Kjære alle serielesere.

Er det ikke rart, hvert år når skolene starter opp igjen, kommer denne høstfølelsen. Selv om sola skinner og kveldene ennå er relativt lange, så er sommeren likevel på en måte over. De fleste er – som jeg – ferdig med å feriere.

I år har jeg virkelig hatt ferie. Først Svalbard, så en uke i Spania, og så bilferie i Nord-Norge.

Vanligvis har jeg med meg Mac-en min overalt og skriver litt her og der i ledige stunder, selv om jeg har tatt meg ferie. I år rørte jeg den ikke (bildene på Facebook la jeg inn med telefonen), så da ble det ordentlig ferie på meg. Litt rart og litt uvant, men deilig å bare lene seg tilbake og nyte dager uten annen forpliktelse enn å sette seg bak rattet i bilen min og kjøre dit veien førte, sammen med min gode venninne som bor i Hamburg.

Vi valgte norgesferie i år. På et par uker så vi Lofoten, Vesterålen med Andøya, Senja og Helgeland. Mye kjøring, ja. Men hva gjør det når jeg elsker å kjøre bil? Jeg har min mentalhygiene bak rattet.

Og du verden så mye vakkert vi har sett! Jeg har jo vært alle disse stedene før, noen steder flere ganger, men blir virkelig aldri lei. Man ser noe nytt hver gang. Lyset, skyene, himmelen, havet og bølgene … Alt skifter og er annerledes fra gang til gang.

Og gang på gang måtte jeg slette gamle bilder for å få plass til nye. Det tar tid å tilbakelegge et par kilometer når man ferierer sammen med meg, jeg ser jo fotomotiver overalt. I ei steinrøys, en trestamme, et havgløtt …

En kjøretur i denne delen av landet vårt kan anbefales. Men vær klar over at det ikke er motorveier man begir seg ut på. Jeg er både sint og skremt over at samferdselsdepartementet kan overse deler av landet når det gjelder oppgradering og bygging av veier. Å lansere en vei (ytre Senja og Lofoten) som turistvei, når ingenting er gjort for å ta imot den store strømmen av store bobiler og campingvogner på en forsvarlig måte, i de trange, mørke tunnelene og på veier som knapt har møteplasser og slett ikke rasteplasser, er egentlig uforsvarlig.

Men det er selvfølgelig bare å avpasse farta etter veiens tilstand, så går det bra. Og når man møter den ekte nord-norske gjestfriheten og hjelpsomheten som vi møtte på Husøy på Senja, så glemmer man veistandarden helt.

Vi ankom øya sent, fant ingen overnatting, men en velvillig dame vi traff utenfor et hus skaffet oss en topp moderne leilighet for natten. Hun ville til og med ringe til innehaveren av stedets eneste butikk for å få henne til å komme og åpne butikken for oss – klokken halv ti om kvelden – for at vi skulle få kjøpt oss litt mat! Det er Nord-Norge, det!

Turen ble avsluttet med en siste, koselige overnatting hos kollega og gode venn Inger Harriet Hegstad på Kvikne, der hun har et aldeles nydelig hjem.

Nå kan jeg nyte minnene og bildene fra en fin sommer med både regn, tåke og strålende sol, og så er det bare å brette opp armene og gyve løs på fortsettelsen av Veien hjem. Det går alltid litt trengt i starten når man har hatt lenge fri, men jeg kommer nok på sporet igjen.

Ha en fin høst, alle sammen, og kos dere i godstolen, sofakroken eller på sengen, med alle de gode seriebøkene som kommer utover høsten. Og så kan dere jo se om dere ser det samme som jeg i bildene mine av steinurer og trestammer …

Hilsen og klem fra Ellinor.