På mandag er Soloppgang 40 endelig i salg, og vi vet at dere er mange som gleder dere. Mens dere venter på å finne ut hvordan det går med Inga, Stina, Andrine og de andre – her er en beretning fra Jorunn Johansen, som har hatt en skummel sommer:

I sommer var jeg på spøkelsesjakt på Finnskogen med en av sønnene mine og datteren min. Vi startet i Velgunaho, som ligger i Røjden, rett over svenskegrensen. Det er ikke langt fra Fall, hvor Maja og Jøran i Soloppgang bor.

Vi dro med åpent hjerte og sinn til spøkelsesstedet som er beryktet på Finnskogen. Året 1900 lå det en stue inni skogen der, men de som bodde i den måtte flytte på grunn av uforklarlige ting som skjedde. Kaffekjeler fløy i luften. Sengen som var boltet fast til veggen ble delt i to. Presten kom for å ordne opp, men da forsvant bibelen ut av hånden hans i full fart.

Jeg kan love dere at stemningen var spesiell der! Urovekkende stille med krypende ubehag. Sønnen min fikk kjenne det på kroppen. Plutselig utbrøt han: «Det står en dame der med skaut på hodet!» Jeg kunne ikke se noe, men han var ikke i tvil. Etterpå fortalte han at det var som om noen tok ham i nakken.

Vi dro også innom «Korset hvor ingenting gror» som ligger et lite stykke unna. Det er et merkelig fenomen, som har fått en hel del folk til å klø seg i hodet, for som navnet sier, så vil ingenting gro i korset på bakken. Dere som leser Soloppgang husker kanskje at Maja og Ingar var en tur der?

Vi var en stund på begge steder og tok bilder og filmet. Men da vi skulle starte bilen, skjedde det igjen noe rart. Det begynte å lyse i lampene, og skrift vi aldri hadde sett før kom til syne på dashbordet. Det lyste rødt. En ubehagelig stemning oppsto i bilen, før datteren min satte gassen i bånn og vi raste ut av skogen.

Skjelvne kom vi oss tilbake til hytta vår og skulle slappe av. Men da vi skulle se på det vi hadde filmet, var det igjen noe som ikke stemte. Mens vi var i skogen på disse stedene, var det helt stille. Unormalt stille. På filmen derimot hørte vi et underlig, høyt sus. Så hørte vi flere lyder. Noen slepte kjetting etter seg. Noen hamret inn spiker. Og en skjærende høy kvinnestemme skrek «skaut!» Jeg grøsser bare av å tenke på det, for det var som å se en skrekkfilm, bare at dette var virkelig …

Det blir lenge til vi ser etter spøkelser igjen. Men du må gjerne ta en tur, du – hvis du tør!

Gode ønsker og gode lesestunder fra vakre, skumle Finnskogen ønskes dere alle.

Klem fra Jorunn

Les et utdrag fra Soloppgang 40: 

Andrine gikk inn først og møtte Maja i hallen. Sammen fulgte de gjestene inn i stuen, hvor det var godt og varmt. Andrine la en vedkubbe til i peisen og satte seg. Hjertet hamret, og hun forbannet seg selv. Var det virkelig mulig å reagere slik? Carl var familie. Ikke noe annet.
Andrine så bort på foreldrene, som hadde satt seg foran peisen. Faren var blek og dratt i ansiktet. Han så ikke frisk ut, tenkte hun, men likevel hadde han tatt turen hit for å feire jul sammen med dem. Moren var den samme. Hun konverserte og hygget seg.
Carl satt i sofaen ved siden av Maja da Isak kom inn. Han smilte og hilste hjertelig på familien, men ble mer avmålt da han hilste på Carl. Andrine så på ham at han ikke likte at Carl var her, men det var lite hun kunne gjøre med det.
«Da er alle endelig samlet til jul,» sa Isak og sank ned ved siden av Andrine. Han så rett på henne. Blikket hans sa henne lite, men hun følte med hele seg at han ønsket seg langt bort.
«Ja, det er deilig å få en forandring,» sa bestemoren. «Heldigvis har vi dyktige folk som tar seg av ting både på Lierviken og Josaksgården.»
Snart ble det servert smørbrød, kaffe og dram til alle som ville ha. Det ble trivelig i stuen, og til og med faren tødde opp. Moren talte en hel del med Felicia, som nippet til punsjen hun hadde fått servert. Isak unnet seg en dram, han også, og etter hvert ble stemningen ledigere.
Andrine pustet lettet ut, men hun likte ikke de varme blikkene Carl sendte henne. Isak kunne legge merke til det, og det var ikke bra. Hun så fort på Carl, advarte ham med øynene, og han forsto heldigvis hva hun mente og begynte å tale med Maja om hestene på gården.
Da Maja til slutt brøt opp, ble bestemoren med henne. Jan ble sittende og nippe til drammen mens han talte med Anton.
Moren lente seg frem. «Du ser godt ut, Andrine. Jeg tror virkelig du hadde godt av å komme hit,» sa hun lavt.
«Ja, jeg har det fint her, mor. Men jeg lengter hjem også.»
«Det forstår jeg. Men alt er bra der, det kan jeg forsikre deg om. Og ingen drapsmann har dukket opp heller. Lensmannen står fortsatt uten spor.»
«Den mannen blir nok aldri tatt,» kom det dystert fra Isak.
«Nå ja. En dag trår han feil, og da er det gjort,» sa moren bestemt.
Felicia hadde konversert med bestemoren før hun brøt opp, men nå blandet hun seg inn i samtalen. «Jeg tror ikke dere har en god nok lensmann,» sa hun. «Drapsmannen har vært så nær bygdefolket ved så mange anledninger at han burde vært pågrepet for lenge siden.»
«Det er lettere sagt enn gjort,» kom det fra faren. Stemmen skalv da han fortsatte: «Jeg har hatt ham nær innpå meg, og jeg syntes jeg kunne kjenne kulden i hjertet hans på kroppen.»
«Jeg er ganske sikker på at han bor i Lierbygda,» sa Andrine og kjente at det sitret i nakken. Det pleide å være et tegn på at hun hadde rett i sine antagelser.
«Lensmannen har også tenkt seg den muligheten, men når det ikke finnes noen beskrivelse av mannen, blir det håpløst.» Faren ristet oppgitt på hodet.
«Vi får håpe det ikke skjer flere drap,» sa Felicia og reiste seg. «Vel, nå tar i hvert fall jeg kvelden. Det var godt å se alle her. Takk for en hyggelig aften.»
Andrine smilte ved tanken på den fine tiden som ventet dem. Alt som hørte julen til var i hus for lenge siden. Skinker, pølser og steker hang klare i stabburet. Huset var vasket rent, og låven, fjøset og stallen var ryddet og kostet. Dyrene var godt plassert i båsene sine, og de fikk alltid noe ekstra godt når julen nærmet seg. Eilert hadde sagt at det var tradisjon hos dem. Dessuten skulle tjenerskapet få sitt. Noen ville få en ekstra slant, og andre ville få klær som de trengte så sårt.
Kokka Helga skulle få ny kjole, hadde Eilert sagt. «Det fortjener hun sannelig. Hun som lager så godt mat til oss. Ja, og den gamle kokka må også få noe, slik at hun blir fornøyd.» Hun syntes at hun kunne høre stemmen hans.
Det var rart å se de to fedrene hennes sammen på denne måten. Hun hadde vent seg til at Eilert også var en farsskikkelse for henne. Det var et bånd der som hun ikke kunne forklare. Likevel gråt hjertet hennes for Anton, for han så ikke frisk ut. Barndommen hadde vært god, for det fantes ingen snillere mann enn ham, og hun var fryktelig redd for å miste ham.
Isak lente seg mot henne. «Det er på tide å ta kvelden,» sa han lavt. Hun kjente at det luktet nybadet av ham. En blanding av såpe og frisk luft. «Jeg vil ha deg for meg selv litt. Jeg …» Han tidde og gløttet bort på Carl, som talte om Julius, som fortsatt ikke var helt frisk. Andrine spisset ører da han gikk over til å fortelle om møtet med den maskekledte.
«Det var forferdelig. Jeg så døden i hvitøyet. Men han skånet meg, og det har forundret meg mange ganger. Hvorfor?»
«Kan du beskrive ham nærmere?» Andrine måtte spørre.
Carl ristet på hodet. «Jeg vet ikke hvem han var. Han var smart også, for han holdt seg unna meg mens jeg satt der bundet. Ja, han torde vel ikke komme for nær. Det har jeg tenkt en del på. Var han redd for at jeg skulle dra kjensel på ham? Kjente han meg – var det derfor han tok meg til fange, men ikke drepte meg? Det hele er et mysterium.»