Hvordan ser en vanlig uke ut for en serieforfatter? Det prøver vi å gi deg svaret på i denne spalten! Denne uken er det forfatteren av Flammedans, Jane Mysen, som har skrevet dagbok. Her er Janes rapport fra forrige uke: 

Mandag
Jeg våknet tidlig, etter altfor få timer med søvn. Før kunne jeg sove ti timer i strekk, nå klarer jeg maks seks. Det fine med det er at jeg får mye ut av dagen. Dessuten er jeg kvikk og opplagt hele dagen, så det tyder på at jeg får nok.

Etter å ha spist frokost, reiste jeg til legen. Deretter dro jeg til Gran og naprapat-timen min. Når man skriver så mye som jeg gjør, kommer det noen vondter. Jeg nedkjemper mine med trening og diverse behandling. Aktiv må man være – kroppen er bygget for fart og spenning, ikke for å sitte så mye. Naprapaten solgte meg slynger, så nå gjenstår det bare å få skrudd skruene i taket, før jeg kan begynne med styrketreningen jeg så lenge har planlagt å komme i gang med.

Endelig hjemme gikk jeg en lang tur med Karma. Turene er min hviletid i løpet av dagen. Jeg prøver å gå minst en time daglig, og da samler jeg motivasjon og konsentrerer meg om å ha positive tanker. Da vi kom hjem følte jeg meg frisk og opplagt – klar for å starte arbeidsdagen.

Tidlig på året bestemte jeg meg for å gjøre noen endringer i livet mitt, og det har jeg klart. En av de viktigste er å bli mer sosial. I kveld hadde jeg planlagt strikkekveld med søsteren min, og da niesen min spurte om å få sove over, sa jeg ja til det. Alltid koselig med folk i huset, og Rikke gjorde lekser mens Heidi og jeg strikket og snakket om alt og ingenting. Vi ler mye sammen, det gir meg massevis av energi.  Kvelden ble rundet av med ost, kjeks og smakfull te, før jeg fant frem bok nummer to i serien om Tirsdagsdamene og gikk til sengs.

Tirsdagsdamene handler om en venninnegjeng som finner på festlige ting sammen. Det minner meg om mine egne venner, og sammenkomstene vi har. I det siste har jeg frisket opp i gamle vennskap, og jeg kjenner meg igjen i bøkene, som godt og levende beskriver hvor forskjellige tirsdagsdamene er. Vi lærer hver enkelt av dem å kjenne, men vi leser også om konfliktene som oppstår og hvordan disse løses. På mange måter er det lærerikt.

Etter en produktiv og begivenhetsrik dag, sovnet jeg med leselampen på, boken på brystet og et smil om munnen.

Tirsdag
I går var det rene påskeværet, men i dag våknet jeg til en sur vind og to minusgrader. Himmelen var overskyet, og jeg luftet Karma, før jeg fyrte opp i ovnene og satte meg ved frokostbordet med en stor tallerken havregrøt og en kopp te. Da jeg var ferdig, ringte en venninne og vi ble sittende og snakke i en halvtime. Det er hyggelig når noen ringer, men jeg lar meg gjerne ikke forstyrre om morgenen. Det er da jeg skriver best.

For meg er det viktig at det hviler en god stemning i huset. Jeg passer på å tenne levende lys og spiller musikk. I dag storkoste jeg meg med den nye cd-platen fra tv-programmet Hver Gang Vi Møtes. Jeg finner mye inspirasjon i musikken og liker mye forskjellig.

Jeg ventet på at tv-reparatøren skulle komme. Han ringte og sa at han hadde kjørt ut, og jeg rakk en tur til med Karma.

Det finnes ikke noe bedre enn å rusle i skogen, også på vinterstid, i hvert fall når det ikke er mer snø enn nå. Karma samler mye energi i løpet av en natt. Det er greit å få ut noe av den på tur, og vi gikk til Alvetreet, som jeg har valgt ut som mitt spesielle tre. Ved det har jeg strødd Connies aske, og en av døtrene mine besøker også dette stedet, hvor hun har gravd ned noe etter islandshesten hun mistet på beite for noen år siden.

Endelig hjemme jobbet jeg litt til, før reparatøren kom. Det var en ung mann, han var glad i hunder og dermed var praten i gang. Han fikset tv-en, og da han gikk følte jeg at jeg hadde fått enda en venn. Etter å ha jobbet noen timer, var det på tide å begynne med middagen. Niesen min skulle spise sammen med meg og bli over enda en natt. Koselig.

Klokken seks dro jeg til dyrlegen for å få tatt røntgen av Karmas hofter og skulderledd, og hun skulle vaksineres også. Jeg ble fylt av en underlig følelse da hun hadde fått sprøyten hun skulle sovne av. Det er ikke mer enn et år siden schæferen min døde, og da Karma lå der, helt stille, med øynene lukket og tungespissen ute, fikk jeg et øyeblikk for meg at hun var død. Jeg var med under hele undersøkelses- og røntgenprosessen, og flere ganger måtte jeg kjenne etter at hun virkelig pustet. Dyrlegene kunne ikke gi meg det endelige svaret på hvordan det står til med hoftene hennes, men det så bra ut, sa de, og jeg var lettet da jeg kunne bære henne ut i bilen og reise hjem.

Jeg feiret med pannekaker til kveldsmat, og da jeg fikk lagt hodet på puten og åpnet Tirsdagsdamene, var jeg salig fornøyd. Akkurat passe sliten.

Onsdag
Denne natten kom det mer snø, og jeg hadde plutselig bursdag. Femtiseks år! Jeg tenkte på da jeg fylte ti, det virket ikke så lenge siden. Om ikke mennesker har vinger og kan fly, kan tiden det.

Jeg hadde ingen andre planer enn å måke, fyre, gå tur og jobbe. Skulle rette Flammedans 76 før manusvask og korrektur. Heldigvis hadde ikke redaktøren så mye å plukke på, så det gikk lett.

Midt på dagen dro jeg til søsteren min for å hente brød. Hun baker de beste glutenfrie brødene som finnes. Jeg blir faktisk mett av dem. Det gjør jeg ikke av brødene jeg kjøper i butikken.

Jeg kan være ganske impulsiv, og mens jeg var der, dukket en tanke opp om at jeg kunne feire bursdagen med barn og barnebarn. Dermed kjøpte jeg fem pizzaer, og da jeg satte meg i bilen, sendte jeg en innbydelser på sms. Klokken var over tre, og svarene kom kjapt. Alle ville komme! På veien hjem stakk jeg innom butikken og kjøpte kaker. Jeg kunne ha bakt selv, men kakene mine blir så ofte mislykkede og jeg hadde ikke så mye tid på meg.

Endelig hjemme måkte jeg stikkveiene, før jeg ruslet en tur til med Karma og dekket bordet. Så var det klart for selskap, og det var koselig å ta imot dem, alle sammen. Den ene av svigersønnene mine hengte opp slyngen, endelig var det klart for styrketrening.

Da gjestene hadde gått, roet jeg ned med å rydde, før jeg tok med meg Karma på hodelykt-tur. Det er så vakkert om kvelden – alt ligger i mørke, bortsett fra det som lyset fra hodelykten sirkler inn. Hvit og funklende ligger snøen der, i et eventyrlignende, vakkert landskap. Vi koser oss begge på disse turene.

Nå var det tid for yoga, og jeg koste meg med treningen. Jeg gjør alltid det.

Etter å ha lagt meg under dynen, ble jeg liggende og lytte til Karma som alltid bruker litt tid før hun får lagt seg til ro. Jeg tenkte gjennom dagen. Den hadde vært fin. Like fin som de fleste andre dager.

Torsdag
Jeg var litt urolig da jeg våknet, og visste at det var fordi jeg hadde spist for mye søtt dagen før. Det er en god del mat jeg bør holde meg unna, og sukker er noe av det. Blir stresset, ukonsentrert og får smerter i kroppen når jeg putter i meg søtsaker, men etter en lengre tur hadde jeg gått det verste av meg. Det hadde kommet en god del snø i løpet av natten, men nå hadde jeg samlet overskudd til både måking og skriving.

Manuset jeg holder på med nå, har jeg bare fem uker på. Det er ganske heftig, selv for en erfaren serieforfatter. Jeg vet at noen skriver raskere, men det er noe med tiden som er gått. Jeg har skrevet serieromaner i femten år og har ikke ork til å drive rovdrift på meg selv lenger. Hodet blir slitent når man bruker det så mye, og jeg vil helst være uthvilt, slik at jeg kan prestere.

Samboeren min kom hjem klokken åtte. Da ventet jeg med middag og et kjøleskap fylt med kaker. Vi spiste og hygget oss, mens lysene brant og en eim av røkelse snirklet seg inn i nesen. Jeg er en tenker, det er mye som skjer i mitt hode også når jeg ikke skriver. Grubler for mye og bekymrer meg lett, har tusen spørsmål jeg skulle likt å få svar på. Han er mer jordnær. Jeg tror at det er bra for meg, og at vi på den måten utfyller hverandre.

Da jeg noen timer senere fant frem Tirsdagsdamene, tenkte jeg på hvor heldig jeg var. Vinduet sto på gløtt, en av kattene skrapte klørne på veggen, og jeg gled inn i bokens historie, som var så annerledes enn min. Samtidig var det mye jeg kjente meg igjen i.

Fredag
Jeg våknet klokken fire. Det var umulig å få sove lenger, så jeg sto opp, spiste frokost og dusjet. Det hadde kommet mye snø i løpet av natten, men nå som samboeren min var hjemme, slapp jeg å måke selv. I stedet kunne jeg jobbe litt, før jeg reiste til tannlegen.

Jeg har aldri vært redd for tannlegen, men sist jeg var hos henne sa hun at det ville ta en og en halv time. DET skremte meg! Å sitte og gape så lenge! Jeg hadde selvfølgelig ikke trengt å bekymre meg.

Da jeg var ferdig, hentet jeg hundemat på dyrebutikken, før jeg møtte samboeren min på et spisested i Gran, hvor vi inntok en smakfull lunsj. Deretter dro vi hvert til vårt. Jeg handlet en fødselsdagsgave til Theo, sønnen til niesen min, og ruslet til den hyggelige naprapaten min, som også har begynt å studere kognitiv terapi. Vi har mye felles og har alltid mye å snakke om.

Så var det å sette i gang for fullt med skrivingen. Hadde planlagt flere tusen ord, og jeg reiste meg ikke fra stolen før jeg hadde fullført. Det er viktig at jeg er strukturert når jeg først har satt meg ved pc-en, jeg har alltid et mål, det hjelper både på motivasjonen og viljen.

Det gjorde godt med yoga etter å ha sittet på baken så lenge. Det blir med yoga som med turene jeg går – det er avkoblende og nedstressende.

Resten av kvelden lå foran meg med god mat, litt vin og strikking til kveldens underholdningsprogram på tv-en. Jeg konstaterer at uken er i ferd med å bli den roligste på veldig lenge. Vanligvis er dagene mine mye mer aktive.

Lørdag
I  løpet av nattetimene kom det enda mer snø, og det lavet fortsatt ned da jeg la i ovnene og kokte egg til frokost. Karma lå og kikket på meg mens jeg spiste, ørene hennes beveget seg da jeg snakket til henne. Jeg leste et sted at en hund kan lære seg betydningen av tre hundre ord. Antagelig skjønner de mye mer enn vi tror.

Det ble mye jobbing i dag. Jeg måtte få ferdig dette blogginnlegget og skrive det jeg hadde lagt opp til på Flammedans. Jeg er litt slik at hvis jeg ikke når det jeg setter meg som mål, blir dagen litt ødelagt, de kommende dagene kan også gjøre det, hvis jeg ikke passer meg. Derfor er det ekstremt viktig for meg å være strukturert. Noen ganger tenker jeg at det er litt militært over det hele.

Yoga og tur ble det i dag også, og jeg laget en rett som heter Italienske kjøttboller med potetmos. Jeg har laget det en gang før, og det er kjempegodt! Jeg er ikke spesielt flink til å lage mat, men elsker å lete frem nye oppskrifter. Et av kjøkkenskapene mine er stappfullt av kokebøker, og jeg er en flittig gjest på matprat.no – har ikke tall på alle rettene jeg har forsøkt å lage. Jeg har alltid vært slik, og jeg husker en av jentene mine ved kjøkkenbordet da de var små: «Når skal du slutte å lage så rar mat, mamma?»

Som en fin avslutning på kvelden så vi Everest, en film fra virkeligheten om en ekspedisjon som ønsket å bestige Mount Everest. De kolliderer med en av de verste snøstormene i fjellets historie. Det var så spennende at jeg strikket kjempefort. Og da filmen var ferdig, var jeg ganske spent, så jeg tok like gjerne en yogaøkt.

Sengen ventet, og jeg hadde ikke noe imot å krype under dyna. I løpet av uka hadde jeg lest ferdig halve boken om Tirsdagsdamene, skrevet mange tusen ord på Flammedans og dette blogginnlegget.

Snart er det starten på enda en uke, som det ikke skal skrives om her, men som blir føyd inn i min egen bok av minner.

Selv om det er i tidligste laget, ønsker jeg dere en god vår. Den skal visst bli mild og fin, og det får vi håpe. For deg. For meg. For alle sammen.

Glade tanker fra Jane.