Liv Almendingen får ofte inspirasjon av å minnes barndommen når hun skriver Bare Maja. Hun synes hun er heldig som har hatt én fot i byen og én på landet.

Det har snart gått femti år siden familien min bestemte seg for å flytte på landet, til Nes på Romerike. Jeg hadde fylt ti, var innflytter fra Oslo, og husker jeg hadde på meg en gul alpelue på første skoledag. Den var hypermoderne i hovedstaden i 1970, men ikke på bygda … Jeg hadde for lengst smøget lua ned i den grønne ranselen da det ringte inn til første naturfagtime. Læreren het Krohn, og han snakket om kønn, noe som var gresk for en som kom rett fra høyblokkene på Ammerud. Men jeg ble tatt godt imot, og friheten ved å vokse opp midt i naturen, ville jeg aldri ha vært foruten.

Livet på landet ble et liv uten bil, bad, telefon og tv. Men vi fikk noe mye bedre, nemlig utforskertrang og kjærlighet til naturen. Under ei diger trollfuru, ved bredden av et bunnløst skogtjern og i skyggen av en grinende rotvelte, fikk fantasien fritt spillerom. Frosten forvandlet en vannpytt til en glitrende ishall, der to søstre sang Edelweiss med sjelfull innlevelse, mens den tredje var Sonja Henie og gjorde den ene halsbrekkende piruetten etter den andre. Om sommeren våknet et bilvrak i skogbrynet til liv. Mangelen på hjul og motor hindret oss ikke i å putre rundt i Europa – den ene dagen kunne vi bli overfalt av landeveisrøvere. Den neste var vi på bilsafari i ørkenen.

Ble søndagene lange, tok jeg bena fatt og gikk for å besøke en god venninne. Jeg måtte tidlig opp, for veien var lang og bakkene bratte. Men å komme frem til gården der hun bodde, var som å tre inn i et eventyr. Jeg ser ofte for meg det store, gammeldagse kjøkkenet når jeg sitter og skriver Bare Maja. For det var forfatter jeg ble, jeg som sluntret unna skolearbeidet, bortsett fra norskstilene, og som fikk en og annen slant av medelever som ikke delte den samme skrivegleden ..

I Bare Maja er Store Hvam modellen for gården Bjørnstad der Maja og venninnen Nelly får huspost. Men svartovnen, lukten av blodklubb, og den skumle gangen i annen etasje med det ruvende lintøyskapet, er koselige minner fra barndommens venninnegård.