Da Jane Mysen bestemte seg for å skrive Barn under månen, var det en selvfølge at handlingen skulle legges til Hadeland. Det var jo på Hadeland oldeforeldrene hennes levde, og der hun selv er født og oppvokst.
Her forteller Jane mer om Hadeland og personene du møter i serien:
Da jeg begynte å skrive, konsentrerte jeg meg først om bygdesamfunnet, og informasjonen jeg fant fikk historien til å vokse av seg selv. Når man først begynner å lete, dukker mye annet opp, som igjen skaper nye tråder og flere menneskeskjebner.
Jeg valgte Nysetergruvene på Grua som et startsentrum i historien, fordi det ville bli et spennende bakteppe. I tillegg ønsket jeg å skrive en jordnær og troverdig beretning om gruvearbeidere, og livet deres ved siden av blodslitet i gruvene.
På samme tid måtte jeg ha en kjærlighetshistorie, og det falt helt naturlig å skrive om to mennesker jeg aldri har møtt, men som så absolutt er en del av meg.
De levde i meg og snakket gjennom meg
Da jeg var liten, var jeg glad i å besøke farmoren og farfaren min, og det var hos dem jeg for første gang fikk høre om oldeforeldrene mine, som Maren og Günther er basert på. Vitebegjærlig stilte jeg spørsmål som aldri ble besvart, fordi de ikke visste stort om dem. Likevel fikk jeg et slags bilde av hvordan de hadde hatt det, og i Barn under månen kan du få et innblikk i undringen og tankene, som våknet der ved farmor og farfars kjøkkenbord.
Når jeg skriver bruker jeg aldri lang tid på å finne navn til personene. Maren og Günther kom til meg før jeg fikk tastet så mye som en bokstav, og etter hvert vokste persongalleriet til å fylle et samfunn av forskjellige mennesker. De levde i meg, snakket gjennom meg, beveget seg gjennom meg og handlet gjennom meg, for mens jeg skaper mine verdener blir jeg et slags talerør som mange vil bruke. Jeg gjør det enkelt for meg selv ved å åpne døren og slippe dem inn – så går resten av seg selv.
Sterke Maren
Jeg likte spesielt godt å skrive om Maren, og forandringene som skjedde i møte med Günther og folk på Lunner. Etter hvert som personligheten hennes blir synlig, ser du bedre hvordan hun er som menneske. Hun er ikke som Anna i Flammedans, men er minst like sterk, og har mer bein i nesen enn det man i starten får inntrykk av. Hun vikler seg inn i manges liv, på en kjærlig, men også konfronterende måte.
Det er en god del av meg i Maren, og hvem vet, jeg er av oldemors blod, og kanskje var hun akkurat slik jeg beskriver henne. Det er ikke usannsynlig at jeg har litt av oldemors lynne, og kan hende er det nettopp hun som hvisker hva jeg skal skrive. Så når alt kommer til alt er det ikke sikkert at det er så mye fiktivt i historien som man i første omgang tror.
Günther – mannen med stor M
Jeg følte ekstra mye da jeg skrev om Günther. Han har i seg så mye som jeg kjenner, som jeg er glad i, men også redd for. På samme måte som Maren har han en myk side, men han er også mannen med stor M. På sin måte sterk og beskyttende, men med svakheter som jeg ikke kan beskrive nærmere, uten å røpe for mye. I tillegg er han det vi kvinner ikke kan få nok av; han er flink til å gi oppmerksomhet og er så romantisk at jeg iblant sukket av misunnelse.
Günthers kamerater kom også flytende på ei fjøl, sammen med personlighetene deres og egenskaper som jeg i forkant ikke hadde tenkt ut. Navnet Pokerjohan røper hva den mannen er dyktig til, og Slagbjørn er et kallenavn som skaper assosiasjoner om en stor, sterk kar. Jeg trengte bare å tyde navnene for å vite hva de var best i, og når man i tillegg vet at ingen er perfekte, er det enkelt å gjette seg til resten.
Skjebner bygget på virkelige hendelser
Barna det skrives om i serien står mitt hjerte spesielt nær. De opplever noe grusomt som jeg selv har vært vitne til, ikke i min egen familie, men som tilskuer. Mange av skjebnene i Barn under månen er bygget på virkelige hendelser. Ikke alle har det lett under oppveksten, og en og annen vil nok nikke gjenkjennende og kanskje tørke en tåre fra øyekroken.
Å føle for mye gjør vondt, og jeg må innrømme at jeg i perioder måtte legge manuset fra meg. Det var sterkt å skrive om Maren og Günther, og jeg skulle ønske at jeg kunne gå tilbake i tid for å hilse på disse to, som på så mange måter har påvirket livet mitt. Men selv om jeg på en måte reiser i tid, har jeg ingen tidsmaskin – ikke annet enn i tankene.
Livet er ikke konstant
Jeg beskriver Maren og Günther som vakre, men jeg forsto tidlig i livet at skjønnhet ikke er alt. Derfor er det ikke slik at personene er enten det ene eller andre i bøkene mine . Alle har dårlige og gode sider, og den som lever i den største rikdom materielt, kan plutselig bli lut fattig – eller omvendt. For livet er ikke konstant, det er foranderlig, og slik er det for oss alle. Nettopp derfor blir innholdet forhåpentligvis ikke forutsigbart.
Serien forteller også om handlinger som blir begått, og hvilken belastning eller glede det blir for den som må bære det videre. Allsidighet er et ord jeg med trygghet føler at jeg kan bruke, for i persongalleriet finnes mennesker fra mange samfunnsklasser, noen er onde, andre er gode, men når alt kommer til alt viser det seg nok en gang at vi alle ganske like.
Jeg har bodd snart seksti år på Hadeland, og røttene har gravd seg dypt, jeg vil tro at min kjærlighet til hjemstedet mitt kommer godt til syne i historien om Maren og Günther, som vandrer på steder jeg selv har gått, og som jeg er veldig, veldig glad i. Deres historie ville ikke ha blitt den samme om handlingen var blitt lagt til et annet sted enn Mitt Hadeland.
