Hvordan ser en vanlig uke ut for en serieforfatter? Det prøver vi å gi deg svaret på i denne spalten! Denne uken er det forfatteren av Skjærgårdsliv, Jeanette Semb, som har skrevet dagbok. Her er Jeanettes rapport fra forrige uke: 

Mandag
Jeg våkner klokken 5.00 og spretter opp av sengen. Jeg er et utpreget A-menneske og elsker hver eneste morgen, for det er da jeg har mest energi. Det er også da jeg jobber best. Dessverre holder ikke energien seg gjennom dagen, etter klokken 14.00 daler den markant, og på kvelden er jeg ikke særlig tess. Noe som gjør at jeg i sosiale settinger på kveldstid kan bli sittende og gjespe. Ikke fordi jeg kjeder meg, men fordi jeg sliter med å holde øynene åpne. Men det skal sies at det er verre på vinteren enn på sommeren. Og derfor er jeg også mer glad i vår og sommer, enn vinter, kulde og mørke. bildet under, av barna fra i sommer, har jeg som skjermbilde. Det gir meg inspirasjon til å holde ut når energien ikke er på topp.

Jeg skal være på Ahus klokken 9.00, og fordi jeg aldri kan vite hvordan morgen rushet fra Drøbak og inn til Oslo er på en mandag, kjører jeg hjemmefra kl. 6.30, før mann og barn har våknet. I dag går det imidlertid bra, og jeg parkerer utenfor Ahus en time senere. Heldigvis har jeg med meg PC-en og kan skrive noen scener til på Skjærgårdsliv 25 før timen starter.

Tirsdag
Dagen begynner foran datamaskinen, med et par scener til i Skjærgårdsliv. Det er 14 dager til levering, og jeg kjenner meg litt stressa. Jeg har alltid høyere puls de siste fjorten dagene før deadline. Jeg føler at det er så mye jeg må ha på plass før jeg sender manuset fra meg, og jeg er aldri helt fornøyd. Men jeg er vant til deadlines, jeg har forholdt meg til deadlines siden jeg var 22 år og hadde ansvaret for kryssordsidene i Allers. Skjønt jeg gled bedre over målstreken den gang enn jeg gjør nå, synes jeg. Men så er det to forskjellige type jobber også.

I dag skal Espen på 12 år ha ski i gymtimen, og jeg må smøre skiene hans. Dessverre har jeg ikke særlig talent for smurning, men jeg gjør så godt jeg kan. Sjekker yr.no og temperaturen, og leter meg frem til riktig smurning. Espen er en gutt som heldigvis klager veldig lite, han er stort sett blid og i godt humør, så jeg får ikke på pukkelen som smøregutta på landslaget gjør om det er skivebom.

Etter at Espen er kjørt til Golfbanen der det er supre skiforhold nå på vinteren, setter jeg meg for å jobbe en times tid, før jeg må ut og kjøre igjen. Jeg går på Norsk årsstudium på Høgskolen i Vestfold, og dette semesteret tar jeg emnet Litteratur og filmvitenskap. Heldigvis er det kun forelesing på tirsdager, for det er et stykke å kjøre. Halvannen time hver vei. Jeg putter PC-en i sekken, slik at jeg kan sitte og jobbe på Moss – Horten-ferga. Takk og pris for min slanke, lette laptop, som er enkel å ha med seg overalt. Den er like viktig som tannbørsten … 🙂

Onsdag
Etter to hektiske dager er det deilig å vite at jeg bare skal jobbe hjemme i dag. Jeg ser litt på opptaket av den nyeste episoden av Mammon mens jeg spiser frokost. Jeg elsker tv-serier, og forsøker å få med meg alle de skandinaviske. Mammon er spennende, så det holder hardt å skulle skru av midt i episoden, men arbeidet kaller. Jeg får se resten til lunsj.

Jeg får skrevet litt før jeg må vekke barna kl. 7.00. Tre håpefulle på 15, 12 og 10 år som skal på skolen. De er så store nå, at de er ganske så selvgående på morgenen. Og i dag er det ingen ski som skal smøres.

Etter at barna har gått på skolen, kommer Ludo bort til meg. Vår snart tre år gamle Cavalier King Charles Spaniel legger hodet på skakke og ser på meg med sine store, brune øyne. Han vet at han får frokost så fort barna har gått på skolen, og at det er tid for tur etter det. Han er så glad i å gå tur, halen logrer ivrig der han svinser i vei. Men dessverre er han ikke like glad i å møte hunder som er større enn ham selv. Da bjeffer han som besatt, og uansett hva jeg sier eller gjør, så er han døv på begge ørene. Jeg beklager så godt jeg kan til hundeeieren, smiler og håper at alle trommehinner er intakte, og at hundeeieren ikke er altfor oppgitt over at hunden vår ikke har dressur. Jeg har aldri hatt hund før, så gode råd tas imot med takk! Men ellers er Ludo verdens søteste og snilleste hund som hele familien elsker. Bildet er fra da han var 6 uker. Han har blitt litt større siden den gang.

Klokken 14.45 kjører jeg av gårde med fem ivrige 5. klassinger som skal ned på kinoen i Drøbak og øve til forestillingen Pizza, krutt og krapyl, på kulturskolens barneteater. I dag skal jeg være inspisient, det vil si at jeg skal trekke teppet opp og igjen på de rette plassene, og ellers hjelpe til med kulisser og rekvisitter. Det gjelder å ha tunga rett i munnen og følge med i manuset. Det er ganske hektisk til tider, og jeg vil nødig trekke teppet for tidlig, eller for sent … Men heldigvis er vi to som deler på oppgavene. Og det er morsomt å se den ivrige gjengen spille teater.

Torsdag
I dag har minstejenta vår bursdag. Ida fyller 11 år i dag, og det blir bursdagssang og gaver på sengekanten. Skal si hun er stolt når hun gløtter på øynene. Min mann og jeg ser på hverandre og kan ikke fatte at det er 11 år siden denne store flotte jenta kom til verden. Tiden går så altfor fort, og jeg ønsker å holde litt igjen. Har en følelse av at den beste tiden er nå, så det er bare å nyte den. Men i en hektisk hverdag er ikke det alltid like lett.

Jeg jobber noen timer før jeg går på kaffebesøk hos en venninne. Det vil si, det blir kaffe på de andre to og te på meg. Jeg har enda ikke lært meg til å like kaffe, noe jeg kanskje burde, med tanke på påfyll av energi sånn utover dagen. Etterpå går jeg en tur i Drøbak, for å ta noen bilder til dette blogginnlegget. Men ikke er jeg noen særlig god fotograf, og ikke er kameraet mitt særlig godt heller. Så det blir litt comme ci, comme ça. Under er i hvert fall et bilde fra Badeparken i Drøbak, der det meste av handlingen til Skjærgårdsliv er lagt. På disse stiene vandrer Josefine, Emma, Viktoria og resten av karakterene i serien. I bakgrunnen til høyre kan Varmbadet skimtes.

På ettermiddagen feirer vi Ida med is, sjokolademousse og krem. Men først litt Peppes Pizza, som har blitt en tradisjon hver gang barna har bursdag. Det blir en hyggelig feiring, og 11-åringen er storfornøyd med dagen.

Fredag
Denne morgenen reiser jeg til Son Spa for å svømme. Jeg er treningsmedlem der og svømmer i perioder ganske ofte, og i andre perioder ganske lite. Son Spa ligger vakkert til ved vannkanten, og jeg som elsker havet blir ekstra motivert av å svømme i et basseng med store vinduer som vender ut mot sjøen. Jeg er oppvokst på fjellet, og under hele oppveksten lengtet jeg etter sjøen.

Etter svømmeturen blir det frokost på hotellet. Laks og eggerøre og forfriskende juice. Jeg har med PC-en, så etterpå setter jeg meg utenfor spisesalen og skriver et kapittel til i Skjærgårdsliv. Der reflekterer jeg over hvor annerledes dette hotellet er enn Drøbak Strandhotell, som jeg skriver om i serien min. Men det er kanskje ikke så rart, det er tross alt hundre år som skiller de to hotellene.

Lørdag
Dagen begynner med skriving som den alltid gjør, uansett om det er helg eller hverdag. Jeg skriver stort sett hver eneste dag, også i feriene, men da kun på morgenen. Det har blitt en vane, og det er slettes ikke synd på meg. Å skrive er det beste jeg gjør. Selvsagt kan jeg gå tom innimellom og synes at ordene liksom ikke vil ned på papiret. Men stort sett er det kun lystbetont. Under er et bilde fra skrivestua mi. Jeg hadde drømt om skrivestue i mange år før jeg endelig fikk det. Over garasjen på huset som vi kjøpte for halvannet år siden, er det et hyggerom på 23 kvadratmeter. Her er det fint å være, både for meg, men også som en «kjellerstue» for barna.

Men det ble bare en kort økt før Ida og jeg satte kursen for helgens siste finpuss på teaterstykket, før mandagens premiere. Det er alltid med en viss andakt jeg trår inn i lokalene til Drøbak kino. På denne scenen har det blitt spilt revy i årevis, og her har jeg funnet frem et program fra Drøbak Studiescene anno 1955. Jeg syns tittelen på revyen er ganske morsom: Byen med det rare i.
Selv har jeg vært med i to oppsetninger. Den ene gangen i 1997, da min mann og jeg var nyinnflyttet til Drøbak. Revyen het I hull og hast, som dette bildet er tatt fra. Jeg er nummer to fra venstre, og følte meg slettes ikke vel i kostymet. Men det var utrolig morsomt å stå på scenen, selv om det også var ekstremt nervepirrende. I tillegg til at jeg fullstendig mangler talent!

Søndag
Dagen forløper stort sett som i går. Først skriving, så teaterøvelse. Men i dag er det også fastelavn, så når vi kommer hjem blir det baking av boller til den store gullmedaljen. Jeg fikser deigen og greier nesten å ødelegge miksmasteren. Note to self, eller hva det nå heter, bruk ikke vanlige visper til noe så seigt, tungt og trått som en bolledeig. Note to self nummer to – skru av miksmasteren når det begynner å lukte brent. Og spesielt når det begynner å ryke!

Ønsker alle fine lesere der uke en strålende uke!

Beste hilsen fra Jeanette.