På kafé, hjemme ved kjøkkenbordet, på et fly, på en uterestaurant i Hellas, i skogen …. Forfattere kan i grunn ha kontor hvor som helst, så lenge de har med skriveblokken eller datamaskinen sin. De aller fleste liker nok likevel å ha en fast plass å gå til hver morgen. 🙂 Vi har spurt May Lis Ruus hvor Papirslottet blir til!

Jeg har et eget rom som er min skrivestue. Utsikten er inspirerende i seg selv. Jeg ser ut mot skogen som nå blir grønnere og tettere for hver dag, hører det jevne bruset fra bekken som renner langs eiendommen vår. Fuglene synger fra morgen til kveld, og gjennom vinduet har jeg sett hegrer som flyr forbi, og hørt hjorters lokkekall om natten. Fra balkongen ser jeg de vakreste solnedganger over skogen og skipsleden som fører til Alvøen.

Pulten min er ofte et kaos av bøker, men det er som det skal være, tenker jeg, og rydder når de blir for ille.

Når det er varmt og fint vær, overfører jeg manuset til iPaden og går ut og setter meg på terrassen eller plattingen og skriver. Det er gode dager, selv om skrivingen nok er mest effektivt når jeg sitter med Mac-en på kontoret mitt.

Jeg kan jobbe til alle døgnets tider, men i perioder. Hittil i år har det vært mest dagjobbing, fra tidlig formiddag til tidlig kveld, med noen pauser midt på dagen. I andre perioder jobber jeg best om natten når det er stille og ingenting lokker oppmerksomheten vekk.

Når jeg setter meg ned for å skrive, har jeg som oftest vært igjennom handlingen i tankene først. Når jeg tømmer oppvaskmaskinen, ser en TV-serie eller går meg en tur, tenker jeg på hva som skal skje videre. Det beste er å jobbe jevnt og trutt. Da holder jeg historien varm i hodet, og det fører til at nye impulser detter ned i hodet mitt. Det er som å ha antenner. Jeg fanger opp ting jeg kan bruke i bøkene.

Mange spør meg hvor jeg «tar det fra». All handlingen, dramatikken og spenningen. Som regel bruker jeg fri flyt. Hva vil jeg helst utforske? Hva vil jeg helst lese? Da lar jeg Celia i Papirslottet føre meg dit. Det er morsomt, og det driver skrivingen videre, for jeg er spent på hva som vil skje. Så på en måte er jeg den første leseren, selv om jeg også er forfatteren.

Når jeg må gjøre andre ting enn å skrive, er det som om en film som settes på pause. Bildet er frosset. Akkurat nå er mitt indre bilde Celia som er i Bergen. Sammen med noen andre går hun på en smal vei på en fjellhylle, og de ser seg stadig tilbake, for de tror de blir forfulgt. Jeg ser bildet levende for meg, og jeg vet hva som er det neste de skal si også. Snart skal jeg finne frem manuset som jeg skrev på ute i solen i går, og la Celia komme seg videre ….

Ønsker deg en fin dag videre!

May Lis.