15. oktober lanserer vi Barn under månen av Jane Mysen, men allerede nå kan du lese første kapittel i første bok!

Serien er på 15 bøker, og er basert på en sann og gripende historie fra Janes oldeforeldres liv. 

Alle som abonnerer på en serie fra NorskeSerier, får automatisk tilsendt første bok i posten.

Her kan du lese det første kapittelet i første bok. God fornøyelse!

1922

Lyden av trekkspill og munter sang får et eldre ektepar til å kaste nysgjerrige blikk mot lastebilen som passerer grensen mellom Sverige og Norge. Sjåføren, grosserer Gunnar Larsen, åpner sidevinduet for å trekke litt frisk luft, men også for å få med seg det som skjer på planet. Underarmen hans henger ned langs den solvarme lakken, og fingrene trommer takten mens Larsen gliser bredt mot veien foran seg. De få mørke fjonene som befinner seg på hodet hans, danser mot den bleke hodebunnen, og smilerynkene tegner seg tydelige rundt de gnistrende, blå øynene.

Folk stanser hestekjerrene idet lastebilen kommer kjørende. De blir sittende og stirre etter doningen, som det ennå ikke er mange av langs veiene. Noen av hestene blir skremt av motoren, men de fleste blir stående og bukke med hodet, som om de ønsker den grå bilen velkommen til å dele veien med seg.

Gunnar er stolt av bilen sin, men aller mest er han glad for mulighetene som byr seg etter at han gikk til innkjøp av fartsvidunderet. Hvem andre kan vel reise helt til Sverige og hente varer? Det kommer til å bugne av spennende saker når han får ryddet alt inn på hyllene i landhandelen.

Av og til stiger høylytt latter fra lasteplanet. Folk langs veien smiler og får håp og drømmer i blikket der de følger bilen til den forsvinner rundt en sving eller over en høyde i det lett kuperte landskapet. De trenger bare å få et glimt av de svarte rallarhattene for å vite at dette er folk på vei mot hardt arbeid, men forhåpentligvis et tryggere liv.

Günther har satt seg godt til rette på gulvet. Han hviler tungt mot trelemmen mens han følger de fire arbeidskameratene med blikket.

Fridolf holder seg alltid i nærheten av Günther. Til og med på det lille lasteplanet har han satt seg nesten inntil ham. Det grønne blikket plirer mot arbeidskameratene og landskapet de befinner seg i. Det ildrøde håret er langt – han har knyttet det sammen i nakken med en taustump – hestehalen henger et godt stykke nedenfor hattebremmen. Ellers er han kledd som rallare flest, i gråskjorte og ullbukse. Støvlene kjøpte han i fjor av en kramkar som stakk innom gruvene, men de begynner allerede å bli slitt. Sålen har så vidt begynt å gape.

Klærne henger løst om kroppen på Fridolf. Han er så mager at folk mener han må være sjuk, men Fridolf er frisk som få, og ingen er flinkere med dynamitten enn han.

Likevel er det noe underlig sart over den rødhårede svensken. Han tar sjelden til motmæle, og i en slåsskamp slår han ikke mer fra seg enn en unge. – Jeg liker ikke å slå, var forklaringen han gav Günther en gang etter at han hadde fått juling, men Günther vet ikke helt hva han skal tro. Når han betrakter den skarpe nesen og de små øynene i det magre ansiktet, ser han både sluhet og frykt. Han er en underlig blanding, Fridolf Jansson.

Günther flytter blikket mot Kalle Slagbjørn, som er den rake motsetning av Fridolf. Kalle er en kjempe på litt over to meter. Kroppen er tettbygd, nevene minner om sleggehoder, og nakken er like kraftig som på en okse. Når han er i godlune, er han hyggelig nok, men stakkars den som får merke Slagbjørns raseri.

Akkurat nå sitter Kalle med trekkspillet i neven, instrumentet fortoner seg som et leketøy mot den brede brystkassen. Det er et under at de svære fingrene greier å treffe knappene, men blåsebelgen vokser og krymper mens tonene triller. Det mørkeblå blikket i det firskårne ansiktet skinner, og smilehullet i det ene kinnet blir til et dypt søkk. En er nødt til å bli glad når en ser Kalle Slagbjørn i dette lunet.

Den tredje av karene, Herbert, er en som Günther ikke kjenner særlig godt, men som tryglet og ba om å få følge med. Så langt virker han som en real fyr. Han er en lettbygd kar med godt humør. Barytonrøsten overdøver dem alle, der han av hjertens lyst hiver seg uti sangen. Håret er lyst og tynt, men skjeggveksten desto frodigere. Rødt som ild krøller det seg om det runde ansiktet. Tennene er alltid svarte av snus, og praten kan iblant bli grov, men de er vant med slikt. Hatten på hodet er ikke som de andres, og han sier selv at han har fått den av en norsk slusk. Den er svart og formet som en soldatlue med en beksvart, blank skygge.

Så er det Pokerjohan. Han sitter med det mørke, krøllete håret som ei tykk lue om ørene – øynene glimter i blått – dobbelthaken disser mot skjortelinningen og dressjakka. Pokerjohan er en godlynt kar som ofte slår til med en munter replikk. Aldri har han gjort folk annet vondt enn å renske enkelte for noen kroner i pokerspill.

Günther rives med av sangen og musikken. Tennene lyser hvite og sterke i det sommerbrune ansiktet. Det lyse håret flagrer under rallarhatten, som ligger godt bakpå hodet. Skjeggstubbene strutter enda det bare er et par dager siden han barberte seg sist. Halshuden er gyllen mot den hvite trøya, hvor et par knapper er åpne. Det glimter til i en medaljong i sollyset. Anhenget er formet som en skorpion. Günther stryker hånden lett over smykket og kjæler med det kalde gullet. Det er mange som har siklet etter skorpionen hans, men til nå har han greid å holde folk unna. Smykket har gitt ham kallenavnet Skorpen blant arbeidskameratene, men for ham har det en dypere og viktigere betydning. Han kikker mot den skyfrie himmelen. De er der oppe et sted, stjernene. Tankene faller på moren og på lærdommen hun gav ham, astrologiens hemmelighet.

Günther har tatt av seg den svarte dressjakka. Den ligger pent sammenbrettet mellom ryggen hans og lemmen. Han har brettet opp ermene på trøya, underarmene er senete og sterke etter flere år med blodslit.

Knærne på buksa er slitte, men tålelig rene. Han ler for seg selv når han tenker på hvordan de strevde med å få av de verste flekkene i en bekk de passerte rett etter at de forlot Vintjärn og malmbrytingen der. Det var Slagbjørn som fikk det for seg at de skulle stelle seg.

– Vi kan vel ikke vise oss som uteliggere overfor alle fruentimmerne vi kommer til å møte? var ordene hans, og like etterpå lå de alle i bekken. Prustende som hvalrosser mens vannet skylte av skitt og svette.

Dernest lå de nakne i solen og dormet, mens klærne hang til tørk over småtrær som bøyde seg under den tunge børen. Biene summet og fuglene sang. Günther kan ikke erindre et bedre øyeblikk. Han flirer når han tenker på at de knapt nok har sett kvinnfolk etter vasken, men det spiller mindre rolle.

Mannsrøstene bærer langt denne sommermorgenen. Günther elsker sangene om kjærlighet og gleden over livet. Beretninger om rallarlivet ligger som historiske avtrykk i hver linje, og det er nesten så han kan høre feiselklangen når de kjente melodiene spilles. Arbeidssangene gir glød til et slitent sinn og får broderånden til å vokse i kroppen, tenker han og strekker de lange beina utover lasteplanet.

Idet trekkspillet stilner, søker hånden automatisk ned mot gitaren, som står lent mot hjørnet av førerhuset og lemmen. Günther har ikke hatt anledning til å ta den frem i dag, men om Slagbjørn ikke viser mer vilje til å spille, så skal han da sannelig ta en låt selv.

Grusen knaser under lastebilhjulene, iblant spretter en stein av gårde og langt ut i grøfta. Kyr og sauer kikker så vidt opp fra beitet idet bilen skramler forbi. På enkelte av gårdene er folk ute, og grossereren klemmer i vei på bilhornet og hilser alle med et hjertelig smil. Larsen styrer bilen med sikker hånd. Han har kjørt denne ruten mange ganger og vet hvor veien er dårlig. Han kjører gjennom Kongsvinger før han setter kursen mot Kristiania.

Han hadde belaget seg på å reise alene da han kom over rallarene idet han skulle kjøpe en kanne bensin i en fargehandel. De hilste og snakket vennlig om vær og vind. Hva som fikk ham til å tilby dem skyss, kan han ikke svare på, men han har ikke angret et sekund.

Humøret deres smitter. Det eneste han er litt bekymret for, er varene på planet. Han håper inderlig at det ikke er kjeltringpakk han har plukket opp. Så kikker han seg over skulderen – betrakter karene gjennom vinduet – og konstaterer at de ser ærlige ut alle som én.

Snart vil han legge kursen mot Hadeland, slik at karene lettere kan komme seg til Grua. For ham selv stanser ferden i Nittedal, hvor han har landhandelen sin.

Slagbjørn legger innpå en snus, overleppa buler som om han skulle ha tannbyll. Ei svart fortann viser seg idet han smilende byr Günther en pris.

Snusen kjennes som grov sagflis i munnen, og den svir som en glo når han får lagt den oppunder leppa, men det gjør likevel godt.

– Resten av arbeidslaget skulle sett oss nå. Slagbjørn flirer der han hviler den digre kroppen mot styrehuset. Larsens bakhode skimtes så vidt i glassruta bak skuldrene til Kalle.

Günther røper sin tyske tilhørighet når han på litt gebrokkent svensk sier: – Ja, de sliter seg halvt i hjel i Vintjärn mens vi sitter her og nyter livet. Han spytter brunt ut over lastebillemmen før han med et flir setter seg til rette igjen.

– Når er vi fremme? Det er Pokerjohan.

– Det kommer vel an på når vi får neste skyss. Larsen skal bare til Nittedal, og da er det enda to–tre mil igjen.

– Om vi går derfra, så er vi nødt til å komme frem utpå morgenkvisten en gang. Pokerjohan leker seg med kortstokken. Den flyr mellom fingrene hans som hvileløse flaggermus.

– Ja, nå kan du snart loppe nordmennene, Pokerjohan. Günther humrer.

Pokerjohan blir et eneste stort glis. – De skal få litt å bryne seg på, sier han og gjør et ekstra kast med hånden. – Jeg håper bare de er villige til å satse litt.

Günther ler og finner frem gitaren, legger den over fanget og stemmer den med øret mot gitarkassen. Fingrene kjæler over de nystemte strengene. Tonene er vakre og myke som vårlig fuglesang.

Rallare er vi som dagen er lang,
nå stemmer vi i med vår lystige sang.
Snart skal vi jobbe til skjorta blir våt,
knuse fjellet med høylytt ståk.
Lykkelig er den mann som kan tjene
penger til livet og virkelig leve.

Larsen humrer fornøyd idet han svinger bilen ut på veien som fører mot Hadeland. Han vet ikke annet enn det han har hørt om sluskenes liv, men hans eget virker kjedelig i forhold. Tenk å bare kunne reise, gi seg til hvor en måtte lyste, svinge slegga uten tanke på morgendagen. Han blir fjern i blikket, ser for seg fest og moro, og en kvinne i hver arm. Da ville det blitt en slutt på det evinnelige jaget som grosserer. Bare tanken på å slippe det nitriste regnskapet er nok til å få det til å kile i magen.

Men når Larsen tenker på kona Alma og datteren Lovise, svinner alle drømmer om et fritt liv, og han prøver å se hvor godt han har det. Ferdig middag etter en lang dag, nystrøkne skjorter og en varm kvinne som gjør alt for at han skal være fornøyd. Går det an å få det bedre? Nei, han smiler for seg selv der de humper fremover. Han har det saktens bedre enn mannfolkene på lasteplanet.

Musikken har nok en gang roet seg. Günther sitter og dupper mens han prøver å fortrenge sultfølelsen, som har gnagd i ham helt siden de kjørte over grensen. Han har lagt merke til de andres øyekast mot presenningen Larsen har lagt over varene sine. De har lyst til å forsyne seg, og han skjønner dem godt, men likevel, om de vil følge ham, så er det ikke verdt de stjeler fra en som er så hjelpsom og grei som grossereren.

Günther lukker øynene, tenker på hvordan han som den naturligste ting av verden har tatt ledelsen blant dem. Det har alltid vært slik. Han sukker og lar seg dysse inn i lett søvn av motordur og knasingen av grus mot hjulene.

Herbert betrakter de andre i smug. Skorpen har sovnet, det samme har Slagbjørn og Pokerjohan. Fridolf glipper med øynene, og Herbert holder pusten og håper den rødhårede spjælingen snart blunder.

Tarmene jamrer, og Herbert kikker mot presenningen. Larsen har handlet hermetikk. Herbert trekker den friske sommerluften dypt ned i lungene og venter utålmodig.

Endelig glir øynene på Fridolf igjen. To små halvkranser av røde, korte vipper legger seg mot de magre kinnene, og Herbert er anspent som et utsultet dyr på jakt.

Han kikker mot førerhuset, øyner Larsens blanke isse.

Hånden er kjapp som ei rotte på flukt der den triver tak i hermetikkboksen. Før han har fått sukk for seg, sitter han med den i fanget. Det er fiskeboller. Tennene løper i vann, og han fikler med kniven, med den skal han vel alltids få åpnet boksen. Med et vellystig sukk sager han med den taggete kanten av kniven. Så spidder han en fiskebolle. Han kaster et blikk på de andre før han stikker den i munnen.

Herbert må ta seg sammen for ikke å stønne av velvære. Fiskebollen smelter mot tunga, og han drikker av kraften og lukker øynene. Han synes han kan følge matens bevegelser hele veien ned i magesekken.

Akkurat da bråstopper lastebilen.

Larsen er ingen sværing med sine 1,70 på strømpelesten. Muskler har han også lite av i forhold til mannen som sitter med hermetikkboksen mellom beina, men er det noe som får Larsen ut av balanse, så er det folk som stjeler. Raseriet bobler når han hugger tak i lastebillemmen og drar seg opp på bakhjulet. Han svinger beinet over lemmen og går rett bort til Herbert, som har skjøvet hermetikkboksen bak ryggen.

– Flytt deg! Larsen er bestemt. Han tar tak i skulderen på rallaren og skal til å dytte ham vekk, da Herbert viser ham kniven.

– Hva er dette for slags måte å takke på? freser Larsen.

Günther setter seg fortumlet opp. Han skyver hatten bak i nakken og stirrer søvnørsken på Larsen og Herbert. Så får han plutselig øye på kniven, og trettheten er som blåst bort.

– Legg fra deg kniven, Herbert! Ordren kommer kontant, og blikket skyter lyn der det møter rallarvennens.

De andre har også våknet nå. Slagbjørn er allerede på beina. Han kikker på Günther, som viser ham flathånden. Blikket til tyskeren er festet på Larsen og Herbert.

– Hadde jeg visst at det var tjuver jeg tok med meg fra Sverige, så skulle dere fått blitt igjen der. Larsens nesebor utvider seg, og halsåren dunker.

– Er det sant, Herbert? Günther setter nok en gang blikket i arbeidskameraten.

Herbert vet at det er dumt å nekte. – Jeg var sulten og hadde tenkt å gjøre opp for meg så snart vi kommer frem, men så hiver Larsen seg over meg som en galning.

– Hva forventer du? Om du hadde spurt om å få boksen, hadde jeg kanskje gitt deg den, men tyveri tolererer jeg ikke.

– Jeg foreslår at du betaler for maten du har tatt, og det til dobbel pris! Günther har vanskelig for å bevare kontrollen.

– Neimen om jeg gjør. Men jeg kan betale halv pris.

– For noe sprøyt. Günther går mot ham med nevene knyttet.

Da med ett skjer ting lynraskt.

Slagbjørn bruker hele kroppen idet han kaster seg mot Herbert. De går i gulvet med et brak.

Larsen er blitt blek. – Det er ikke farlig med hermetikken, skriker han i.

Det blir ikke rare slåsskampen. Slagbjørn smeller til med et knyttneveslag som setter Herbert helt ut. Han blir liggende med blodig nese mens han banner stygt. Slagbjørn reiser seg og gnir knyttneven. Et stort flir har bredd seg over ansiktet hans, og smilehullet er dypere enn noen gang.

– Se her! Günther tar Herberts saker og kaster dem bort til ham. – Kom deg av bilen!

Herbert reiser seg og blir stående ustøtt et øyeblikk før han triver tak i bagasjen sin. Han spytter, men ikke utenfor denne gangen. Med et klask lander den brune klysa på planet.

– Og så skal du betale før du går. Günther er fristet til å gjøre som Slagbjørn, plante neven i ansiktet på karen.

– Jeg har ingen penger. Herbert går mot lemmen.

– Vreng lommene dine! Slagbjørn nærmer seg truende.

Herberts blikk flykter fra lemmen til kraftbunten.

– Kom igjen! Günther hveser.

– Jeg er blakk. Herbert rekker å løfte det ene beinet over lemmen før Günther tar tak i ham og trekker mannen tilbake og ned på lasteplanet. Før han får sukk for seg, har Pokerjohan hendene i jakkelomma hans.

– Så du er blakk? Pokerjohan setter det runde ansiktet opp i synet på ham. – Og hva er så dette? Han løfter to blanke kroner mot Günther, som smilende tar dem imot. Han vender seg mot Larsen og bukker. – Her har du betaling for fiskebollene.

Larsen tar imot kronene. Grossereren i ham er våknet nå. – Vent litt, så skal jeg hente vekslepenger, sier han.

– Glem skillemynten. Litt skal du ha for tort og svie. Günther sender et rasende blikk mot Herbert, som holder på å klatre ned fra planet.

Larsen setter seg i styrehuset. Det siste de ser til Herbert, er en knyttneve som hytter mot dem.

Det er blitt stille blant rallarene. Selv om ingen av dem er for det Herbert gjorde, så er det vondt, det som skjedde med ham. En annen gjeng ville kanskje ikke tatt det så høytidelig om en av dem stjal litt mat.

– Nå er det ikke lenge før vi er fremme. Fridolf prøver å sette litt humør i karene. – Spill, da, Kalle.

Slagbjørn rister på hodet og finner frem snusdåsen. – Jeg er ferdig med å spille for i dag, sier han mutt og ruller snusen til en ball mellom fingrene.

De kvepper til idet et bilhorn skingrer gjennom luften. De har passert mange hestekjerrer, men biler er det få av på veien, og de glemmer fort Herbert idet de vender oppmerksomheten mot det rødbrune fartsvidunderet som ligger på hjul.

– Larsen bør nok flytte seg nå. Pokerjohan stråler opp idet han får øye på kvinnen bak rattet.

– Bilen er flott, men kvinnen er lekrere! Ordene detter ut av munnen hans.

Günther betrakter ansiktet bak vinduet. Kalesjen er lagt ned, og det mørke, korte håret flagrer om hodet på henne. Hun har et blått silketørkle om halsen. Bilen og selve oppsynet hennes får det til å velte seg i magen på ham. Han kjenner fintfolk når han ser dem. – Det der er ei rikmannsdatter, ikke noe for en rallar. Han fnyser.

– Å, si ikke det. Pokerjohan flirer. – Du har da drag nok på damene til å få tak i denne, Skorpen.

– Om du ikke holder munn, så går det med deg som med Herbert. Günther setter øynene i ham.

Trusselen preller av som vann på gåsa. – Det jeg mener å si, er at kvinnfolket er flott, og det er vel ingen ulempe om hun har noen kroner på si. Pokerjohan rister smilende på hodet.

Larsen har oppdaget bilen. Nå legger han seg godt til høyre for at den skal komme forbi.

Günther fortsetter å betrakte kvinnen idet hun manøvrerer kjøredoningen til venstre. Hun har på seg en ermeløs kjole. Armene er solbrune, og de har noen vakre linjer.

– Det er henne jeg har lett etter hele mitt liv. Pokerjohan skriker i. – Der er kvinnen som skal bo i mitt hjerte. Han reiser seg opp på knærne og presser hendene mot brystet mens han gauler i med en kjærlighetssang.

Maren har oppdaget mennene på lasteplanet for lenge siden, men er uinteressert i å stifte nærmere bekjentskap med gjengen. Hun later som om hun ikke hører sangen.

Hun ser i det samme sitt snitt til å passere. Mannfolkene på lasteplanet plystrer og hoier idet hun er oppe på siden av dem, men hun er målrettet, stirrer rett fremover og trår gasspedalen helt inn.

Det er trangt, og det er så vidt hun greier å komme forbi, enda føreren av lastebilen legger seg lenger ut til høyre enn det som er forsvarlig. Hun banner og bruker seg fordi veien er så lite egnet for automobiler.

Larsen kikker i speilet. – Kvinnfolk bak rattet, kjefter han ut gjennom vinduet, men også han har øye for vakre kvinner, og idet hun svinger inn foran ham, sukker han lett.

En støvsky blir liggende igjen etter bilen, og Pokerjohan vifter med hånden foran ansiktet. – Det var litt av et kvinnfolk, men jammen tror jeg at hun var overlegen, ler han. – Det verste er at hun legger så mye skitt igjen etter seg, og så vi som er nyvasket og greier.

– Det er som Günther sier … ei dame som det der er ikke noe for oss. Johan legger seg på ryggen og stirrer opp mot himmelen. – Mitt fruentimmer trenger ikke å være en skjønnhet, men ved kjøkkenbenken bør hun kunne sakene sine.

Luften fylles av latter. Pokerjohan ser for seg den barmfagre kvinnen servere nystekte koteletter og dampende ferskt brød.