Hvorfor skriver egentlig serieforfatterne våre? Hva inspirerer dem, og hvor og hvordan jobber de? Elisabeth Hammer er forfatteren bak «Maria av Svaneberg«, og her gir hun deg et lite innblikk i sitt forfatterskap!

Allerede som barn diktet jeg historier for meg selv, men jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli forfatter. Jeg var rastløs, og historiene var min måte å roe meg selv når jeg skulle sove eller når jeg kjedet meg. Det var ikke i mine tanker at de skulle få en større del i livet mitt, og jeg tror heller aldri at jeg fortalte om dem til noen. De var min lille hemmelighet, min egen fantasiverden hvor jeg kunne dagdrømme meg bort fra virkeligheten.

Da jeg ble voksen, mente jeg at jeg ikke lenger trengte dagdrømmene. Voksne folk gikk da ikke rundt og fantaserte slik? Dessuten var jeg opptatt med å ta utdannelse og fikk etter hvert både mann og barn, jeg kunne ikke kaste bort tid på drømmer og fantasier. Jeg brukte en del krefter på å fortrenge denne siden av meg, men det gikk ikke lenge før jeg forstod at det var umulig. Jeg savnet fortellingene mine. Veldig. Barna la seg tidlig, og min kjære jobbet skift, så jeg hadde noen timer hver kveld hvor jeg kjedet meg. Dette var da Ringenes Herre-filmene gikk sin seiersgang verden over, og jeg skal innrømme at jeg var mer enn bare litt opptatt av hobbiter, alver og trollmenn… Fantasien jobbet på høygir, men det skjedde så mye i livet ellers at jeg ikke fikk ro til å tenke en historie ferdig. Det var frustrerende, og en tanke tok form; kanskje jeg kunne skrive ned historiene mine? Etter litt knoting fant jeg formen, og begynte å skrive. Det ble en fantasyhistorie på godt og vel tusen sider, og det var en fantastisk følelse da karakterene fikk liv og eventyret vokste på PC-skjermen!

Nå hadde jeg akseptert at jeg ikke kunne overse denne delen av meg, og snart ønsket jeg også å dele historiene mine med andre. Men hvordan? En dag oppdaget jeg at Cappelen Damm lyste ut en konkurranse. Kanskje jeg kunne være med? Om ikke annet ville jeg få en tilbakemelding på skrivingen min, så hva hadde jeg å tape? Utfordringen var at jeg ikke ante hva en romanserie skulle inneholde. Jeg hadde riktignok lest Heksemesteren en gang for en evighet siden, men husket ikke så mye annet enn spenningen og den altoppslukende kjærligheten mellom Tiril og Mori.

Det var også en utfordring å finne passende karakterer. En kjærlighetshistorie surret rundt i tankene mine, men den var neppe passende. Helten var både hissig og utålelig, og heltinnen ivret etter å utfordre ham. Helst med sverd. Også denne historien utspilte seg i et fantasy-miljø, men jeg fikk det ikke helt til å stemme. Kanskje det var fordi jeg selv ikke var like opptatt av orker og nazguls lenger? Ringenes Herre-sirkuset hadde roet seg litt, og jeg hadde oppdaget Jane Austen. I flere måneder hadde jeg slukt bøker og filmer, og var sterkt påvirket av den intense romantikken. Hva om jeg løftet mine krigerske fantasy-karakterer over i et slikt miljø? Philip skled på plass med en gang, selv om kantene hans måtte slipes noe. Maria slet jeg litt mer med, hun hadde for sterk personlighet, men etter hvert tok også hun form.

Jeg kokte figurene mine sammen med det jeg hadde researchet meg frem til om norsk overklasse i historisk tid, og fikk en romantisk kjærlighetshistorie med masse spenning og en anelse fantasy i form av en forhekset amulett… Så var det bare å vente på svar.

Konkurransen vant jeg ikke, men jeg jublet likevel da jeg forstod at forlaget ville jobbe videre med meg. Jeg fikk en dyktig redaktør og en like dyktig konsulent, som tok fatt på oppgaven med å lære meg opp. Det tok tid, men etter en stund begynte ”Maria av Svaneberg” å ta form. Det var en lang prosess, men etter at første bok ble lansert, har det gått fort. Allerede er bok 4 på vei ut i butikkene, og jeg sukker like henført hver gang jeg ser de vakre omslagene som designer og illustratør tryller frem.

”Maria av Svaneberg” er først og fremst en kjærlighetshistorie, og det var aldri meningen at den skulle bli veldig lang. Jeg har akkurat begynt på bok 11 og selv om det fortsatt er mange bøker som skal skrives, innser jeg at det ikke er så mange månedene igjen før jeg må begynne å tenke på en ny historie. Det blir vemodig, men jeg vet allerede at det vil være andre karakterer og historier å fortelle, og at jeg vil bli like oppslukt av disse som jeg er av Maria og menneskene i hennes liv.

Når jeg skriver om Maria, henter jeg inspirasjon både fra bøkene jeg leser når jeg driver research (jeg har oppdaget at jeg elsker historie!), samt fra filmer og masse musikk. Når jeg skriver har jeg alltid musikk i bakgrunnen, valgt ut fra hvilken stemning jeg skal beskrive.

Pulten min står i et hjørne i stua, og stablingen av bøker under skjermen ville sikkert fått enhver fysioterapeut til å riste forskrekket på hodet. Men det fungerer fint for meg! Min interesse for fantasy er også representert, i form av en klokke med en drage på (noen som ser den?) og et pennehus fra Harry Potter (arvet av sønnen min). Ellers har jeg selvsagt Kaizers Orchestras siste CD på pulten, er nemlig blodfan. Så her sitter jeg, etter at jeg har levert barna på skolen om morgenen, og drømmer meg bort til en annen tid hvor håp, savn, lengsel, fortvilelse, sorg, frykt og ikke minst kjærlighet, dominerer. Forhåpentligvis blir det til en historie også andre enn jeg selv kan ha glede av å følge!

Jeg vil ønske dere alle en god uke!