Hvordan ser egentlig uka ut for en forfatter? Liv Karin Kirkebøen Almendingen skriver serien Sagaen om Sunniva, og her er hennes dagbok fra uke 36!

Mandag

Det er tidlig morgen når jeg snører på meg skoene. Jeg åpner døra forsiktig, for ikke å vekke noen. Så småjogger jeg opp til grinda, åpner, og den øde gata ligger der foran meg. Høye sypresser vokser på hver side, og lufta dufter intens av urter. Det er ingen å se. Nå ja, hanen er våken, fortsatt like hes som for ti år siden, da vi kom innvandrende til Spania.

Jeg trekker på smilebåndet. Lenger enn hit nådde jeg ikke den første løpeturen, før jeg heseblesende stod og støttet meg mot den ene portstolpen. Det er seks-syv måneder siden. Nå løper jeg en runde på fem kilometer uten å trenge å stanse. Etter et par måneder ble det lystbetont, nå ser jeg frem til hver tur.

Det er stille nede i rundkjøringen, der en av veiene fører inn til selve landsbyen. Jeg skrår over asfalten i godt tempo, i retning av den neste vesle puebloen. Nå venter en lang slak stigning, prydet med palmer og gamle, krokete oliventrær. Jo lenger jeg kommer, desto bedre blir utsikten til den vesle toppen med husklyngen rundt, hjemstedet vårt.

Jeg følger den lave muren jevnt og trutt oppover, hopper over en hundelort her og der, kan så vidt skimte målet idet sola stekker fingrene opp over åskanten. En enslig skikkelse sitter på en stein litt lenger fremme. Det er en mager mann med langt, grått hår. Jeg vet hvem han er, men har aldri snakket med ham. Han sender en grå røykring ut i morgenlufta og smiler med de få tennene han har igjen. Jeg nikker et hyggelig «buenos dias» tilbake. Jeg vet at han bor i et lite skur en kilometers vei fra huset vårt. Han har en liten kålåker og et par bikkjer. Ingenting annet. Hver dag går han til landsbyen for å lete igjennom søppelkassene. Han ser alltid lykkelig ut når han bærer den slunkne posen sin over skulderen på vei tilbake. «Hvordan er det mulig?» tenker jeg. Er det nok for ham å finne en matbit som andre har kastet – å ha livet? Jeg gremmer meg i det samme, tenker på huset vårt, campingbilen og skapene med alle de unødvendige tingene. Er det slikt denne gamlingen er glad for å slippe – forpliktelsene, bekymringene og arbeidet vi andre har, fordi vi samler oss så mye?

Slik flyter tankene, og før jeg vet ordet av det, er jeg tilbake ved de hvitkalkete murene der porten fører inn til gårdsplassen vår. Turen gikk som en lek i dag, jeg er hverken andpusten eller sliten, bare klar i hodet og myk i kroppen. Nå skal det bli godt med frokost. Tankene rundt eneboeren jeg møtte og hva lykke er, vil jeg ta med meg videre inn i dagen.

Mannen min og de to guttene våre sitter ved bordet. Adrian på elleve reiser seg fort. «Løp du helt opp til pizza’n, mamma?» «Ja», svarer jeg. Han kommer bort og legger en arm rundt livet mitt. Det strålende smilet hans treffer meg rett i hjertet. «Du er jammen sprek, du, mamma, til å være så gammel!»

Arbeidslysten begynner å boble i meg når bilduren utenfor fortaper seg. Det rumler når porten glir igjen, og jeg er alene i vår vesle oase. Guttene skal til Albir på skolen, en snau halvtimes kjøring herfra. Mannen min skal ned i bokhandelen vår i Alfaz og forsyne lesehungrige nordmenn med bøker, blader og filmer. En sammenhengende skriveøkt på fem timer ligger foran meg, det er det samme hver dag, og det passer meg godt. Noen ganger får jeg to-tre timer ekstra på ettermiddagen, men det varierer. Ofte hjelper jeg til litt leksene, eller det er trening – fotball, squash, padel. Eller kanskje blir noen skolekamerater med hjem.

De første årene jeg skrev Sagaen om Sunniva, jobbet jeg nesten døgnet rundt. Arbeidet var så spennende og givende at jeg hverken enset klokka eller dem jeg hadde rundt meg. Et slikt tempo er ikke sunt i lengden, og det manglet ikke på advarsler … En stund var det som om jeg forsvant inn i historien og mistet mitt eget liv. Nå har jeg satt ned tempoet, prøver å finne den rette balansen. Den kvinnelige flinkismen og selvutnevnte administrasjonsrollen skal også legges på hylla, poco a poco, som det heter her – litt etter litt. I tillegg vil jeg holde kroppen i form, slik jeg gjorde da jeg var yngre. Gleden over å trene er allerede tilbake. I tillegg gir slike alenestunder rom for uforstyrrete tanker, som igjen skaper inspirasjon.

Tirsdag

Ingen løpetur på morgenen i dag. Isteden baker jeg brød, og i løpet av kort tid står det to fulle former i ovnen. Jeg fyller opp den faste vannkaraffelen og går inn i biblioteket (ikke stort og flott, men en liten hule i knall grønt, med en tredemølle, pulten min og en vegg dekket av bøker). Mac-en murrer velvillig når jeg starter den, og som vanlig kikker jeg på nyhetsoverskriftene og sjekker mailen min før jeg begynner å skrive. Gjennom smijernsrekkverket foran vinduet ser jeg at det er litt overskyet, men gradestokken viser alt tjuesju, så det blir nok en varm dag.

Jeg retter ryggen og legger fingrene på tastaturet, velsigner nok en gang skrivemaskinkurset jeg valgte å gjennomføre på ungdomsskolen. Det tillater meg å skrive i blinde hvis jeg vil, og dermed kan jeg leve meg fullt og helt inn i historien. Så stiger jeg inn i Sunnivas verden. Det kribler spent i magen. Hvordan vil julen bli på Elvestad etter den stygge ulykken, tro? Særlig nå som … Men det kan jeg jo ikke røpe, for jeg skriver på bok tjue, helt utrolig hvor fort det har gått siden jeg satt famlende og svettet over den første. Én ting har jeg blitt sikker på siden da: Det er dette jeg vil gjøre, fantasere opp mennesker og steder, og merke at de begynner å leve. I tillegg har jeg en stor forkjærlighet for historie – det er nok mens jeg graver rundt etter fakta, at jeg har mine beste stunder. Jeg kommer alltid til å skrive.

Det piper fra stekeovnen på kjøkkenet. Brødet er ferdig. Jeg skjærer meg en tykk skive, har ikke tålmodighet til å vente på at det kjølner. Kalkunpålegg og masse agurk oppå, nam! Mens jeg nyter maten, tar jeg meg litt bedre tid med nyhetene. Allikevel trenger Sunniva og Anders seg på, det skjer store saker på Elvestad nå, selv om jeg sitter og spiser. Jeg gjør meg ferdig med de siste smulene og skynder meg å skrive ned noen stikkord. Så er neste økt i gang, og tiden opphører.

Vips! er klokka to, og jeg må begynne med middagen. En times tid etter kommer guttene stormende inn, de pleier å løpe om kapp fra bilen. Som vanlig har de mye å fortelle, og som alltid snakker de i munnen på hverandre. I dag har de med seg en ny skolekamerat som kommer fra Norge, så det er litt av hvert som skal utveksles – favorittfotballag, fritidsinteresser, hvilket dataspill som er best …

Etter maten kaster alle seg i svømmebassenget. Ennå holder vannet 27 grader. Jeg setter meg ned med en korrektur mens jeg hører latteren og de glade hvinene flytte seg ned til trampolina i skogen. Det får en bølge av takknemlighet til å strømme gjennom meg. Det er så mange i Norge som mistet barna sine på Utøya, flere på samme alder som våre …

Onsdag

Dagens første gjøremål: Den ukentlige turen ned på markedet for å kjøpe frukt og grønnsaker. Det er bestandig hyggelig, og fortsatt synes jeg det er eksotisk når de eldre markedskarene synger ut sine tilbud så det ljomer på den vesle plazaen.

Hjemme igjen spiser jeg gresskar med kanel til frokost, hvorfor har jeg ikke brukt mer gresskar før? Femten minutters koking, og så kan de brukes i supper og sauser, eller bare som de er. Det er nydelig!

I dag gleder jeg meg som en unge til å begynne å skrive, for jeg er ekstra fornøyd med gårsdagens økt. Det ble ti hele boksider, og jeg har en følelse av at leserne mine vil like dem. Som vanlig ga jeg meg for kvelden ved kapittelslutt, selv om jeg ofte får prestasjonsangst hver gang jeg begynner på et nytt. Heldigvis går det som regel over etter noen linjer, i hvert fall hvis jeg merker at jo, da, mine venner i Surkadal er med meg i dag også.

Utpå ettermiddagen dekker jeg spisebordet på terrassen. Der er det alltid svalt, for vi får havbrisen rett inn. En spansk familie fra landsbyen skal komme på grilling i kveld. Deres gutter har gått i samme klasse som våre – før vi byttet til norsk skole. Jeg minnes hvordan de voksne tok imot oss med åpne armer, den gangen for en evighet siden, enda ingen av oss kunne et ord spansk, kanskje bortsett fra «gracias». Ville vi ha tatt imot en innvandrerfamilie på samme måte i Norge?

Det blir en hyggelig kveld – livlig prat på oss voksne, og masse bading på guttene. Når det mørkner, tenner vi lyktene og demper stemmene. Sommernatten er varm og full av gresshoppegnissing og dykkende flaggermus. Livet er godt.

En siste kaffekopp, og vi følger gjestene til porten. Alle klemmer hverandre, en fin skikk, som vi nordmenn kanskje har blitt bedre på i det siste. Slikt skaper samhørighet, viser at vi bryr oss om hverandre, har hverandre.

Torsdag

Våkner klokka fem og blir liggende og nyte mørket og stillheten. Den elektriske vifta i taket suser behagelig og får sval luft fra åpne vinduer til å kjøle oss ned. Selv med opp mot tredve grader inne, kjennes det deilig når hele huset har gjennomtrekk. Det er nesten som å sove ute!

Det tar ikke lang tid før Sunniva og hennes anliggender presser seg på. Denne tiden av døgnet kommer tankene lett. Men så må jeg ha sovnet igjen, for plutselig står ei rød solkule og smiler i vinduskarmen. Tiden er inne for å starte en ny dag.

Guttene er raske og flinke til å ordne seg, de gleder seg begge til å komme seg av gårde. Så har vi da også verdens beste skole! Bare seksti elever, men tretten lærere, og alle virker oppriktig glade i arbeidet sitt. Med strand og fjell i gangavstand, får elevene ofte utedager, gjerne flettet sammen med det faglige. Sang og musikk er også høyt prioritert, og bassenget blir hyppig brukt i gymtimene. Skolen i Albir føles ofte mer som et hjem enn en skole.

Jeg setter meg ned for å jobbe, som alltid med en kladdebok foran meg, jeg har én for hver Sunniva-bok. Hver mandag skriver jeg opp ukedagene, og hvor mange sider jeg bør ha ferdige innen helgen. Så krysser jeg ut én for én – det blir lange gjerder av streker til slutt. Er jeg ikke i mål når fredagen kommer, blir det helgearbeid, selv om kravet jeg setter til meg selv, er langt mer behagelig nå enn før.

Ettermiddagen går med til å kikke på guttenes lekser og rydde huset. I morgen kommer det nemlig en person som er svært viktig for oss: vår fantastiske vaskehjelp! Jeg så til sist ingen mening i å gå og skure gulv når skriveriene ligger der og lokket. En stund tok mannen min seg fri fra bokhandelen en dag i uka for å gjøre rent, men det var heller ingen god løsning. Så nå har vi altså fått en engel av en vaskehjelp, en levende, hvit tornado, så å si!

I dag spiser vi fiskemiddag akkompagnert av sprudlende skoleopplevelser. Etterpå blir mannen min med meg på dagens løpetur, som blir utvidet med et par kilometer for anledningen. Det går overraskende greit, og godfølelsen henger i hele kvelden.

Fredag

Ukas beste dag! Fra morgenen av blir huset sakte fylt av såpeduft og renhet, mens jeg er så privilegert at jeg kan sitte og skrive. På fredagskveldene pleier vi å kose oss sammen og nyte at det er helg. Ofte dekker vi bordet med tapas, og da hjelper guttene også til. De har som regel ønsker om hva vi skal lage. Fersk sopp frest sammen med hakket hvitløk, basilikum og serranoskinke er favoritten for øyeblikket. I tillegg elsker vi reker og blåskjell – og en varm eggetortilla hører alltid med.

Ettermiddagen blir såpass sval at vi sykler oss en kveldstur, alle fire. Nesten hjemme igjen, stanser vi på den hyggelige baren borte i veikrysset og kjøper oss noe å drikke. Det er ikke stort mer enn ei lita trehytte med stoler og bord utenfor. Her samles traktens fruktbønder, birøktere og andre, som trives best i nærmiljøet. Ofte står det en gammel kjenning bundet utenfor – et lite esel, faktisk en av de første vi hilste på da vi kom hit ned.

Siden jeg har fortjent skrivefri denne helgen, avslutter jeg ukebloggen min her, med et takk til dere lesere for at jeg har et så givende arbeid. Forhåpentligvis vil sunnivabøkene fortsette å gi dere leseglede i gjengjeld.

Ta vare på dere selv, og god helg!