Før jeg flyttet tilbake til Norge, ble jeg invitert til å holde et foredrag på det norske sykehjemmet Betanien i Spania. En god venninne av meg jobbet der, og hun var flink til å lage aktiviteter for de eldre. Jeg skulle blant annet snakke om det å være forfatter, og takket selvsagt ja.

Været var strålende da dagen kom, og jeg møtte en hyggelig gruppe beboere og ansatte i sykehjemmets nydelige palmehage. Det viste seg at mange av tilhørerne var interessert i å skrive, og de fortalte om alt fra dagbøker gjennom en årrekke, til slektshistorier og utgitte fagbøker.

Foredraget gled over i en trivelig samtale rundt min nye serie Bare Maja. Mange nikket gjenkjennende da jeg beskrev hvordan Maja, hovedpersonen i bøkene, vokste opp på Enerhaugen. Til slutt satte jeg på Alfred Næss’ rørende vise På Enerhaugen, og da nynnet så godt som alle med!

Det ble både klemmer og blanke øyne til avskjed, og jeg, min sjokolademons, var så heldig å få med meg en deilig eske konfekt hjem. En opplevelse jeg minnes med takknemlighet og glede!

Håper du også koser deg med visen, sunget av uforglemmelige Arvid Nilssen:

Du kan lese mer om serien og bestille abonnement på norskeserier.no!

Og her kan du lese hele teksten til Nilssens vise: 

Ja, så er’e søndagskvelden.
Byen har fått roa seg.
Lysa nedfra Grønlandsleret
blinker lurt hit opp til meg.
Det var her jeg traff a’ Maja
Hu var også på fabrikk
Vi gikk tur hit opp på Haugen.
Hu var full av blyge blikk.

Natta var blå.
Maja var grønn.
Det blomstra på Enerhaugen.

Siden så satt’ vi opp huset vårt,
og laga en prydhageflekk
Med blomster og grønt i fra bygartner’ns bed
Og busker fra Botsfengslets hekk.
Soffa’n vant jeg fra’n Anton
i en beiteplukk en kveld.
Og hvert år blei møblementet
supplert med en onge tel!
Da vi nesten kunne stille våres eget fotball-lag,
tok vi fri — så Maja fikk stått brud
en solblank sommerdag.

Maja var hvit.
Jeg var i svart.
Det jubla på Enerhaugen!

Vi har vært heldig’ og hittil blitt spart
for uløkker, nød eller brann.
Det som er brent her i huset hos vårs —
ja, det har vi sjæl fått i stand!
En må satse litt for kosen
så’n kan ha en «lerkefugl»
for eksempel når vi gikk på bad
hver påske og hver jul.
Det er godt her ut’ i trappa;
trinna har ‘a Maja slitt.
Jeg kan høra bak i hagan,
trufast pusler ‘a med sitt.

Hagan er grønn.
Maja er grå.
Det kveldes på Enerhaugen.

Her har vi trivdes og her har vi levd,
og kjenner hver stein og hver stokk.
Men nå skal vi rives og jevnes med jord’n.
Vi er ikke tidsmessig’ nok!
Ta og hvil deg litt nå, Maja.
Du har strevd nok som du har.
Og så glemmer vi at bakom vårs
står bulldozer’ne klar.
Skål for gamle Grønlands kjerke,
for den rosen skal du ha
at du én gang fikk a’ Maja til å rødme og si ja.

Tida er gått.
Klokka har slått.
Det ringer for Enerhaugen!