En reise er over 

Da har den siste boken i Barn under månen ute, og nok en reise er over. Ja, for det er akkurat det det er; en reise gjennom Günther, Maren og barna deres’ liv. I tillegg ble den som har lest bøkene kjent med flere rallare, naboer og mange andre fargerike, og på mange måter levende personer. For hver og en er et speilbilde på noe jeg har lest, sett, hørt og erfart gjennom et langt liv.

Marens sterke skjebne var ikke diktet opp, for det som skjedde henne, skjedde oldemoren min. Og Günthers person er bygget på min oldefars historie. En liten forskjell var det likevel, for Günther bestemte seg for å snu da han var på vei til Amerika. Min oldefar gjorde ikke det, og den dag i dag vet vi ikke sikkert hvordan det gikk for ham. Kan hende har jeg slektninger «over there». Eller i Sverige, for han tok seg en lang hvil der, og skal ha giftet seg, men der stanser alle spor.

Man skal ikke dømme mennesker for deres handlinger. Det er alltid en grunn, men Günther ble mer slik jeg skulle ønske det var. Det føles aldri godt når noen bare forsvinner, mange spørsmål blir aldri besvart, og det mangler en brikke i historien som aldri kommer på plass.

Barn under Månen ble tatt godt imot, denne andre gangen også, og når jeg leser kommentarer som: «Serien skulle vært mye lenger» og «Jeg kommer til å savne å lese om Maren og Günther», banker hjertet mitt ekstra hardt. Jeg blir varm i hele meg, for da jeg satte meg ned og begynte å skrive på serien, var mitt største ønske at den skulle falle i smak. Kan hende er det noen hendelser som har satt spor også. Eller vekket minner, gode, men også dårlige. For livet er ikke bare en dans på roser gjennom en bokserie heller.

Uansett hvordan det er eller ikke, rusler jeg videre, mot noe nytt og spennende. Det gjør dere også, og jeg ønsker dere lykke på reisen.

Takknemlige tanker fra Jane