Noen forfattere blir inspirert av mennesker de ser rundt seg, andre skriver best ved kjøkkenbordet, med radioen på full styrke. Her forteller Trine Angelsen, forfatteren av Breidablikk, hvor hun dikter alle de fantastiske bøkene sine!

Hvor henter jeg historiene mine?

Dette er et spørsmål jeg har fått mange ganger i årenes løp. Sist fra en kirurg. Hun var til og med spesialist i sitt fag, og var veldig fascinert av alle bøkene jeg hadde skrevet. Jeg må innrømme at jeg ble både kry og paff. Hun som kan så utrolig mye. Superklok, er hun, med haugevis studieår bak seg. Jeg skriver jo bare bøker!

Men det fikk meg til å tenke. Hvor henter jeg det egentlig fra? Det er kanskje som å spørre hvor en komponist henter musikkstykkene fra, eller hvor en kunstmaler finner penselstrøkene? Noe er sikkert talent, en annen del interesse og genuin lyst til å dikte historier fra gamle dager. Men lett er det slett ikke. Og veien frem til jeg ble antatt, var lang og kronglete.

Noen (sikkert mange) hater å stryke klær. Jeg elsker det! Det er diktet mange bøker over strykebordet på vaskerommet. Et helt stille rom, uten forstyrrelser. Putetrekk, duker, bluser… faktisk en del kluter også, om jeg har mangel på noe annet, blir strøket og lagt i stabler med tellekant.

Nå skal det sies at jeg er ikke noe petimeter, og det kan flyte rundt meg med andre ting. For å rydde er kjempekjedelig.

Mye blir også diktet mens jeg strikker. Rene multitaskingen. Sokker og bøker blir til på en og samme tid.

De ansatte ser litt rart på meg

Research er viktig. Både for å finne den lille detaljen, eller de store linjene. Noe finner jeg på nettet, og noe i bøker. Enkelte ganger kommer jeg over noe jeg ikke lette etter, men som kan bli en god historie.

Med tiden har jeg fått mange bøker selv i samlinga, men jeg har også lånt en del på biblioteket. Noen hadde titler som «Menn som slår» og «Begravelsesritualer». Det hender at de ansatte ser litt rart på meg. 🙂

Jeg noterer mye, og til nesten alle døgnets tider. Når jeg har fylt opp en del, blir det hamret inn på PC-en i rasende tempo.

Enkelte ganger står det helt stille i toppetasjen. Da kan det hjelpe å åpne en tilfeldig valgt bok. Lese den første linjen jeg ser, og dermed løsner det. For eksempel: Hun sto ved vinduet… Akkurat den setningen var løsningen for meg én gang, minnes jeg. Hun sto ved vinduet, og akkurat da banket det på døren. Det var han som kom inn… Og etter det skjedde det masse mer. Historien snurret som en film i hodet mitt og et nytt kapittel var på plass etter noen få timer.

De eneste gangene jeg ikke tenker bok i det hele tatt, er når jeg er hos hesten min, Melle. Da kobler jeg helt av. Og i alle fall når jeg rir. Da kan jeg ikke sitte og drømme, men være våken og klar. Men aller mest er det en regel jeg har gitt meg selv. At noen ganger bare må jeg koble ut jobben.

Den store drivkraften er nok likevel alle de flotte tilbakemeldingene jeg får fra leserne mine. Tusen takk til hver og en av dere! Og god sommer!

Sommerhilsen fra Trine