Hvordan ser en vanlig uke ut for en serieforfatter? Det prøver vi å gi deg svaret på i denne spalten! Denne uka er det Jane Mysen som har skrevet dagbok. Hun har vært travelt opptatt med lanseringen av Barn under månen i det siste, men denne uka fikk hun endelig satt seg ned og skrevet videre på Flammedans. 
Mandag
Jeg liker å skrive fra forskjellige steder. Denne uken er jeg heldig og får lov til å bo i en byleilighet. Alt er annerledes enn hjemme, og i dag våkner jeg ikke av stillheten, men av slamring med søppelkasser og stemmer i gangen.
Etter frokost er jeg ute i gatene med Karma, som liker å traske blant nye dufter og møte andre hunder. Målet er en park i nærheten, og når vi kommer dit, vandrer vi omkring på de mange stiene. Det er grønt og fint, men motorduren fra bilene røper at vi fremdeles er i en by.
Jeg begynner gjerne ikke å arbeide før etter klokken tolv, når jeg har spist lunsj og føler at jeg har hatt en fin og inspirerende start på dagen. I og med at Barn under månen ble relansert 15. oktober, har det handlet mye om den serien, men nå konsentrerer jeg meg om Flammedans. Jeg skriver på bok 96 nå, og jeg har mange tråder å følge.
Jeg lever meg så inn i de forskjellige rollene at jeg innimellom må ta meg noen småpauser. Jeg lever med hver enkelt person, deres traumer blir mine og deres gleder gjør meg glad. En arbeidsdag kan være ganske slitsom, for jeg skriver ikke bare med fingre og taster, inni meg vises en film jeg skaper underveis og som skal ut på papiret.
Når jeg gir meg, tar jeg en treningsøkt med aerobic, for etter alle årene foran PC-en blir kroppen stiv og vond om jeg ikke driver jevnlig aktivitet. Jeg hadde ikke klart å skrive så mye om det ikke hadde vært for Karma. Å ha hund er forpliktelse, men også helse. Hun er en støtte både psykisk og fysisk, vi er sammen 24 timer i døgnet, hun stiller ingen spørsmål, men er til enhver tid hundre prosent til stede.
Å kunne bevege seg gir næring og kraft til både sjel og kropp.
Tirsdag
Når jeg kikker ut av vinduet, begynner det å kile i magen, for på hustakene har det lagt seg et tynt lag snø. Jeg elsker snø! Selv om kalenderen bare viser 30. oktober, blir jeg fylt av julestemning og bare MÅ spise frokost til julemusikk. Det kribler i hele kroppen, og jeg kjenner at jeg er ordentlig glad. Like glad som da jeg var liten og det første snøfallet fikk meg til å løpe ut, fylle hendene med snø og stikke tungen ut og smake.
I dag rusler vi ned til havnen. Jeg trekker til meg den kalde lukten av salt sjø, mens jeg lytter til måkeskrik og følger folk med øynene. Det er interessant å betrakte når folk ikke aner at jeg gjør det. Da ser jeg dem slik de er, i hvert fall akkurat i øyeblikket. Vi er så forskjellige, og jeg prøver å danne meg et bilde av hvordan livene deres er. Det blir selvfølgelig bare gjetninger, men i mitt hode blir det til små historier, som jeg kan spinne videre på når tiden er moden for det.
Etter treningsøkten skriver jeg et par timer, før jeg begynner på middagen og ser en reprise av Farmen. Jeg liker enkelte realityserier – spesielt Farmen. Det er menneskene som står i fokus der også, og jeg liker å se hvordan folk endrer seg når situasjonen tilspisser seg. For når det kommer til stykket, er det få som er fullt og helt seg selv sammen med andre. Det er spennende å se hvordan et menneske som er hyggelig i utgangspunktet, endrer seg til å bli ufordragelig. Dette sier noe om evnen vi har til å spille teater, og det har alltid fascinert meg.
Inspirert av de små hendelsene i løpet av dagen, skriver jeg mye denne kvelden. Det går lett, ordene fosser ut og handlingen kommer flytende på ei fjøl – et uttrykk jeg elsker og bruker ofte. Det beskriver på en enkel og forståelig måte hvor lett det kan gå.
Lite blir stort, når man evner å glede seg over det.
Onsdag
I dag skal vi reise hjem, og jeg gleder meg både til å kjøre og fyre opp i ovnene. Det har kommet mer snø hjemme, vet jeg, og gradestokken ligger ganske konstant på minus. Jeg tar en retning hvor jeg unnslipper motorveien og morgenrushet, og stanser et par ganger på veien for å ta noen bilder og lufte Karma.
Huset har rukket å bli kaldt i løpet av tiden jeg har vært borte, og jeg legger godt i ovnene, før jeg rusler på en lengre tur. Solen skinner, og jeg gleder meg over livet mens jeg knipser noen bilder nede ved Sveavannet, som tar seg ekstra godt ut i dag.
Jeg har bodd i huset mitt i over tredve år, og jeg koser meg veldig her. Her har jentene mine vokst opp. Her har jeg laget tradisjoner og skrevet alle mine bøker. Her har det løpt små barneføtter, valper og voksne hunder.
Når jeg setter meg ved PC-en, går det ikke like lett som gårsdagen, men jeg skriver det jeg har planlagt. Ved midnatt går til sengs og leser noen sider i Aftenland av Therese Boman. Det er en passe spennende bok når man skal sove. Og helst ha gode drømmer.
Hver dag er en spennende reise.
Torsdag
En av fordelene med å være forfatter, er at man sjelden trenger å sette vekkerklokken på ringing, men i dag måtte jeg opp klokka halv syv og da tok jeg ikke sjansen, selv om jeg alltid pleier å våkne ved de tider. Jeg skal nemlig, sammen med pappa og søsteren min, dra til Fjellhallen i Gjøvik.
Pappa er 86 år og har syklet 400 mil på elektrisk sykkel i sommer, men han synes at han til tider er litt ustø, og med tanke på neste sommers maraton, skal vi se på sykler som kan egne seg bedre.
Når jeg kjører ut fra eiendommen får jeg erfare at det er glatt, og får høre at femten biler har kjørt av veien på Harestua. Heldigvis har jeg piggdekk.
Det var morsomt å se alle syklene som er laget for mennesker med spesielle behov, og pappa fant en som han likte godt.
Dagen blir ikke den samme uten en skogstur. Når jeg kommer hjem, rusler jeg langt med Karma, før jeg begynner å skrive. Jeg er glad for at jeg har det yrket jeg har. Mange ganger tenker jeg at jeg ikke hadde hatt tid til noe annet, og tanken på å være bundet opp med fast arbeidstid, virker skremmende. Å miste friheten min, vil være som å miste alt, tenker jeg og nyter livet som skribent.
Hver dag er en gave.
Fredag
I dag har jeg ryddet garasjen, slik at det går an å få satt inn bilen. Det har jo vært en del frostnetter og litt snø – da er det på tide å få den lille svarte under tak.
Jeg fyller hengeren med ting og tang som skal bort til gjenbruksbutikken og maler et strøk i gangen. For meg dreier mye seg om å få ting i orden til jul. Jeg elsker julen, det er en fin drivkraft å skulle gjøre det koselig rundt seg. Viktig med mål, tenker jeg. Mål og drømmer.
Jeg begynte ikke å jobbe før klokken var over tre – senere enn gjør at jeg ikke rekker å få skrevet det jeg skal. Jeg har erfart at hvis jeg kommer på etterskudd, kan det bli tungt å jobbe seg inn igjen.
Noen har spurt meg om jeg ikke blir stresset over hele tiden å ha en deadline hengende over meg, og til dette har jeg svart at jo, det blir jeg. Derfor holder jeg et strengt regime over hvor mye jeg må skrive hver dag. Det sørger for at jeg ikke blir så plaget av stress.
Jeg leser og strikker, og tar meg tid til en halvtimes meditasjon før jeg kryper til sengs med boka mi.
Livet smiler.
Lørdag
Jeg starter dagen med å skrive i denne dagboken, før jeg går med Karma. Det er glatt i skogen, så jeg må hele tiden se meg for, men Karma har innebygde brodder og fire bein, så for henne går det unna.
Iblant tenker jeg at jeg er altfor lite sosial, men i dag har jeg planer om dra på Lysfest på Hadeland glassverk. Resten av familien skal også dit, og vi har planlagt å spise middag sammen i Kokkestua.
Jeg har aldri sett så mange mennesker på Hadeland Glassverk. Det kryr av voksne og barn, som får utdelt nisseluer og kjører med hest og vogn. Vi kikker i butikkene, men det er vanskelig å komme frem, og når vi kikker innom Kokkestua, er det umulig å få bord. 50 000 lys skal tennes klokken fem, men det regner og vi drar heller til Oldemors Karjol. Vi er ni stykker rundt bordet og maten smaker fortreffelig.
Oldermors Karjol ble kjent etter at Hellstrøm fornyet restauranten. Det er et populært spisested her på Hadeland. Det er trivelig betjening og en hyggelig atmosfære, innredet med antikviteter, hvor en god del av tingene er til salgs.
Det er godt å leve.
Søndag
Det er grått ute og fuglene har rotet ut alle solsikkefrøene fra foringsautomaten. Det er mange småfugler hos meg, og jeg elsker å sitte i vinduet og se på dem. Det er en spettmeis som står for rotet – frøene ligger overalt!
Jeg setter meg ved PC-en og skriver tusen ord før jeg spiser lunsj og støvsuger. Det er viktig ikke bare å sitte stille, husarbeid er en fin mulighet til å få strukket seg litt. Jeg har gått til anskaffelse av en robotstøvsuger, men Martha får fri i dag. Ellers arbeider hun daglig og er den eneste hushjelpen jeg har.
Jeg drar til Iselin, datteren min, slik at hun kan få satt allergisprøyte på Karma. Den må tas en gang i måneden, ellers begynner hun å klø. Jenta mi har støvallergi, men med hjelp fra denne nye medisinen er hun så frisk som hun noen gang kan bli.
Skriver et par tusen ord til på Flammedans, og det er Anna det handler om. Det har vært mye fokus på andre familiemedlemmer i de siste bøkene, men nå er det seriens absolutte hovedperson som blir viet oppmerksomhet. Det er en av ungene som ikke har det bra, og hun bestemmer seg for å ordne opp i det, før hjertet hennes blir dårligere.
Kvelden tilbringer jeg hos pappa. Det er koselig å være hos ham, og jeg vet at han liker å ha meg der.
Jeg er heldig.
