Ideen til Barn under månen fikk jeg sent en kveld, etter at jeg hadde sett Tore på sporet på tv.
Jeg hadde lagt meg, og i tankene vandret jeg tilbake gjennom generasjonene, til bestemødre, bestefedre og oldeforeldre. Jeg ga meg til å dvele ved oldemoren og oldefaren min på farssiden. Det ligger et uklart slør over deres historie, men jeg visste hva oldefars etternavn var, og at han var tysk. Oldemor var fra Hadeland, og hvordan de møttes er det nok ingen som vet noe om i dag, men jeg så dem for meg, og plutselig begynte historien om Maren og Günther å vokse.
Proppfull av sterke følelser
Når man kjenner begynnelsen, midten og avslutningen på en historie, er det enkelt å «gjette» seg til resten. I hvert fall var det slik for meg, for er det noe jeg er i besittelse av, er det et rikt indre liv og fantasien er nok muligens i overkant av det som er vanlig. Da jeg begynte å skrive, var det med en følelse av andektighet. Jeg blåste liv i to mennesker, som etter som historien skred fremover, kom meg nærmere. Jeg lyver ikke når jeg skriver at jeg kjente på vemodet og felte mange tårer på veien. I tillegg flettet jeg inn noe som angikk min egen oppvekst, hendelser som spilte på strenger som hadde ligget i ro lenge. Det var en følelsesladet forfatter som satt ved tastaturet, og akkurat derfor er serien proppfull av sterke følelser.
Det er mye glede i Barn under månen, for sammen med Maren og Günther dukket det opp mennesker som laget enda mer liv. Det var Pokerjohan og flere av Günthers rallarkamerater. Historien ble munter, lun, alvorlig, sorgtung, flere tragedier og koselige øyeblikk dukket opp underveis. Jeg var fornøyd med stemningen jeg klarte å skape med de fargerike personene, som på sitt vis ba meg fortelle deres historie.
Personligheter som gir deg noe spesielt
Jeg arbeidet grundig med bakgrunnsmaterialet, og var stadig på besøk hos en gammel mann som selv hadde opplevd krigen. Ja, for litt krigshistorie fra Hadeland måtte jeg ha med – den hørte jo til mine oldefedres historie. Mannen ga meg informasjon jeg ikke hadde funnet i bøker, til og med hvordan været var da tyskerne gikk inn i Oslo, husket han.
Ellers er ikke Barn under månen en typisk krigsserie. Andre verdenskrig er for det meste i kulissene, men jeg har konsentrert meg om menneskene, om deres opplevelser og følelser. Menneskesinnet er komplekst, og jeg tror at jeg gjennom serien har fått fremstilt mange personligheter du kan hygge deg med, og som forhåpentligvis kan gi deg noe spesielt.
Historien omkring Nysetergruvene var spennende å utforske. Det var mye jeg ikke visste, men fant underveis i gamle avisutklipp og besøk på Bergverksmuseet på Grua. Det var interessant å kikke på gamle bilder og snakke med folk som husket noe fra driften. Og mens jeg holdt på dukket det opp nye ideer til handlingen, som sakte men sikkert skred fremover.
Jeg besøkte også Glittre Sanatorium i Nittedal, og fikk en grundig innføring i sykehusets regler, pasientenes lidelser og behandlingsmetoder. Det så absolutt ikke ut som i dag, og jeg vet at du som leser Barn under månen vil få sterke opplevelser derfra.
Sterk historie mellom fiksjon og virkelighet
Å kunne «gjenopplive» mennesker er et privilegium som ikke er alle forunt. Jeg visste ikke stort om mine oldeforeldre, og med årene viste det seg at ikke alt jeg hadde hørt stemte, men en historie hadde de, og på godt og vondt var de mennesker, som du og jeg.
Jeg kan ikke skrive for mye om dem uten å røpe noe av handlingen, derfor lar jeg det bli med det, men Barn under månen er en sterk historie mellom fiksjon og virkelighet, og man følger den sterkeste røde tråden gjennom deres liv – som har satt sitt preg på mitt.
Håper du vil kose deg med serien!
Jane
Har du lyst til å abonnere på Barn under Månen?
Ikke bare får du bøkene FØR salgsdato i butikk, du får også første bok i abonnementet GRATIS!
