Det er ikke bare leserne som har fått med seg at Morshjerte fortsetter! Nylig ble Anne-Lise Boge intervjuet av Godboka.com, og vi har fått tillatelse til å publisere intervjuet her på bloggen! Her forteller Anne-Lise blant annet om hvorfor hun ble forfatter, hva som inspirerer henne og hva hun selv liker å lese.

Intervju med Anne-Lise Boge

Anne-Lise Boge er serieforfatter med en stor produksjon bak seg, bl.a. Arvesynd og Morshjerte, og er fortsatt aktiv med serien Morshjerte – årene etter. Hun er utdannet lærer, har jobbet i Osloskolen i 25 år, har barn og barnebarn, og bor på Holmlia i Oslo. På grunn av revmatisme måtte hun gi opp lærerjobben, men fikk ved en tilfeldighet jobb i ukepressen på freelance-basis.

Tekst: Stein Kjetil Vattekar

– Du begynte med å skrive historier fra virkeligheten og intervjusaker for ukeblader. Hvorfor begynte du så å skrive litterært, tror du? Og når våknet dikte- og skrivegleden aller først hos deg? Skrev du noe allerede i oppveksten som en del andre forfattere har gjort?

– Jeg er født med en usedvanlig livlig fantasi, og har alltid likt å fortelle historier som jeg selv fant på. Jeg ble fast «underholder» i håndarbeidstimene på skolen – veldig dårlig i håndarbeid, men god på historier. Som lærer skrev jeg en bok der jeg dramatiserte o-fagstoff; elever lærer bedre det de «spiller» enn bare det de leser. Kom, skal vi spille teater ble også flittig benyttet av mine lærerkolleger. Som mangeårig oppdretter av rasehund, ble det også en hundebok; Gyldne minner, fra en hunds hverdag. Å måtte gi opp lærerjobben var tungt, jeg kunne jo jobbe om jeg bare fikk forholdene tilrettelagt. Så det var en stor opptur å få arbeide i ukepressen (Hjemmet og Allers). Jeg bearbeidet leserbrev om til «virkelighetshistorier», og lærte utrolig mye om både mennesker og meg selv. Etter hvert begynte jeg å skrive noveller. Sommeren 1996 fikk jeg ansvaret for «sommerromanen» i Allers, og det ble begynnelsen på Arvesynd.

– Romansjangeren har altså blitt din hovedsjanger. Men har du noen gang skrevet noe annet, for eksempel dikt?

– Å oppleve at et forlag sa ja til å ville satse på meg, var som et under. Helt uvirkelig. De vurderte sommerromanen min – noe som for øvrig var et lite utdrag fra en historie jeg hadde gått og ruget på i nesten 40 år – inspirert av livet, naturen og kulturen fra storgården min stemor kom fra på Nordmøre. Jeg husker jeg svevde ut fra forlaget – så overveldende lykkelig. Det varte ca. 10 minutter – så kom prestasjonsangsten! Og den har vært der siden. Men Arvesynd ble en stor suksess. Det skyldtes nok at jeg hadde «storyen». Jeg kan ikke bare skrive om hva som helst, jeg må skrive om noe som betyr mye for meg. Emner jeg brenner for. Og da ligger de nok også tett opp til eget liv og egne erfaringer. Etter Arvesynd (26 bøker) tenkte jeg at jeg ikke skulle skrive mer. Men jeg hadde jo mer brennbart stoff på lager. Så etter tre års skrivepause kom Morshjerte – og den er jeg ikke ferdig med ennå.

– Og ja – serieromanen ble min sjanger. Bortsett fra skoleboken og hundeboken syslet jeg litt med dikt i ungdomsårene – inspirert av kjærlighetssorg eller dystre fremtidsutsikter. Jeg har den «diktsamlingen» ennå – og minnes at det kunne være tøft nok å være ung også.

– Hvor og hvordan arbeider du best? Og hvor tar du inspirasjonen til historiene du forteller og temaene du behandler fra?

– Jeg kan skrive bare et sted: i skrivestua mi hjemme. Bare meg, tankene mine og PC-en. Jeg har alltid med notatblokk når jeg er på farten – eller på hytta, i fall jeg kommer på noen gode «innfall» eller nye vinklinger. Men selve skrivingen skjer i skrivestua. I stillhet. Som jeg nevnte skriver jeg om emner som betyr noe spesielt for meg. Noe jeg brenner for. Inspirasjonen, den finner jeg flere steder, bl.a. i naturen. Naturen har alltid vært en stor inspirasjonskilde. Og så er jeg opptatt av mennesker – nysgjerrig på mennesker. Jeg observerer alltid mennesker – i butikken, i teater, på en T-bane. Og nå utleverer jo mange hele livet sitt mellom Holmlia og Oslo S – så det er mye å hente sånn.

– Din første romanserie, Arvesynd, er også oversatt til flere andre språk, ikke sant? Fortell litt om det!

–Å bli gitt ut her i landet var jo stort. Å komme ut i Sverige og Polen føltes nesten underlig. Og da et forlag på Hawaii tok kontakt (Royal Hawaiian Press) og ville oversette bøkene til engelsk – og at Amazon også kastet seg på, var nesten ubegripelig. Så nå er Arvesynd ute over hele verden. Dessuten er bøkene blitt til e-bøker, lydbøker, og de er tilgjengelige gjennom strømming. Og for meg er det en stor glede å ha en stor fanskare gjennom Blindeforbundet.

– Romanserier kalles litt nedsettende kiosklitteratur og regnes ikke som «høyverdig nok» av enkelte. Dette oppfatter jeg ærlig talt som litt hovent og åndssnobbete. Etter min mening bedømmes kvalitet og leseverdighet best av nettopp leserne og hva som går hjem hos dem. Og mange romanserier selger jo langt mer enn bøker som er erklært mer høyverdige av ulike litteratur- forståsegpåere. Har du noen meninger om dette? 

– Det gidder jeg ikke bruke tid på å irritere meg over – eller å bekymre meg over. Å dømme lesere av serieromaner som «enkle», er ganske dristig. Man dømmer faktisk en stor del av den norske befolkning da – så mange lesere har vi i denne sjangeren. Og de som dømmer oss serieforfattere nord og ned, har sjelden eller aldri lest noe av det vi skriver. I Norge har både misunnelse og åndssnobberi gode kår. Mange «høyverdige forfattere» er naturlig nok misunnelige når vi som skriver serieromaner har salgstall (og inntekt) som de bare kan drømme om! Jeg er blitt beskyldt for å skrive «husmorporno». Hva er det? Journalisten som sa det hadde ikke svaret han heller – da han fikk tenkt seg om. Jeg vet jeg gleder mange – bøkene mine har vært til trøst og støtte og gitt håp til mange. Det holder for meg.

– Jeg spurte en gang i intervju med Tom Egeland om han hadde noen av sine bøker som han var mer fornøyd med enn andre. Han sa det var umulig å svare på, omtrent som å si hvilket av barna sine han var mest glad i. Er det sånn også for deg, eller har du noe du er ekstra godt fornøyd med av det du har skrevet?

– Når man skriver serier betyr alle bøkene i serien mye, for det er alle bøkene samlet som er sluttresultatet. Men når man skal holde på leserne gjennom en hel serie, blir hver bok veldig viktig – og spesielt avslutningen på hver bok. Cliffhanger er viktig!

– Hva leser du helst selv? Hva leser du akkurat nå for tida?

Jeg har alltid lest mye – fra jeg lærte meg å lese. Jeg må alltid ha en bok for hånden. Og jeg er vel stort sett «altetende». I gymnasiet var jeg Ibsen-fan – i motsetning til medelevene. Jeg hadde et Ibsen-sitat på russekortet mitt. Så kom Sigrid Undset – og hun kom for å bli. Ingen over – ingen ved siden av. Anne Karin Elstad har jeg også et sterkt forhold til. For tiden går det mye i krim. På underlig vis blir jeg «beroliget» av mord. For tiden leser jeg Nesbøs siste; Tørst. Den er jeg ikke helt komfortabel med. Det er en grense for alt liksom.

– Lar du deg inspirere av andre forfatterskap?

– Man blir nok helt klart inspirert av forfattere man setter høyt – og som «gir en noe». Det er derfor jeg stadig leser enkelte romaner om igjen og om igjen. Som lærer følte jeg at noe av det viktigste jeg gjorde var å lære elevene å bli glad i å lese. Det var det samme hva de leste, bare de leste. For kan du lese åpnes døra til en fantastisk rik og vidunderlig verden jeg ikke ville vært foruten.

– Vil du kanskje fortelle litt om skriveplanene dine nå fremover? Noen forfattere holder jo helst kortene tett til brystet sånn sett. Vil du røpe noe?

– Skriveplaner fremover … Skrive ferdig Morshjerte – årene etter. Og så … Den som lever får se … Jeg er jo ingen ungdom lenger selv, men det jeg vet er at jeg MÅ skrive. Å skrive er blitt en livsstil, en velsignelse. Ren terapi. Jeg har spart mye penger på å skrive ting ut av meg i stedet for å gå til en psykiater! Så jeg er så heldig, synes jeg. Jeg er et privilegert menneske.

Dette intervjuet ble først publisert på godboka.com.