Ved disse tider i fjor måtte jeg gå til det harde skrittet å avlive schæferen min. Da jeg skaffet meg eurasiertispen Karma, tenkte jeg at hun aldri ville kunne ta Connies plass. Det har hun heller ikke gjort.  Karma har fått sitt eget hjerterom – det vil for alltid forbli hennes.

Karma er alt jeg kan forestille meg av glede og oppriktig lykke. Jeg har aldri hatt en mer «smilende» hund. Når jeg har vært ute av huset og kommer hjem igjen, er hun fra seg av begeistring. Hun logrer med hele kroppen, pistrer ikke, piper ikke, hun er en stille hund, jeg har nesten ikke hørt stemmen hennes. Selv når hun leker med andre hunder, er hun lydløs.

Når vi møter folk på turene våre, er hun reservert. Hun er ikke en som stormer mot folk, men «sonderer terrenget». Flere har vært forundret over det, noen til og med skuffet, hun er jo så søt, og de vil så gjerne vil hilse på henne. Dette gjelder mer menn enn kvinner – hvorfor det er slik, vet jeg ikke, men da jeg i forkant leste om eurasieren, sto det en god del om hvor reserverte de kunne være. Karma er sosialisert til gagns, men sin reservasjon har hun inntakt. Jeg vil påstå at det er en sunn skepsis, og for min del er det greit. Jeg trenger aldri å være redd for at hun skal overfalle noen på tur. Hun skremmer ingen.

Jeg synes det kan være vanskelig å lese ukjente hunder, men jeg trenger ikke å bekymre meg for om hundene vi møter er snille eller av den aggressive  typen. Karmas kroppsspråk og tilnærming er tydelig og lesbar – hun viser høy intelligens når det gjelder å tolke andre hunder. Vi har ennå ikke truffet en hund som har vært sint på henne, men er det en som viser skepsis, tar hun hensyn til det og holder rolig avstand. Er det derimot en hund som vil leke, kaster hun seg hemningsløs inn i moroa, hun er utholdende, uredd og vilter, vil at det aldri skal slutte.

Når Karma kjeder seg er hun en rampejente. Hun har en luke fra huset og rett ut i hundegården, og det finnes ikke grenser for hva hun kan ta med seg dit. Hun stjeler vedkubber, pledd, klær jeg har slengt fra meg, strikketøy, fjernkontroller, tøfler, sokker osv. osv. Om hun hamstrer i hundegården, kan jeg føle meg trygg på at hun ikke tygger i stykker noe. Selve moroa for henne er å rappe, ikke ødelegge.

Når noen går forbi eller kommer på besøk, finner Karma det vinduet som gir best oversikt. Hun følger alle deres steg og når gjestene kommer til inngangsdøren, er hun ivrig med i mottagelseskomiteen.

Karma er en hund etter katter, og her bor det fem stykker. De er det første hun ser etter når vi kommer ut fra huset. Hun vet hvor de pleier å gjemme seg, og hun sjekker alle plassene, så sant hun kommer til. Kattene har skjønt at hun ikke er farlig, et par av dem stikker likevel, en setter seg opp mot henne og et par møter henne, uredde og selvsikre som bare katter kan være. Karma oppfordrer til lek, men ingen av dem vil være med på det.

Karma varsler, men er ingen vakthund. Likevel vet jeg at hun ville ha forsvart meg om det hadde vært nødvendig. Hun er oppmerksom, småspist og kresen, men ei sunn og frisk jente som jeg kan ta med meg overalt. Når vi reiser til pappaen min, er hun den første til å stille seg opp foran døren, og når jeg åpner løper hun gledesstrålende inn. Det samme gjør hun når jeg besøker andre i familien. Hun er et oppkomme av kjærlighet, og hun deler gjerne med alle hun lærer å kjenne, spesielt behandler hun barn på en respektfull og vennlig måte.

Når det gjelder hunder, har jeg alltid ment at rutiner er bra, og klokken ti hver morgen, rusler jeg ut med henne. Frem til da ligger hun og slapper av, og venter på at jeg skal ta på meg turklærne og finne frem halsringen hennes. Karma kan ha sine raptuser, men fra hun var valp har hun vist at hun vil bli en rolig og tålmodig hund. Ute er hun derimot som et fyrverkeri, og når jeg slipper henne løs, freser hun gjennom snøstiene vi har tråkket opp. Nesen er mer nedi snøen enn ovenpå, og jeg vet at hun får opplevelser ut av en tur som jeg bare kan drømme om.

Vi har aktive dager, men når jeg slår av lysene om kvelden er det som om Karma også må gjennomføre sine ritualer før hun går til ro. Da kommer hun alltid til meg for å vise frem en leke, og når jeg legger meg under dynen gaper hun over hånden min, som for å si god natt, før hun tusler til plassen sin. Hun har aldri forsøkt å legge seg i sengen, ikke i sofaen heller. Gjennom natten rusler hun fra soverommet til kjøkkenet, hvor sengen hennes står, og tilbake igjen, og når jeg har mareritt, dytter hun borti meg med snuten.

Karma slikker ikke hånden min, men lener seg inntil meg, lukker øynene og nyter kjærtegnene jeg gir henne i form av berøring og ord. Hun er min turvenn, min engel og selskapshund. Hun leser mine tanker og jeg sanser hennes nærhet og behov. Det er slik det blir når man har levd sammen tjuefire timer i døgnet gjennom et helt år. Vi kjenner hverandre nå, og mer kjent skal vi bli. For fremtiden ligger foran oss – jeg håper vi får mange gode, energiske og gledesfylte år sammen.