Er du også glad i å strikke? Gi Jane Mysen, forfatteren av Flammedans, et garnnøste og noen strikkepinner, så er hun i gang! Her forteller hun om sin fascinasjon for strikking og de utallige strikkeprosjektene hun har på gang.

Første gang jeg strikket noe var jeg syv år og hadde bestemt meg for en rød dukkegenser med hvite lus. Jeg tror mamma fikk noen grå hår, hun hadde nok helst sett at jeg strikket noe enklere, som et skjerf. 🙂

Når jeg først strikker, blir det gjerne masseproduksjon. Jeg er nå slik laget, bare se på seriene mine – det holdt ikke med én bok. Nei da, nå har jeg snart skrevet 137 bøker, og jeg har ingen tanker om å gi meg, selv om jeg øyner en avslutning av Flammedans i det fjerne.

I vinter strikket jeg 14 lothepusluer! De fleste i originalfargene, men noen egenkomponerte også.

Jeg strikket en liten haug med gensere også, og enda flere votter. Jeg er jo så heldig å ha fire barnebarn, og da blir det muligheter for mye strikking. I år får de en genser hver til bursdagene sine, og en til jul. Jeg håper på å få ferdig kjoler med reinsdyr og flettestrikk, helst før de planlagte størrelsene ikke passer lenger.

Det fine med å ha mange prosjekter på gang, er at du brått har en haug med ferdige strikkeplagg.

Jeg har alltid mange prosjekter liggende. Nå har jeg nettopp strikket ferdig en voksen Marius-genser og to gensere til barnebarna. Så holder jeg på med enda en Marius-genser og et lappeteppe, og en hekleduk i tynt garn, med tynn nål. Den har vært et flerårig prosjekt som jeg satser på å bli ferdig med til jul.

Jeg har tre svigersønner som skal få gensere i år, og jeg holder på med et par til meg selv. Så er det døtrene mine, jeg har liggende garn og mønstre til dem også.

I skuffer og skap ligger det esker og poser fulle av garn med oppskrifter på plagg jeg har tenkt å strikke, og i går var jeg på nett og bestilte tre til! Jeg river meg litt i håret, men er veldig glad for at jeg har god plass i huset. 🙂

Da mamma levde, strikket hun mye.

Jeg benytter alle anledninger til å ta frem bunningen. På toget, i bilen (når jeg ikke kjører), når jeg er på besøk eller får besøk. Jeg strikker i flyet, på ferier og når jeg besøker pappaen min et par ganger i uken. Han synes det er så koselig når jeg sitter der med pinnene og garnet mitt. Det minner ham om mamma, har han sagt.

Kveldene er finest, og når jeg har slukket alt av lyspærer og tent mine levende lys, setter jeg meg i sofaen ute på terrassen, lytter til stillheten og sauene som er i ferd med å gå til ro for natten, mens jeg strikker, drikker te eller tar meg et lite glass vin.

Er det for kaldt til å sitte ute, setter jeg meg i stuen, hvor det står kurv på kurv med prosjekter, mens jeg ser på vampyr- eller dramafilmer. Det hender strikkepinnene klirrer litt ekstra under de verste vampyrscenene, men ellers prøver jeg å senke tempoet. Det skal være kos å strikke.

Jeg liker meg blant strikkepinner og garn, det er inspirerende og jeg blir i godt humør.

Det er fint å kunne skape noe annet enn tekster i bøker også. Det er morsomt å se plaggene på dem jeg er glad i. Morsomt å kunne skape med hendene. Morsomt å klare mønstre og fellinger og se håndarbeidet vokse.

Strikkeglade tanker fra Jane 🙂