipus besøkte kilden i 1217. Brønnen ble også benyttet som ønskebrønn, og da jeg kikket ned i den i dag, glimtet det fortsatt i metall i bunnen. Kanskje Maria har vært her?

Tilbake i huset, gyver jeg løs på bok 9. Jeg rekker akkurat å gå gjennom stavekontrollen, før minstefrøkna kommer tilbake fra fjellturen med vennene våre. Vi overtaler dem til å bli til middag, og koser oss med reker og hvitvin på verandaen. Det blir litt action også, den ene av våre to kaniner ser sitt snitt til å bykse ut av buret i hagen, og stormer oppover skråningen så barken spruter. Jeg er imponert over hvor rask hun er, ikke like imponert over strategien hun velger. I stedet for å fortsette opp i skogen, bråsnur hun og løper tilbake mot oss. Snart sitter hun trygt plassert sammen med sin artsfrende i det som, tross alt, er et ganske romslig utebur. Det er nesten så jeg ser at hun smiler da vi lukker døren bak henne, godt fornøyd med egen innsats.

Litt senere på kvelden hører vi det rasle i skråningen på nytt. Er kaninen løs igjen? Det er for mørkt til å se skikkelig, men en rask sjekk i kaninburet avslører to sorte skikkelser. Så var det ikke kaninen, men derimot en temmelig stor frosk. Og han er ikke alene. Brått vrimler det av hoppende amfibier rundt oss, som om de alle brått har fått det for seg å forlate skjulestedene sine og starte vandring mot ukjent mål. Har de vært under vår veranda hele sommeren? Da har det definitivt vært en våt sommer!

LØRDAG 30. juli

Det er like varmt denne morgenen som de to foregående, men det lufter litt mer. Mathilde på (snart) 11 år har vært heldig og fått bli med en venninne på båttur, men Sunniva på åtte, hennes venninne Tuva som har overnattet, og Aleksander på tolv trenger å lufte seg litt. I dag blir det derfor stranda. Sammen med resten av Hortens befolkning. Jeg tror aldri jeg har sett så mange biler på parkeringsplassen, og Horten har tross alt svært mange strender å velge mellom! Men vi finner oss en gresstust, og til vår forundring er ikke vannet så kaldt heller.

Det blir en stille kveld. Hele denne uka har vi vært hos, eller hatt, middagsgjester, i kveld blir det bare Tor-Arne og meg på verandaen. Det lufter litt, men fortsatt er det varmt. Nattemørket har lagt seg, vi har tent lys, og over hodene våre blinker det i stjerner. Barna har fått lørdagsgodtet sitt, jentene ser på film og eldstemann spiller dataspill. Selv har jeg funnet frem stjernekikkerten. Hvem vet? Kanskje jeg oppdager en ukjent stjerne eller E.T.? Jeg nynner på en Kaizersang; ”Me låg på taket, og drakk gammel dansk. Og me blei kanon, og spleiste på ei stjerne, fem tusen kroner, delt på to …”, og koser meg.

SØNDAG 31. juli

Ennå en solfylt dag, så det blir strandliv i dag også. Men først må jeg legge litt planer for ferien. For helt ferie blir det nok ikke, jeg er altfor spent på hva som skal skje nå i bok ti. Selvsagt har jeg en viss formening om det, retningen er staket ut, men det er detaljene som er viktige. Hvordan vil hun reagere på …? Hva vil han tenke om hun …? Der ligger det mye spenning, også for meg, og mye arbeid. Men før jeg kan gyve løs på det, må jeg få de ytre omgivelsene klare. Bok ti involverer to nye byer, steder hvor jeg riktignok har vært en gang eller to, men som jeg vet lite om. Første oppgave blir derfor å dra på biblioteket, og låne bøker, drive research. Det elsker jeg. Ikke bare lærer jeg om nye steder, det gir også inspirasjon. Så jeg tror jeg får moderere begrepet ferie, for meg betyr det utelukkende ferie fra å skrive på maskin. Når jeg ligger på solsenga i ukene fremover, har jeg gamle bøker om norske byer i bagasjen og hodet fullt av alt Maria skal oppleve fremover. Det gleder jeg meg til.   

Men først må jeg gjøre to ting. Sende fra meg bok ni, og denne bloggen. Jeg er nok litt perfeksjonist, og sliter med å si at bok ni er ferdig. Hadde det ikke vært for et strengt blikk fra min kjære mann, kunne jeg nok sittet på den en god stund til. Jeg tar meg sammen og sender den. Puh! Også er det ferdigskrivning av bloggen. Jeg leser gjennom, og ser at jeg har endret sinnsstemning i løpet av uka. Så ble det hverdag igjen likevel, det føltes uoverkommelig i begynnelsen av uka. Etter den brutale påminnelsen om at vi ikke må ta vårt fredelige og velordnede liv for gitt, er det befriende deilig å søke til trauste rutiner. 

Jeg ønsker dere alle en fortsatt god sommer!