Det må ikke skje igjen

Skyggespill har modnet lenge, ja nesten gjæret, vil jeg si. I likhet med veldig mange andre nordmenn har jeg vært opptatt av historien rundt den annen verdenskrig, men det var ikke før jeg var godt i gang med serien Storgårdsfolk at jeg for alvor begynte å brenne for å gjøre noe med stoffet selv. Men prosjektet ble lagt på vent, i og med at Storgårdsfolk ble så lang.

Verden er så liten nå om dagen. Vi får lidelsene i Afghanistan og Syria helt inn i stuene våre. Tyrkia, som jo delvis ligger i vår egen verdensdel, er også berørt av krigføringen i disse landene. Folk flykter for livet, og de vender seg til oss for hjelp. En hjelp også mange nordmenn søkte da de flyktet til Sverige under nazistenes terrorregime.

Norske flyktninger i Nord-Sverige.
Norske flyktninger i Nord-Sverige.

Faktum er at utenkelige, utrolige, ubegripelige ting skjer. Utøya er et grusomt eksempel på det. Gang på gang ser vi at virkeligheten overgår selv den mest fantasifulle fiksjon. Dette finner vi mange eksempler på fra den tiden Norge var okkupert. Et eksempel: Da jeg hadde levert bok 2 til forlaget, ba redaktøren min meg dempe ned virkelighetsskildringene fra aprildagene i 1940. Mitt argument om at «det har jo skjedd,» ble møtt med et bestemt: «Det blir allikevel for sterkt.» Hun hadde grått sine modige tårer mens hun leste dem, sa hun. Og jeg må medgi at hun (som så ofte ellers) hadde rett. Jeg tok ikke med alt.

Det skal sies at forholdene er helt annerledes i dag enn under den annen verdenskrig, spesielt med tanke på informasjonstilgangen. Jeg tror vi har vanskelig for å forestille oss den totale mangelen på informasjonsflyt de opplevde den gangen. Ingen visste hva som skjedde, ingen hadde oversikten. TV fantes ikke, telefonlinjene var usikre og få, og etter kort tid hadde nazistene tatt kontroll over radioen. Ikke lenge etter dikterte de mange aviser også. I dag har vi mobiltelefoner og droner og Facebook og Snapchat og Messenger og direkte overføring av nesten hva det skulle være. Den gangen visste de knapt hva som skjedde i nabobygda.

Motstandskvinnen Inger-Marie må kjempe for friheten, for livet og for kjærligheten ...

Men til tross for forskjellene må jo noe være allmenngyldig i disse opplevelsene, tenkte jeg. Og jeg hadde en sterk lyst til å forsøke å sette meg inn i hva landsmennene mine følte da tyskerne kom. Så jeg har skapt Inger Marie for formålet. Jeg forsøker å krype inn i henne og bli henne. Jeg har skapt andre også, mennesker jeg går inn i. Til og med nazister. Fordi det er vel så viktig for meg å finne ut hvorfor folk sviktet når det gjaldt. Hvorfor de lot seg forlede av NS og Hitler og Quisling. Var det fordi de var umennesker? Onde? Uvitende? Maktsyke? Redde? Jeg prøver å krype inn i forrædernes hoder. Da må jeg grave dypere i meg selv enn jeg liker. For alt finnes i oss – i alle fall kimen til alt. Gudskjelov – og av mange forskjellige årsaker – utvikler ikke disse kimene seg i oss alle. Jeg har stilt meg selv fryktelig mange spørsmål under dette arbeidet. Ikke minst dette: Hvem ville Eva ha vært? Jeg håper jeg skal finne svaret på det også, i løpet av skrivingen.

For å summere opp etter denne lange tankerekken: Akkurat hva som ble starten på Skyggespill kan jeg ikke si nøyaktig, men dette er i alle fall noe av bakgrunnen for serien. Men jeg har også hørt og lest mange historier fra krigen som har inspirert meg. Og noen av dem vil jeg dele med dere etter hvert her på bloggen. Den første vil handle om tyskeren som druknet seg i Mjøsa ved Kapp.

Hilsen Eva

Les også:

Hva skjedde etter Kongens nei?
Rasjonering under krigen
Les et kapittel fra Skyggespill

Gå ikke glipp av førtilbudet på Skyggespill – varer kun til 1. desember!

Bli tidlig-abonnent du også!
Bli tidlig-abonnent du også!

 

1 kommentar(er).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Eva Stensrud

Eva Stensrud (f. 1959) er ekte hedmarksjente med bondeaner fra Toten. Hun er lektor med hovedfag i engelsk, og har i mange år undervist i videregående skole.