Jane Mysen har skrevet så lenge hun kan huske: dagboknotater, stiler, oppdiktede fortellinger, brev og etterhvert små historier i Romantikk. Drømmen om å bli forfatter var alltid til stede, og en dag bestemte hun seg: Hun skulle skrive bok! I dette innlegget forteller Jane om veien til å bli forfatter.
Når jeg sier at Harestua er en av de fineste stedene på vår jord, lyder det nok som en klisjé, men hva annet kan man si når man skal beskrive plassen man er født og oppvokst? Min oppvekst var turbulent, og tidlig begynte jeg å fantasere mer enn det som var vanlig for barn flest. Kan hende var det en flukt, men når jeg ikke fortalte oppdiktede historier til søsken og venner, skrev jeg dem ned i stiler og kladdebøker. Jeg delte mye, men var også ofte på eventyrlige reiser i mitt indre, hvor det til stadighet dukket opp noe nytt og spennende.
Vi var fem søsken, men det var bare jeg som fikk bøker i bursdag- og julepresang. Det er jeg ubeskrivelig glad og takknemlig for i dag. Jeg tror ikke mamma og pappa tenkte over det, men bøkene var med på å videreutvikle skrive- og leseferdighetene mine. Jeg leste alt jeg kom over, og så snart jeg kunne, rømte jeg inn i bøkenes verden, hvor livene var så annerledes enn mitt. Menneskene var annerledes også, og jeg moret meg med å dikte opp personligheter, som jeg gjerne tok med meg ut i det virkelige livet. Vennene mine kunne nok ikke alltid stole på at det jeg sa var sant, men det var ikke ment som løgner, det var bare ord som ble skapt av dype og inderlige drømmer.
Troll og tusser
I oppveksten var vi mye ute i naturen, ikke bare på ski om vinteren, men også om sensommeren når vi sanket bær. Jeg var ingen ivrig bærplukker, men satt for det meste i en tue og spiste. Da kunne jeg drømme og på et vis være meg selv, i min egen verden, hvor troll og tusser gikk hånd i hånd med vakre menn og kvinner som forelsket seg i hverandre.
Det er mye furuskog på Harestua, og jeg elsket å vandre mellom furuene og drømme. Iblant rodde jeg båten fra elven og ut på Harestuvannet. Midt på la jeg årene i båten, før jeg la meg på dørken og stirret opp på himmelen, mens jeg lyttet til klukkingen mot kjølen og fuglenes samtaler. Stillheten gjorde at jeg fikk sortert tankene mine, som så ofte var på vidvanke. Det var ingen som kunne nå meg der. Ingen som kunne forstyrre.
Kjærligheten rådet
I min verden var det kjærligheten som rådet, og jeg fikk tidlig antatt små historier i Romantikk. Jeg var overlykkelig da jeg fikk min første utbetaling på femti kroner, og drømmer som jeg var, så jeg for meg at jeg skulle klare å tjene godt på å skrive, forfatter skulle jeg i hvert fall bli. Jeg har gjemt noen av historiene, og blir forundret over hvordan jeg allerede som 13-åring kunne formulere meg. Jeg husker stilene mine også, at de ble lest høyt i klassen, og at norsklæreren min i syvende klasse sa til meg at hvis jeg noen gang ønsket å skrive en bok, skulle han hjelpe meg.
I muntlig var jeg aldri sterk, og den dag i dag tar jeg meg selv i å kunne skrive bedre enn å snakke. Det er som om det er en egen og helt spesiell kontakt mellom hjernen og hendene mine.
Brant opp dagbøkene
På Harestua hadde vi en ungdomsklubb som ble kalt Vefus. Der var jeg hver eneste uke. Jeg elsket å danse og var glad i musikk, og til alle døgnets tider hadde jeg på kassettspilleren. Jeg hadde lett for å forelske meg også, og det var ikke få jeg tapte hjertet mitt til under ungdomstiden. Og alt skrev jeg ned i form av små historier, mange i dagboken min, som jeg selvfølgelig gjemte på et hemmelig sted. Jeg skrev så mye rart i dagbøkene mine at jeg som voksen ikke turte å beholde dem, men brant dem opp.
Jeg hadde haugevis av brevvenner, og jeg fantaserte ofte i brevene om en jeg hadde truffet, som bodde på en gård full av flotte hester, og vi red stadig inn i solnedgangen. Brevene ble lange og omstendelige, ingen detaljer var utelatt. I min fantasiverden levde virkelig gutten jeg skrev om, og han var både god til å kysse og til å ta meg med ut på spennende turer. I tillegg var han høy, mørk og hadde øyne jeg kunne drukne i. Det fantes jenter i historiene også. De misunte meg prinsen min, men det var meg han elsket.
Tid for å skrive bok
Da jeg ble eldre, fant jeg min drømmeprins. Vi fikk tre flotte barn sammen og flyttet i ett sett. Jeg følte meg nok litt som en tater i den perioden. Jeg har også bondeblod i årene – kanskje det var derfor jeg alltid hadde så mange dyr omkring meg? Hunder er jeg oppvokst med, og da jeg flyttet for meg selv, hadde jeg med meg min første schæfer. Siden ble det flere, og midt oppi alt dette bestemte jeg meg plutselig en kveld for at tiden var inne for å skrive en bok.
Det måtte bli om vikinger, og jeg leste alt jeg kom over av bøker, besøkte museer og snakket med historikere. Etter mange timer foran en gammel PC, ble Utvalgt av Gudene til, og aldri har jeg pakket inn noe så godt – jeg brukte en hel rull med pakketape.
Da jeg åpnet telefonkatalogen for å finne forlaget jeg skulle sende boka til, begynte jeg enkelt og greit på bokstaven A. Jeg spurte om de var interessert i et manus fra vikingtiden, men det virket ikke slik, så jeg gikk videre, og endte opp med Cappelen.
Hvor mange bøker kan du få ut av det?
Det skulle ta flere måneder før jeg fikk det endelige svaret. Jeg hadde tenkt at det skulle bli en trilogi, men de planla en hel serie! Jeg var overveldet og har vel aldri vært så spent som da jeg tok toget til Oslo og møtte forlagsgjengen. De lurte på hvor mange bøker jeg trodde jeg kunne få ut av det, og jeg svarte uten å blunke: 20! Da jeg en stund senere forlot forlaget, var det som om jeg svevde, jeg kunne ikke begripe at jeg det jeg hadde arbeidet med i to år faktisk skulle utgis.
Jeg rakk å bli 40 år innen jeg fikk utgitt min første roman, og i de dagene lanseringen holdt på, var jeg i HIMMELEN. Med besøk fra aviser, radiointervju, ja, til og med en tur innom Nitimen, var det hele som en drøm. Tenk at lille meg fikk så stor oppmerksomhet!
140 bøker
Slik begynte det, og siden har det fortsatt. Først ble det tredve bøker av Utvalgt av gudene. Så ble femten av Barn under månen, og etter en seier i en romankonkurranse i Cappelen Damm, har jeg frem til nå skrevet 90 bøker i Flammedans.
Jeg brukte barndommen og ungdommen til å utvikle meg, og nå har jeg skrevet 140 bøker. Det var det nok ingen som tenkte jeg kunne klare da jeg startet mine små drømmerier. Det beviser jo egentlig bare en ting: Alt er mulig, bare interessen er stor nok og man virkelig går inn for det. Har man litt flaks i tillegg, går det veldig, veldig bra.
