Kom mai du skjønne milde

Da er det like før min nye serie Vingeslag slippes over det ganske land, og jeg kan love dere at det kribler godt i kroppen om dagen. Det er blitt utgitt mange bøker fra min hånd, men lanseringer er jeg ikke dreven på, og det er alltid forbundet med stor spenning å lure på om serien vil bli godt mottatt.
Det har allerede kommet mange positive tilbakemeldinger, jeg blir både ydmyk og full av takknemlighet over at dere lesere tar dere tid til å fortelle meg hva de mener om bøkene mine.

Fint å ha kontakt med folk gjennom sosiale- og andre typer medier. Jeg har arbeidet som forfatter i mange år, så jeg er godt vant til å ha hjemmekontor, men jeg pleier å være sammen med andre på fritiden. Nå er jeg ganske isolert, bortsett fra å ha hilst på mine nærmeste, på avstand, er det blitt lite samvær med andre.

Ellers påvirker ikke pandemien skrivingen, jeg vil heller påstå at jeg har fått mer tid både til å skrive og andre ting. Alle håndterer vanskeligheter på sin måte, min er å forsvinne inn i manuset. På Fosen, i Åfjord, hos Maria og familien hennes truer ingen pandemi – der går livet sin gang, og akkurat nå skriver jeg på bok nummer syv. Det er rart å tenke på at jeg for ikke lenge siden leverte siste bok i Flammedans.

Vingeslag blir nok minst like spennende og handlingsrik som Flammedans. Jeg trenger alltid en bok eller to på å skrive meg opp, men så er det som om alt løsner. Det var faktisk ganske krevende å begynne på en ny serie. Man skal bli kjent med nye personer, gi dem personlighet og oppgaver. Man skal lage ny handling, som helst ikke ligner på noe man har skrevet før. Jeg anstrenger meg virkelig for akkurat det. Ønsker jo ikke at leserne skal kjede seg, og jeg håper inderlig at jeg skal klare å fenge mange også med denne serien, som på flere måter vil bli helt annerledes enn noe annet dere har lest av meg.

Denne våren er spesiell på mange måter. Jeg fylte seksti år tidlig i mars. Seksti år! Det er ikke til å begripe at jeg er blitt så gammel, vel, når jeg ser meg i speilet, ser jeg det, men hodet er som det alltid har vært, og det er litt slik som en nittiårgammel dame en gang sa: Det ser kanskje ut som jeg er nitti, men øynene som ser på dere tilhører fortsatt en ungjente.

Så kom coronaen, og nå står jeg foran en lansering. Jeg har tjueårsjubileum som forfatter dette året også! Og i september/oktober flytter jeg inn i ny leilighet på Harestua. Det siste blir rart, og jeg forlater huset mitt, hvor jeg har bodd i tretti år, allerede i midten av juni. Så skal jeg flakke litt omkring, i påvente av at mitt nye hjem blir klart for å ta Karma og meg imot. De første tre ukene skal jeg tilbringe på fjellet. Resten av veien blir til mens jeg går.

17. mai skal jeg feire her hjemme – det føles litt rart ikke å skulle se barnetoget, ikke høre hornmusikk eller se drilljenter kaste staver himmelhøyt, før de med stor presisjon tar imot og driller videre. Men jeg skal ikke klage. Denne dagen er mest for barna, tenker jeg. Det blir trist for dem ikke å kunne være sammen med alle vennene sine, og være med på underholdning og leker som vanligvis blir arrangert denne dagen. Jeg håper at de likevel får ta på seg finstasen, rope et hurra og marsjere rundt huset med foreldre og søsken. Det blir det også fin stemning av.

Jeg ønsker dere alle en fin 17. mai feiring. Kos dere med dagen, selv om vi akkurat nå lever i en annerledes og litt skremmende verden.

Livet er til for å leves!

En vårlig hilsen fra
Jane Mysen