Norges første fyrlys ble tent i 1655 på Lindesnes. Siden den gang har det blitt bygget over 200 fyr langs norskekysten, noe som forteller litt om hvor dramatisk det kunne være å seile i disse farvann. I Brenninger var det derfor naturlig for meg å skrive inn et fyrtårn. Utenfor Holmsund ligger Ytterøya, og her troner det okergule fyrtårnet som etter hvert får en viktig plass i min historie.

Å lese om fyrets historie har vært veldig spennende og ikke minst dramatisk, men det er en historie som virkelig satt seg hos meg, og det er om jentene fra Flatholmen. Det finnes flere versjoner av denne dramatiske hendelsen fra 1894, og jeg vil her prøve å gjengi den så korrekt som mulig.

Jentene fra Flatholmen

Året var 1894, og det var en stille og kald januarmorgen på Flatholmen. Fyrmester Ingebrigt Olsen skulle ro sin kone til fastlandet og siden været var så godt, fikk guttene Torvald (10) og Ansgar (8) bli med på ferden. De eldste søstrene, Bertine og Ester på 14 og 12 år, måtte bli igjen for å passe fyret og de to minste barna, Ignatius og Lauritz på 5 og 2 år.

Ferden over gikk fint og været var fremdeles godt da fyrmester Ingebrigt fikk sin kone trygt på land. Han var snar med å ro hjemover, for det var viktig å passe fyret. Ikke lenge etter at han la i vei, begynte det å blåse opp, og det tok ikke lang tid før en vinterstorm var over dem. Vinden økte stadig og havet pisket rundt båten. En voldsom rokk fikk båten til å kullseile og de tre havnet i sjøen.

Bertine og Ester som byttet på å kikke etter faren og de to brødene, oppdaget til sin forferdelse at båten brått lå kullseilt i det stormende havet, og nå var tiden dyrebar. De låste de to minste barna inne på kjøkkenet og stormet ned til naustet. De fikk en liten jolle ut i den voldsomme sjøen og rodde ut mot forliset. Den lille båten ble kastet frem og tilbake i de mektige bølgene, men de rodde på og kom til slutt frem. Fortvilet lette de etter liv, men fant ingen. Etter en stund oppdaget de den yngste gutten Ansgar som fløt rundt. De fikk dradd den livløse kroppen om bord og begynte å ro tilbake. Med blodige hender klarte de å berge seg tilbake og uten å fortøye båten fraktet de gutten hele veien tilbake til fyrmesterboligen. De holdt lenge på med å få liv i guttungen, og til slutt våknet han endelig til. De fikk i ham melk som han kastet opp sammen med sjøvannet. Deres mor som allerede var på vei til Stavanger visste ingenting om den tragiske hendelsen, og ingen på fastlandet oppdaget forliset. Mens den ene av jentene passet på de andre barna, gikk den andre for å gjøre unna fjøsstellet. Deretter klarte de å tenne i fyret, som faren en gang hadde lært dem.

Natten ble uutholdelig for alle barna. De hadde mistet sin far og sin bror, men lille Ansgar hadde de berget. Han lå nå med høy feber natten gjennom. Da det lysnet av dag, heiste jentene flagget gjentatte ganger på halvstang, og til slutt oppdaget en hummerfisker som skulle sjekke teinene sine, denne underlige flaggheisingen. Han ble ekstra mistenksom da han så at det ikke lå fortøyd båt ved holmen og rodde bort til fyret og ikke lenge etter fikk han varslet fastlandet om den tragiske hendelsen.

Denne historien gjorde at Oskar den II senere forærte jentene hvert sitt gullur og det ble samlet inn penger til enken og hennes barn. I 1990 ble det reist en statue til ære for de to modige jentene, som uten å tenke på sine egne liv gjorde alt i sin makt for å berge familien.

Det er også laget en vise om denne hendelsen, og jeg syntes det er en passende avslutning å legge ved siste verset.

Nu lykten der ude på Fladholmen fyr

av barnehender er tent,

og natten igjennom til morgenen gryr,

går tanker om hva som er hendt.

Men stråler fra fyret, de søker mot land,

hen inn blant de tusinde hjem:

Der finnes vel en eller annen som kan

ha hjerte også for dem?

Visetekst: Anthon Bernhard Nilsen

---