Hvordan visste du hva du skulle skrive om? Hva fikk deg til å skrive om akkurat de personene – fra den tiden? Forfatterne våre får stadig spørsmål om hvordan seriene deres ble til. For Solveig Sundset, forfatteren av Himmelbrann, startet det hele med en historie hun hørte i et historielag …

«På slutten av 1700-tallet bestemte ei ung, norsk jente seg for å slå tilbake mot en stor urett».

Det er åtte år siden jeg første gang hørte historien om Kristin fra Hofstad. Den kom til meg i et lokalhistorisk lag, og ble formidlet nesten som et sagn. «Det skal ha vært ei jente i traktene …» begynte det. Traktene betyr i dette tilfellet Norges eldste by, Tønsberg. I dag er det først og fremst snakk om en smilende sommerby, i hvert fall er det slik mange tenker på Tønsberg, men under overflaten ligger et vell av historier, der bare en ganske liten del har blitt fortalt.

Så vidt jeg vet finnes det ingen historiske bevis for at historien om Kristin utspant seg slik den gjør i Himmelbrann. Det skal godt gjøres, for det er på mange måter en hverdagshistorie blant mange, fra en tid som var så tøff at de færreste av oss moderne mennesker ville holdt ut særlig lenge! Det er ikke mange av de historiene som er muntlig eller skriftlig overbragt fra den gang til nå.

Himmelbrann er min tolkning av ei ung jentes dramatiske opplevelser, men altså bygget over en vandrehistorie som godt kan være lik den jeg beskriver. En av grunnene til at fortellinger som dette kanskje ikke har fått den oppmerksomheten de fortjener, kan være at en ung, standhaftig og selvstendig kvinnes kamp ikke var noe man akkurat fremholdt som eksempel til etterfølgelse den gangen. Det var i hovedsak mennenes bragder som ble dokumentert og videreført. Tanken på at ei landsens jente skulle ha tatt ikke bare sin egen skjebne, men også andres, i egne hender, passet dårlig med datidens selvbilde. Når jeg nå forteller denne historien, er det blant annet med et ønske om å gi et ansikt til de som ikke lot seg kue av konvensjoner og kunstige grenser. Det er, tross alt, akkurat slike menneskers kamper som har ført oss dit vi er i dag!

Himmelbrann skulle bli serie!

Men tilbake til 2011: Jeg klarte ikke helt å glemme den lille sagnfortellingen, og i hodet mitt begynte det langsomt å bygge seg ansikter, scener, sammenhenger og mennesker. Til slutt var dette såpass levende i meg at jeg bare måtte sette meg ned og skrive ut noe av det. Den første setningen lød: «På slutten av 1700-tallet bestemte ei ung, norsk jente seg for å slå tilbake mot en stor urett».

Den setningen skulle langsomt bli til et manuskript, og det manuskriptet skulle til slutt havne på pulten til en av Cappelen Damms redaktører. Etter en lang prosess, som inneholdt store mengder læring og utrolig dyktig veiledning, ble det bestemt: Himmelbrann skulle bli serie! Jeg var selvfølgelig i den syvende himmel, men det var også med en viss «høydeskrekk» at jeg forpliktet meg til å lage et gitt antall bøker om Kristin. Hvordan i all verden skulle jeg få til dette?

Mange av bekymringene skulle vise seg grunnløse, for da bok 2 nærmet seg slutten, hadde mange karakterer begynt å leve egne liv – og jeg opplevde for første gang det jeg bare har hørt forfattere si, for det er nettopp sånn det føles. Kanskje er det underbevisstheten som plotter og planlegger uten at vi er klar over det, og slipper sine innspill opp i bevisstheten vår bit for bit? Uten å bli for mystisk vil jeg nesten si at det var som om Kristin selv hadde oppdaget at hun hadde et lerret å male ut sin egen historie på, og det skulle hun gjøre til gagns!

En lang prosess hadde begynt. Selv om historien var levende i meg – eller kanskje nettopp derfor – skulle det bli mange omstarter, vraking av tekst, nye innfallsvinkler og en masse historisk graving før et manus var ferdig. Først da kunne det sendes videre til forlagets redaktør og konsulent, som med sin faglige kunnskap ytterligere hjalp fortellingen på rett vei. Jeg er fortsatt stum av beundring for kompetansen og kunnskapen deres!

Det har vært måneder og år med frustrasjon, slit, hverdager uten nok tid, motløshet – men også stor glede, mange følelser, stor spenning og enorm takknemlighet over å få lov til å fortelle en historie som dette!

Nå er serien en realitet, og det er veldig rart å skulle slippe Kristin og alle karakterene ut i verden på egen hånd. Jeg er uendelig takknemlig for at du, som leser, ønsker å tre inn i dette, og jeg håper du tar Kristin og alle hennes medmennesker riktig varmt imot! Det fortjener både du og de. ?

Varm hilsen fra Solveig

Les det dramatiske første kapittelet i Himmelbrann!

---