14. mai lanseres May Lis Ruus nye serie, men allerede nå kan du lese første kapittel i Papirslottet!
Vi vet at veldig mange er spente på å lese Papirslottet, og under kan du lese både den spennende prologen OG det første kapittelet. Det er bare å glede seg til resten!
Alle som abonnerer på en serie fra NorskeSerier får tilsendt første bok i mai. Dersom du ønsker å abonnere på serien, kan du gjøre det her.
God fornøyelse!
PROLOG
Som en forskremt hjort ble den unge kvinnen jaget gjennom skogen. Kvister brakk under føttene hennes, vissent løv ble virvlet opp før det la seg til ro igjen. Fugler skrek anklagende mens de fløy opp fra kratt og bregner.
Hun kunne høre pusten hans et sted bak seg, nesten kjenne de løpende stegene dundre mot jorden. Hennes eneste håp var å gjemme seg, eller løpe fra ham.
En glødende svie hadde lagt seg om brystet hennes, og det kjentes som om en rem ble snørt stadig strammere omkring halsen. De trette benene truet med å svikte hvert øyeblikk. Verst var det i de seige oppoverbakkene og på steder der de knudrete røttene lå tett og sleipe på bakken.
Hele tiden søkte hun med blikket etter et skjulested. I en skråning ned mot sjøen, eller bak en mosegrodd sten ovenfor stien. Men hun våget ikke å slutte å løpe. Selv om det var utallige steder å gjemme seg, var det ikke tid. Lyden av trampene og pesingen forfulgte henne.
Med ett ble stien forvandlet til fiendtlige bergknauser og stikkende kratt. Langt der nede brettet Alvøbukten seg ut. Under formiddagssolen lå sjøen glitrende og blågrå. Vakker på avstand. Den visse død om hun falt ned.
Mens det dunket i tinningene og prikket for øynene, så kvinnen med ett de hvite seilene der nede. Det var et skip på vei inn i sundet!
Ikke før hun hadde løftet armene for å påkalle deres oppmerksomhet, kjente hun armene hans omslutte kroppen hennes.
KAPITTEL 1
Alvøen, onsdag 11. mai
1808 Galeasen Harmoni gled over det glitrende vannet i Alvøbukten. På dekk sto Celia og betraktet det kjente landskapet rundt dem. Med den ene hånden holdt hun seg til relingen, og den andre armen holdt hun beskyttende rundt sin lillebror Elling.
Tiåringen sto med lukkede øyne og krusete lepper mens vinden strøk ham over det bleke ansiktet. Havet sang og skipet danset for gutten som hadde mistet synets gave.
«Er vi der snart?» spurte Elling.
«Ja, nå er det ikke lenge igjen, for jeg ser Prøvfjellet rage høyt over lindealleen. Skipperen loser oss trygt mot innseilingen til Alvøen.»
Celia trakk inn den friske sjøluften. Det var en vakker dag. Vannet glitret under den varme forsommersolen, og en flokk ender dykket etter fisk, uten å ense skipet som gled forbi dem. I horisonten hang noen strålende hvite skyer, lubne som bomull, men resten av himmelen lå klar og blå. ¤
«Se den store fuglen!» ropte med ett en lys stemme, og Celia snudde seg.
Lillesøsteren Sofie holdt på kysen mens hun pekte mot den langgrunne viken der barnene pleide å leke om sommeren. Celia myste mot solen. På et blankskurt svaberg skimtet hun en ensom, majestetisk gråhegre som sto og pusset fjærene sine. Den var nok mett etter å ha forsynt seg i Alvøens fiskebrønn.
Moren satt på benken ved siden av kahytten, men reiste seg for å se over relingen. «Det er en hegre,» svarte hun, før stemmen hennes ble tatt av vinden.
Celia smilte oppmuntrende til moren som betraktet henne, og fikk et svakt smil tilbake. Det var vanskelig for henne også, å bryte opp fra det kjente livet. Det hadde avstedkommet en del snakk da det ble kjent at Piil-slekten skulle forlate den store, påkostede handelsgården i byen for å flytte til lyststedet på landet …og det for godt.
«Hvordan ser en hegre ut, Celia?» spurte den vitebegjærlige lillebroren.
«Den er stor og høy og smal … mer vet jeg ikke, for de er så sky. Jeg har aldri sett en på nært hold.»
«Hvorfor er de sky? Er de redde for noe?»
«Det er de visst. De forstår nok ikke at menneskene er gode og ikke vil dem noe vondt.» I sideblikket så Celia at storesøsteren Fiona kom gående mot dem. Hun holdt en hånd på relingen og den andre på skjørtet.
«Tror du han vet at vi kommer i dag?» Fiona trakk litt i Celias lyserøde cape. ¤
«Hvem? Far?» Søsteren lo.
«Nei, far vet naturligvis at vi kommer i dag. Jeg tenkte på mesteren ved papirmøllen. Cornelius Winther.»
Celia glippet med øynene. «Hvorfor lurer du på det?»
Fiona svarte ikke, men lot til å stå i egne tanker. «Ja, han er her sikkert ennå … hvorfor skulle han ikke være det?» spurte hun seg selv. «Far har stor tiltro til Cornelius, og han skjøtter sitt arbeid godt. Syv år eldre enn meg …en passende alder. Moden og verdensvant.» Fionas blikk vandret til fjellknausen som dannet innløpet til viken de snart skulle seile inn i. «I fjor august var vi der oppe på pynten, Cornelius og jeg. På benken satt vi og beundret solnedgangen kvelden før vår familie skulle reise tilbake til byen.»
«Da var du …Fiona, da!» utbrøt Celia og nikket mot Elling. Han fikk med seg alt. Alltid.
Storesøsteren lo og rusket gutten i det brune, bølgete håret. «Elling sier ikke noe til far eller mor, gjør du vel?»
Han så opp, men blikket landet et sted mellom de to søstrene. Han trakk på skuldrene og snudde seg igjen.
«Dessuten er det jeg som ofrer meg hele tiden for dere, så jeg fortjener å ha det litt moro innimellom.»
Det var sant. Fiona var eldst i søskenflokken. Mens Celia selv og Sofie på tolv kunne tillate seg å leve en sorgløs tilværelse, var det Fiona som tok på seg oppdragerrollen og pliktene, for å avlaste moren. Det fine med søsteren var at hun sjelden klaget, så Celia trodde at Fiona likte å være den som styrte. ¤
«Cornelius holdt hånden min …» Fionas blikk ble drømmende, og hun snurret en gyllen hårlokk mellom fingrene. «… da jeg skulle reise meg. Jeg sa at jeg ble svimmel fordi det var så langt ned. Har du vært oppe på pynten? Nei, det har du vel ikke, for det er forbudt område siden det er farlig.» Hun lo litt. «Han ga meg armen sin da vi skulle tilbake gjennom naturparken, for det hadde begynt å skumre. Cornelius lovet at neste gang jeg kom til Alvøen, skulle han ro meg over til Hagens Hælle og se på stedet der en fordums konge ble født og døde, og etterpå ville Cornelius by meg på mat på gjestgiveriet i Kongshavn. Jeg håper han ikke har glemt løftet sitt.»
Celia så på storesøsteren, som var en som higet etter anerkjennelse. Fiona visste hva hun ville, og ga seg ikke før hun fikk det. Eller rettere, hun visste hvem hun ville ha. Hvis det hadde fantes en krukke for knuste hjerter, ville Fionas krukke vært full for lengst. Hun likte å beseire, å vinne. Når hun hadde fått en kar på kroken, slapp hun ham uti så snart hun kunne. For så å kaste snøret ut igjen, i den hensikt å få en ny godtroende, intetanende mann som nappet.
«Da skal jeg la ham kysse meg.» Fiona bet seg i underleppen. Den var rød som en rose da hun smilte.
Celia forsto ikke at søsteren kunne snakke så åpent om sine bragder. «Ikke glem August. Han du er trolovet med.»
«Å, ikke vær så prippen, Celia,» lo Fiona og dunket lett i armen hennes. «Far kaller deg for familiens apekatt. Du er den livlige, glade, fantasifulle som passer på at alle har det bra og muntrer oss opp. Skal du ikke muntre meg opp? Hvor er apekatten Celia i dag?»
Celia svarte ikke. Selv om familien Piil skulle begynne på nytt her på Alvøen, var det ikke riktig å ta så lett på alt. Ingen sa det høyt, men sannheten var at det deres far Wilhelm flyktet fra, var fallittspøkelset. Alvøen skulle bli deres redning.
Fiona ga seg ikke. «Kanskje vi kan overtale far til å gi August Sahl til deg i stedet?»
Celia kjente at hun ble varm i kinnene. «Ikke tøys.»
På det punktet var søstrene forskjellige. Fiona mente at alt ansvaret hun tok i familien, nesten opphøyet henne til en helgen. Dermed kunne hun tillate seg mer enn det deres stand tilsa. Faren sa noen ganger at Fiona var som en dronning. Det var Celia enig i. Fiona styrte sine undersåtter, og tok seg store friheter – og kom seg unna med det.
Celia, derimot, var det ikke noe særskilt med. Som piker flest måtte hun følge reglene. I Fionas rike var begge de yngre søstrene hennes undersåtter. De var blomstene hun ustanselig pleiet og nærte. Vakre, vevre, forsagte, og med røttene godt plantet i hver sin blomsterpotte. I hvert fall var det slik Fiona så på det.
Sannheten var at Celia var den som meglet mellom moren og storesøsteren, for det verste hun visste var uvennskap og kjekling. Og hun var den som fikk alle til å le når de to ikke var på talefot etter en krangel.
«Er det ikke vakkert, Celia?» sukket Fiona. «Vi er heldige som skal bo her!»
Celia trakk inn den friske sjøluften. Alvøen var et vakkert sted. Med sine lune viker og en våg rik på havets frukter, med vann der det vokste vannliljer og svømte ender, med en foss som ustanselig forsynte dem med rent vann og kraft til møllene, med enger og skoger, og med sin storslagne utsikt over leden der skip seilte til og fra Bergen, var Alvøen en herlighet som var få forunt. Det innså Celia. Men å bo her hele året … det var noe helt annet.
«Jo, det er vakkert,» medga hun.
I det samme avbrøt søsteren.
«Se! Det er noen oppe på pynten! Et elskende par … åh, så romantisk!» Fiona pekte.
Celia så opp. Solen blendet henne, men hun kunne skimte to skikkelser tegne seg mot den blå himmelen. At de våget! Å sitte på benken var én sak, men å stå så nær kanten? Klippen var høyt over vannet, og under var det skjær.
«Hva ser dere?» Elling ristet i Celias arm.
Fiona brukte viften sin til å skygge for solen. «De har sikkert sneket seg unna arbeidet ved møllene for et forbudt, lidenskapelig møte! Hvem kan det være? Trolig en av de unge tjenestepikene …»
Det var fireogtredve menn og kvinner ved verket, men Celia kjente på langt nær alle. Mens noen bare var ansikter, var andre bare et navn.
«Kanskje vakre Edel Straume. Hun blir nok aldri gift, for hun klarer ikke å velge mellom alle frierne på verket. » Fiona lo. Men latteren forstummet brått. «Bare det ikke er Cornelius som …Nei, han ville aldri …Sant han ville ikke, Celia?»
Celia ristet på hodet. «Sikkert ikke,» sa hun bare.
Hun trodde i hvert fall ikke at den nye mesteren ved papirmøllen ville ødelegge sine egne muligheter. Han hadde gode anbefalinger fra en papirmølle i England der han hadde fått sin opplæring, og pikenes far skrøt ofte av Cornelius Winther.
«Å! Se! Det er en som … kvinnen faller! Hun faller rett ned i den sikre død!» Fiona satte i et skrik.
Celia kjente at lillebroren rykket til. Hun prøvde å se, men alt hun rakk å få med seg, var et glimt av noe som for gjennom luften, før hun hørte et plask.
«Si at det var en fugl,» hvisket hun. Hun kunne fremdeles se en skikkelse der oppe. Bare én … Hun la hånden over munnen.
«Det var ingen fugl! Jeg så henne falle, og det var piken, for jeg så at hun hadde skjørt …» Fiona løftet viften opp i luften og begynte å løpe over dekk. «Det var et menneske som falt ned fra stupet! En pike!»
Moren reiste seg brått og slo fortørnet hånden mot brystet. To av matrosene løp bort til relingen, mens den tredje, som sto med et tau mellom hendene, strakte hals. Skipperen forlot rattet, og skuet mot skjærene nedenfor pynten. Alle ropte i munnen på hverandre.
«Snu!» ropte Fiona. «Vi må plukke henne opp!»
Moren holdt på hatten sin mens hun skuet mot vannet. Ansiktet var blekt. «Min datter har rett, skipper Dankert. De må gjøre noe!»
«Det er for sent, madam Piil,» svarte skipperen. Han sto med skyggeluen i hånden og klødde seg på den bare issen. «Vi er på vei inn i sundet og kan verken tørne eller bakke her. Vi kan intet gjøre. Hvis hun kan svømme, kan hun klare seg, for vannet er dypt under henget.»
Fiona ristet på hodet, lamslått og vantro.
Alle sto og stirret mot stedet, siden det fremdeles var håp om at den forulykkede skulle dukke opp fra vannet. Men ingenting skjedde.
Celia kjente at hjertet hamret. Hun klarte ikke å bare stå der, uten å prøve å hjelpe.
«Bli her, Elling. Hold deg fast i relingen, og ikke rør deg, hører du?»
«Celia … hva skal du?»
«Bare stå her!»
Uten å tenke seg omløsnet Celia pompongen fra håndleddet og vrengte capen av skuldrene. Båndet under brystet løsnet hun med letthet, selv om sløyfen befant seg på ryggen. I neste øyeblikk hadde hun trukket den hvite kjolen over hodet, og sto kun i de lange underbuksene og underserken, som ble holdt stramt inntil kroppen av det snørte korsettet. Det ville ta for lang tid å ta av seg, så det fikk bare stå til. Til sist tråkket hun ut av skoene.
Det var et halsbrekkende påfunn, men Celia så for seg at kvinnen ville stige opp igjen, enten hun var bevisst eller ikke, og da måtte noen være der og redde henne. Ellers ville det arme mennesket med sikkerhet synke til bunns og forsvinne i det store dypet. Det var ikke tid til å overtale mennene til å svømme bort dit, og siden de ennå ikke hadde foretatt seg noe, var de nok ikke særlig lystne på det.
«Mor! Se hva Celia gjør! Hun kler av seg!» hylte Sofie.
«Celia Eufemia Piil! Hva i himmelens navn driver du med? Nåde deg om du …»
Lenger kom ikke moren, for i samme øyeblikk tok Celia tak i relingen og svingte seg over.