Væreiergården i Storvågan har en helt spesiell plass i hjertet til Trine Angelsen. Og det har oldemoren hennes også! Her forteller hun deg om begge to. ❤
Hele livet mitt har jeg hatt et forhold til væreiergården i Storvågan, som handlingen i Gullburet er lagt til. Oldemor Signe og oldefar Angel (slik fikk jeg etternavnet mitt, det ble «laget» av hans fornavn) fikk i sin tid leie en husmannsplass under gården. Akkurat så stort at de kunne sette opp et lite hus, fjøs og klare seg selv. Farfaren min overtok etter hvert huset, kjøpte mer jord og fikk familie, og jeg vokste også opp her.
Den siste væreieren i Storvågan, Randine Wolff, døde da jeg var tre måneder gammel. Randine var da nitti år og født i den tiden jeg legger Gullburet til. En svunnen tid, men likevel ikke så langt fra våre dager.
Allerede da jeg var liten jente, besøkte jeg væreiergården sammen med besteforeldrene mine. Den var da tatt i bruk som gamlehjem, og min oldemor Signe hadde flyttet inn der. Hun hadde fått egen hybel i det som før i tiden var drengestuer.
Jeg minnes oldemor som en snill og barnekjær dame. Hun døde da jeg var fem år, og jeg arvet et bilde av kattunger i en haug med garn og et lite krusifiks til å henge på veggen. Dette bildet fascinerte meg veldig. En dag jeg lekte sammen med en liten gutt, bestemte vi oss for å finne ut hvordan rumpa til Jesus så ut. Forsiktig løsnet vi ham fra korset, men til vår store skuffelse var bakenden hans akkurat som på alle andre. De bittesmå skruene fikk vi ikke på igjen, så jeg surret Jesus fast med hvit sytråd, sikker på at ingen ville oppdage vår helligbrøde.
Som barn fikk jeg vite at oldemor ble enke da farfaren min var liten gutt. Oldefar Angel druknet på havet – slik som mange gjorde på den tiden. Dette gjorde inntrykk på meg, særlig siden jeg fikk se gamle bilder av dem.
Da jeg skulle lansere en strikkebok, kom jeg i prat med en eldre dame som kunne fortelle meg at hennes mor hadde fortalt en historie om oldemor Signe. De to damene hadde møttes, og Signe ble spurt om hvordan det var nå som hun var blitt enke med to små barn. Oldemor hadde da svart: «Om så jorden åpnet seg og det kom ut glødende lava, måtte jeg likevel gå på den.» Den enkle beskrivelsen sier vel det aller meste om hennes mot og styrke.
I Gullburet har jeg latt Gitte, Marikas mor, være enke. Også hun mistet ektemannen sin på havet. Dette var slett ikke uvanlig i Lofoten i gamle dager, men jeg ble nok mest inspirert av min oldemor. Historien hennes er ikke glemt, men på mange måter trukket inn i bøkene mine.
Nå har mannen min og jeg bygd oss et nordlandshus på tomten hvor oldemor Signe bodde. Der har vi samlet en del ting fra slekten. Jeg føler at vi på den måten tar vare på minnene etter de som har levd før oss.
Trine
Varmt, underfundig og spennende: Endelig er Trine Angelsen tilbake med en ny romanserie. Gullburet er hennes femte!
Storvaagen, Lofoten, 1871:
Sytten år gamle Marika bor sammen med moren og er fintaus hos væreierfamilien. En sen vinterkveld blir hun vitne til at husets frue faller ned trappen etter en opphetet krangel med sin mann, og det ender på verst tenkelige vis. Marika blir oppdaget, og han vet at hun vet. Dette blir en tyngende hemmelighet og en overhengende trussel for Marika i tiden som kommer, og livet i væreiergården blir aldri det samme igjen ..
Bli abonnent og få første bok i abonnementet GRATIS!
