Vårhilsen i en Corona-tid

To måneder har gått siden verden ble snudd på hodet og så mye ble helt annerledes enn før.

Mye, men ikke alt. For denne forfatteren ble ikke arbeidssituasjonen så annerledes. Å sitte hjemme i sofaen og skrive, det har jeg gjort hele tiden. Så har det egentlig vært så veldig annerledes?

Ja. Det har det. Det har vært vanskeligere å samle tankene. Mye tid har gått til å følge med på nyheter på TV og i aviser. Og – til å tenke. Jeg har tenkt endel på hvordan det var før, hvordan det kan bli i fremtiden. Jeg har tenkt på hva som var så viktig før Corona, og hva som har blitt viktig nå. Og på alle menneskene jeg kanskje ikke var så flink til å kontakte før. Nå brenner jeg etter å møte dem. Også elsker jeg jo å reise. Det kan jeg ikke lenger.

Joda, det er mye som er forandret. Jeg tør nesten ikke å si dette, men jeg synes mye er forandret til det bedre. Jeg merker at stressnivået har dalt betraktelig. Jeg har 1000 ting i heimen jeg ønsker – og bør – få unna. Mye rydding og vasking og den slags. Sortering av gamle bilder. Kaste gamle klær som ikke passer lenger. Joda, det er mye som skal gjøres.

Men det haster ikke sånn som før. (Ikke si det til noen, men jeg har ikke begynt på noe av det ennå, etter to måneders planlegging!) Jeg skynder meg sakte for tiden. Jeg skal jo ikke ut og farte. Jeg er ikke redd for å gå glipp av noe der ute, for det skjer jo ikke noe. Det er så godt å slippe mange avtaler og plikter som krever at jeg går etter klokka! Derfor har jeg et hav av tid!

Selvfølgelig savner jeg det gamle sosiale livet. Jeg er nemlig helt fanatisk når det gjelder å følge reglene. God avstand. Håndvask. Jeg vasker til og med varene jeg handler i butikken og tar med inn på kjøkkenet. Noen har tatt på dem, noen har pustet på dem. Hysterisk? Nei … men better safe than sorry.

Det er bare på ett område jeg begår lovbrudd, nesten hver kveld. Da sitter jeg sammen med barn og barnebarn i deres stue – i hvert vårt hjørne – og strikker og ser på TV-serier. (Et sted å høre til er favoritten for tiden.) Jeg er jo i risikogruppen med mine 74 år, og har egentlig ikke lov å være sammen med barnebarna. Men vi holder avstand og (dessverre) klemmer ikke hverandre.

Også omgås jeg gudbarnet mitt – 18 åringen. Vi spillere Kahout sammen og har gode samtaler. Ellers har jeg vel drukket kaffe på kafé – med go-o-o-d avstand – tre ganger siden 12.mars.

Så livet er annerledes. Men jeg synes jeg har lært mye denne tiden, om hvordan unngå uønsket stress, hvordan bekymre meg mindre for ting jeg ikke kan gjøre noe med, og hvordan være til stede i nuet og kjenne på livet. Det er mulig det er innbilning, men jeg synes liksom jeg ser våren bedre i år enn før. Jeg ser detaljene i naturen. Fargene er sterkere, blomstene vakrere …

 

Men hvordan går det så med skrivingen? Joda, jeg skriver litt nesten hver dag. Men det er vanskeligere å samle tankene om Evelina og drømmene hennes med corona-krisen i bakhodet. Normalt er jeg 100 prosent konsentrert om det jeg skriver. Men nå er det jo ingenting som er normalt, så skrivingen tar nok litt lengre tid. Det blir færre sider pr. dag.

Likevel går det fremover. Evelina er med. Og heldigvis lever hun i en tid uten corona. I hennes verden er det helt andre kriser. Helt andre farer som truer lykken, hverdagen og livet. (Les serien, så finner du ut hva det er). Det som er litt morsomt og spennende med Evelinas drømmer er at den forflytter seg fremover i tid, og man får lov å leve seg inn i hvordan livet artet seg for menneskene – fra tiår til tiår – før coronaen. Og så opplever man at man kjenner seg igjen i mye av det. Menneskene og livet – følelsene våre – var ikke så annerledes før i tiden. Glede føltes godt. Sorg føltes tunge. Og størst av alt var – og er – kjærligheten.

 

Nå er jo jeg nordlending, og jeg liker uvær. Men når jeg ser hvordan vinteren biter seg fast med meterhøye snøskavler i nord, mens jeg går og fryder meg over blomsterprakten og alle grønne nyanser i nyutsprunget løv her sør, da føler jeg med dere der nord. Det er jo straks 17 mai!

Apropos det. Det blir en annerledes feiring av den også i år. Ikke noe barnetog, og derfor en doven pysj-morgen etter salutten fra Oscarsborg festning. Siden jeg bor ved fjorden, blir det «Båt for tog» i år. Småbåt parade med flagg og grønt løv klokken 12.00. Deretter lunsj med den næreste familien, i stedt or 17, mai frokost, og Indisk take away, til middag, og så en god film – sammen – om kvelden.

 

Planen for sommeren blir også annerledes i år. Under normale forhold ville jeg har tilbrakt tre uker i leiligheten i Spania med hele familien samlet. Det blir det ikke noe av i år. Det blir Norgesferie. Med bil. Jeg har kjørt Norge på langs og på tvers flere ganger, men jeg har holdt meg til hovedveiene. Har vist frem turistfellene til amerikanske slektninger osv. I år skal jeg droppe disse stedene, og heller svinge av på rare, uutforskede veier med gule veiskilt og helt fremmede stedsnavn, og finne veien til steder der «ingen skulle tru at nokon kunne bu». Til steder jeg ikke har visst om. Til rare små gjestgiveri som jeg aldri har hørt om. Til helt nye steder med smale grusveier.

Og så må jeg til Mo i Rana, den obligatoriske sommerturen for å besøke venner og «familie» der oppe. Da tar jeg kanskje med meg en sønn pluss et barnebarn, som ikke selv kjører bil, og viser dem hvor de har røttene sine. (De har vært der før). Men Nord-Norge om sommeren en er must for meg.

Ellers? Jeg bor jo i sommerbyen Dørbak, så jeg trenger jo strengt tatt ikke å reise bort. Det blir nok mye hjemmetid på verandaen, i egget mitt, med dømmereiser i tankene utover fjorden og åsene på Hurumlandet. Kanskje klekke ut ny ideer.

 

Og så håper jeg selvfølgelig at alle dere som leser dette har hatt det bra i disse rare vårmånedene, at der er friske og føler dere trygge, og at sommeren blir bra for alle.

Se fremover – kanskje er det mye som også kan bli bedre etter denne oppvåkningen som coronatiden tross alt har vært for mange. Det går bra under regnbuen!

Digital klem til dere fra meg.

Hilsen Ellinor.