Nordlys er en skjult skatt vi igjen vil dele med alle våre kjære lesere! Synnøve Eriksens serie lanseres 15. oktober, og alle abonnenter får første bok tilsendt automatisk i posten om kort tid.

Gleder du deg til å lese? Under kan du lese første kapittel i første bok! 

«Synnøve har beskrevet 70-tallet så godt! Jeg var selv ung på den tiden, og levde meg derfor veldig inn i historien. Etter å ha lest ferdig, hentet jeg frem og spilte den gamle musikken det ble skrevet om. Jeg ble nesten 25 år igjen!»
– Helen Kroghen- Løland, serieleser

Første kapittel i NORDLYS

Sommernatten var lys og vakker og breddfull av dufter fra blomster og vekster som akkurat hadde våknet fra en nattestille blund og åpnet seg langsomt for en ny dag. En evig sol skinte ute i havet, bare høye fjell forhindret den i å komme til lands. Himmelen var skarlagenrød, og fuglene gjorde seg klare til å begynne å synge.

Brått skar lyden av en bilmotor gjennom idyllen. Et ras av lyder overdøvet stillheten og skjønnheten. Bilen skrenset fra side til side på den svingete og smale veistrekningen. En skrekkslagen ungpikestemme ba inntrengende: Ikke kjør så fort! Vær så snill, brems ned! Han overhørte bønnene hennes, lo bare og tråkket hardere på gassen. I neste sving mistet han kontrollen, og bilen braste inn i en tykk trestamme. I samme øyeblikk som det smalt, kom skriket. Ansiktet hennes fortrakk seg, blekt og med oppsperrede øyne. Skriket var gjennomtrengende og hjerteskjærende, en siste protest mot det uunngåelige. Mot døden.

Det satt glasskår i håret hennes. Bloddråper perlet på pannen. De samlet seg som tårer i øyenvippene og piplet inn i munnviken. Hender grep tak i den livløse kroppen og slepte henne fra passasjersetet og over til førersetet. Deretter ble alt mørkt og svart og stille.

***

Annine svelget gråten og reiste seg fra sengen. Om det bare hadde vært en drøm, tenkte hun sårt. Et vondt mareritt som hun kunne våkne opp fra og vite at det ikke hadde hendt, og at venninnen fortsatt var i live. Bena kjentes frosne mot gulvplankene. Hun hadde vært fanget i dette synet i snart tre år. Tiden stoppet opp en juninatt i 1971, og etter det hadde den bare vært klare, hvite glimt av tomhet, stadig med det tilbakevendende synet. Hun visste at hun ikke ville bli kvitt det før hun fikk vite hvem den andre personen i bilen var. Hun måtte ha sikkerhet før hun kunne la venninnen hvile i fred. Hun måtte vite hvem som kjørte ulykkesbilen.

***

Long live love, sang Olivia Newton-John optimistisk fra radioen. Regnet hamret mot vindusruten, og nordavinden brøt ned Karens tulipaner så de lå sidelengs i blomsterbedet. Et riktig ufyselig vær var det, fremkalt av et lavtrykk som i flere dager hadde ligget urørlig over den nordlige delen av Nordland. 22. juni og syv beskjedne varmegrader. Sommersolverv med årets lengste dag og lyseste natt. Nettopp i dag skulle solen ha stått aller høyest på himmelen. Isteden lå den godt gjemt bak tykke lag med ullen tåke.

En kunne bli deprimert av mindre. Karen forsøkte å la være. Hun sang med på det lystige refrenget og tenkte at Storbritannias bidrag til årets Melodi Grand Prix-finale var en skikkelig gladlåt. Riktignok ble det bare en tredelt fjerdeplass til Olivia Newton-John, og når sant skulle sies, var hun nok ikke Karens favoritt. Det var forresten heller ikke Norges bidrag, Hvor er du? med Anne Karine Strøm, som endte på en firedelt sisteplass.

Karen Sørensen satt i stuen foran fjernsynet sammen med sine to yngste døtre da årets finale ble sendt direkte fra Brighton lørdag 6. april. De spiste potetgull, bet negler og heiet på Abba – og ropte henrykt da Sverige vant med Waterloo.

Det var en stund siden nå. Karen måtte smile, der hun sto og tenkte tilbake på den minneverdige kvelden. Hun var en ihuga og engasjert Melodi Grand Prix-tilhenger og hadde sett hver eneste finale siden hun fikk fjernsyn i 1969. Det året var det forresten ikke mindre enn fire vinnere, der Storbritannia med Lulu og Boom bang-a-bang var den hun likte best.

Karen knyttet forkleet i livet og gikk i gang med å bake. Det skulle bli en riktig lekker mokkakake. Fra før av hadde hun bakt to bløtkaker, en marsipankake og en Kvæfjordkake. Hennes eldste datter skulle gifte seg i morgen, og selv om brudgommens familie hevdet at alt var ordnet, aktet hun ikke å komme tomhendt. Nei, tenkte Karen og prøvde å la være å irritere seg over at de faktisk ikke hadde bedt henne om å bake. Nei, gjentok hun. Det var slett ikke slik at hun følte seg fornærmet på noen måte. Hun ønsket bare å bidra med det hun kunne aller best, og i morgen skulle hennes kaker fraktes over fjorden og få sin selvskrevne plass på festbordet.

Akkurat det ergret henne også – at bryllupet skulle foregå i Lødingen, på tettstedet, og ikke i bygda. De hadde en vakker, hvitmalt kirke, bygget i tre og med plass til over to hundre sjeler, og selve festen kunne hun selv stelt i stand på kafeen. Karen vispet eggedosis, helte i det avkjølte smøret og blandet inn mel. Hun målte aldri opp ingrediensene, det var ikke nødvendig. Hennes bakverk ble alltid vellykket. «Det ligger i blodet,» pleide hun å si når folk roste henne. Hun hadde stelt med mat i hele sitt liv og drevet egen kafé i snart fjorten år. Det var like lenge som ferga hadde hatt sine daglige anløp.

Vestbygd var en langstrakt bygd ved kysten på nordsiden av Vestfjorden, uten annen forbindelse til fastlandet og tettstedet Lødingen enn sjøveien. Bilveien gikk svingete gjennom små husklynger og spredte gårder, skole, butikker og samfunnshus. Spisestedet lå strategisk plassert like ved fergeleiet. Det var et eldre hus, hvitmalt og opprinnelig bygget i sveitserstil, men med årene ombygget utallige ganger. Andre og tredje etasje ble brukt som bolig, med trapp og inngang fra baksiden av huset.

I første etasje lå kafeen med egen inngang og utsikt mot sjøen. Den var enkelt innredet med respatexbord med rutete duker og stoler i rødt kunstskinn. Det var ikke atmosfæren, men maten som tiltrakk folk. Både rømmevaflene og fiskekakene var så vidgjetne at folk kom langveisfra for å smake dem. Karen var et driftig kvinnfolk. Hun dro selv ut med sjarken og forsynte seg med det hun trengte fra havet. Hun brukte kun hyse når hun laget fiskekaker, og blandet alltid i hakket løk og muskat. Dessuten gikk det gjetord om karbonadene hennes, men oppskriften delte hun ikke med noen. Og ingen visste at en liten teskje kanel i kaffen gjorde underverker. Karen smilte hemmelighetsfullt.

Da mokkakaken var satt i stekeovnen, mente Karen at regnet var i ferd med å avta. Hun gikk i gang med å rydde kjøkkenbenken og hygget seg ved tanken på at i kveld ville alle hennes være samlet – unntatt June, da, som skulle stå brud i morgen. Bare det nå ville slutte å regne og solen kunne titte frem! Skjønt, noen regndråper på bruden skulle visstnok bety lykke, men fortrinnsvis ikke et helt hav. Hun sukket og kastet et lengselsfullt blikk opp på hyllen over kjøkkenbenken, der pakken med Petterøes nr. 3 lå. Det var snart fire dager siden hun hadde sett et program på fjernsynet om skadevirkningene av røyking, og hun ble så forferdet at hun straks bestemte seg for å slutte.

Huff, det var riktig ekkelt, det programmet, tenkte Karen. Da hun begynte å røyke for nesten tredve år siden, fantes det jo ikke farlig. Tvert imot fikk de vite at det var slankende. Selv leger og idrettsfolk røykte. Kjendiser sto frem i reklameannonsene i ukebladene med brede smil rundt munnen, velstelte frisyrer og en tent sigarett. «Nå røker også jeg Prince!» Det var merkelig hvordan slikt forandret seg med tiden. Hun klarte likevel å la være å gripe etter røykpakken. Kanskje aller mest fordi telefonen ringte.

– Er June hos deg? Kom hun over med ferga?

Stemmen hans lød anspent og nervøs, og Karen kjente at hun ble en smule bekymret selv også. Hun tok seg likevel fort inn igjen og beroliget den kommende brudgommen etter beste evne.

– Selvsagt har ikke June tatt ferga over til Vestbygd, svarte hun skråsikkert, før hun kom med en forklaring. – Hun har nok bare gått seg en tur. Du skal se hun er hjemme før du vet ordet av det. Det er mye som skal ordnes før den store dagen, vet du.

Sindre Reiersen pustet ut. Hun kunne høre at han sukket dypt inn i røret, og at stemmen ble roligere.

– Du har helt sikkert rett. Når jeg tenker over det, nevnte hun noe i går kveld om at kjolen skulle justeres. Jeg ringer Erna.

Karen la på og gikk tilbake for å følge med på kaken i stekeovnen. Erna Ottesen var Junes arbeidsgiver og også den som hadde sydd brudekjolen. Hun drev butikken Systrikk, der June hadde arbeidet helt siden hun flyttet hjemmefra, bare avbrutt av det ene året hun gikk på handelsskolen i Narvik. Vel, et helt år var det dessverre ikke blitt. Til morens fortvilelse fullførte ikke June utdannelsen, men det skulle hun naturligvis ikke henge seg opp i nå. Alle barna hennes hadde fått ettertrykkelig beskjed om å få seg utdannelse, men slett ikke alle fulgte oppfordringen. Karen rakk akkurat å registrere at kaken hevet seg slik den skulle, da telefonen ringte igjen.

– Mamma, lød det gråtkvalt i den andre enden. Så kom resten av budskapet i en forrykende fart, slik det gjerne gjør når den som ringer befinner seg i en telefonkiosk og har lite penger.

– Jeg står på Fauske og har ikke sovet i natt. Det var et forferdelig bråk på toget, og jeg er så lei meg, men jeg vil bare gi beskjed om at jeg kommer alene. Be dem dekke på til én mindre i bryllupet.

Det var Fay, hennes nest eldste datter og den desidert mest dramatiske. Fay var så forskjellig fra den rolige og fornuftige June som det vel var mulig å komme. Det var nok ikke helt tilfeldig at det var June som skulle gifte seg, og ikke den viltre og impulsive Fay, tenkte Karen mens hun lyttet til en tåredryppende historie om en idiot av en sunnmøring som datteren ganske enkelt bare hadde reist fra.

– Stakkars deg, sa moren helt uten medfølelse. – Skynd deg nå, så du ikke mister bussen, formante hun, og før de ble brutt, rakk hun akkurat å slenge ut: – Vi ses i ettermiddag!

Karen la telefonrøret på plass med et betenkt uttrykk i ansiktet. Fay gikk på lærerskolen i Volda, og en kunne saktens få inntrykk av at hun samlet på erobringer. På under tre år hadde hun kommet nordover og vist frem ikke mindre enn fire stykker, og Karen var faktisk en smule lettet over at hun slapp å møte femtemann. Hun skjøv en hårlokk til side og minnet seg selv på at hun hadde time hos frisøren klokken ti over ni. Det var faktisk mindre enn en time til, konstaterte hun forskrekket etter å ha kastet et blikk på armbåndsuret. Deretter gikk hun med bestemte skritt ut i gangen og ropte opp i andre etasje.

– Connie! Det er på høy tid å stå opp!

***

Annine Sørensen var velsignet med en slik ro og likevekt at folk lett kunne tro at hun var eldre enn sine nitten år. Hun var høy og tynn og alvorlig. De jevne, rolige ansiktstrekkene ble forsterket av at det lange, honninggule håret alltid var trukket stramt bakover og samlet i en hestehale. Munnen var vakkert formet, men også den var nesten alltid mer preget av alvor enn av smil. Hun var en følsom, ung kvinne som ikke engang orket å ta livet av en 23 mygg. Når insektene forvillet seg inn, bar hun dem forsiktig ut i friheten.

Det mest spesielle ved henne var øynene. Hun hadde ett blått og ett brunt øye. Det gjorde at folk gjerne så to ganger på henne, men uten å oppdage hvor ensom hun var, og uten å vite at hun hadde en underlig evne til å se tvers igjennom dem som om de var av glass. Noen ganger fikk hun fatt i hele tanker, andre ganger bare små fliker. Hun visste alltid når noe var i ferd med å skje.

Den natten Inga Bjørnstad døde, brast Annine i gråt straks hjertet til venninnen sluttet å slå, enda det var først neste formiddag at ulykken ble kjent. Hun forutså også at broren Erling ville havne i trøbbel, og hun prøvde forgjeves å ringe for å advare ham. Nå var ikke evnene hennes unike. Slett ikke. Både bestemoren og oldemoren hadde vært tankelesere. Deretter hadde evnene hoppet over en generasjon. Karen fikk ingenting. Hun kunne ikke engang lese en ganske alminnelig spådom i bunnen av en kopp etter at kaffen var drukket opp og bare gruten lå igjen.

Dessverre – eller heldigvis. Hvis Karen hadde kunnet se tvers igjennom en filmstjernepen, ung mann da hun var på datterens alder, ville hun nok ikke giftet seg med ham og latt ham bli far til sine seks barn.

Men om hun ikke hadde arvet evnene, bar hun med seg lærdommen. Fra sin mor lærte Karen at det var lurt å sette en skål med salt i et hjemsøkt hus, at en skulle banke tre ganger i bordet for å hindre uønskede hendelser, og at det var best å kaste en gammel, slitt sko etter folk som man ville vel, istedenfor å ta dem i hånden og lykkeønske dem. Fant man en mynt, var det viktig å spytte på den før en tok den opp, og tre regndager etter hverandre betydde at man fikk besøk.

Det siste kunne faktisk stemme godt, for det hadde øst ned i tre hele dager, og hun ventet innrykk. Nå var vel ikke det at hennes barn kom hjem på sommerferie, som besøk å regne i ordets rette forstand, men Karen satte sin lit til barnetroen. Hun mente den var enkel og grei lærdom å ta med seg, selv om den kanskje ikke alltid var like nyttig. Karen måtte finne ut på egen hånd at en ektemann som arbeidet overtid, ikke var dyktig og pliktoppfyllende, men utro.

Annine trodde hun visste når det begynte for hennes del. Det var om vinteren, et par uker før hun fylte tolv år. En forrykende storm herjet i bygda. Naust ble slengt i luften, båter ble blåst på land, og til slutt dro den voldsomme vinden like godt av gårde med et nesten nybygd hus. Folk snakket om det huset i lange tider etterpå. De mente det var blitt gjort dårlig arbeid. Et hus som ikke tålte en aldri så liten vinterstorm, var uansett ikke noe å bo i.

Annine husket ikke stort av uværet, der hun lå til sengs med høy feber. I løpet av kvelden ble hun så dårlig at moren fryktet at hun ikke ville klare seg. Karen forsøkte desperat å få legen på Lødingen til å komme, men fikk vite at det ikke var tilrådelig å gå med båt over fjorden i et slikt uvær. Bygdas eneste helsesøster var opptatt med en fødsel, men lovet å komme så snart den var overstått. Karen visste av erfaring at den slags kunne ta lang tid, og fant en annen utvei.

Iris kom. Hun kokte suppe på ingredienser som Karen ikke ville vite hva var. Deretter satt hun tålmodig på sengekanten og matet Annine med teskje. Karen sto og betraktet dem mens hun vred hendene i angst.

– Onde ting skjer bare i godvær, forklarte Iris.

Det viste seg å stemme. Neste dag var feberen vekk, og Karen smilte overlykkelig til datteren og tenkte at hva skal man vel med lege og helsesøster når en har gamle Iris? Riktignok var det dem som mente at hun ikke var helt ved sine fulle fem, men slike ting la sjelden Karen vekt på.

Iris var et helt lite helsevesen i seg selv. Hun visste råd for det meste, fra brukne ben til knuste hjerter. Så fikk en heller bære over med at hun også var en sær einstøing. Hun var så gammel at ingen lenger husket alderen hennes eller etternavnet – om hun hadde hatt noe. Hun gikk alltid kledd i en grå, sid stakk, og på bena bar hun lugger av ull uansett årstid.

På avstand kunne det se ut som om hun var både formløs og figurløs, men om en våget seg nærmere, oppdaget man at skikkelsen var både sterk og spenstig. Hun bodde nederst i en vik sammen med kattene sine i et hus uten speil og hadde aldri eid en klokke. Øynene var svarte som kull, men huden var forbausende glatt, nesten som på en ungpike. Hun spiste aldri annet enn fisk og sa aldri et vondt ord om noen. Iris spyttet over skulderen når hun følte seg krenket, men tok aldri til motmæle overfor dem som plaget henne.

– Kanskje blir man spesielt klok av å spise mye fisk, sa Annine, og Karen skvatt til da det gikk opp for henne at datteren hadde lyttet til tankene hennes. I flere dager etterpå gikk hun rundt og prøvde å innbille seg at hun faktisk hadde uttalt ordene, ikke bare tenkt dem. Hun gransket sin nest yngste datter grundig og bestemte seg for å være varsom med hva hun tenkte heretter. Det var naturligvis umulig å gjennomføre, og det var heller ingen lett oppgave å forklare Annine hvorfor akkurat hun av den store søskenflokken var den som fikk de spesielle evnene.

Karen forsto det ikke selv. Annine ville ikke være den som skilte seg ut. Hun var samvittighetsfull og snill, og hun ble forvirret og fortvilet da hun skjønte at hun kunne ta inn andre folks tanker.

– Jeg vil være normal, gråt hun. – Jeg vil være som alle andre.

– Du er som alle andre, forsikret moren. – Du er bare mer følsom og mottakelig.

Det lød atskillig bedre enn «unormal» – eller det grusomme og nedlatende ordet som folk gjerne brukte når de skulle beskrive det de ikke forsto: avvikende. Karen fikk datteren til å tro at evnene hennes bare kom av at hun var mer følsom enn andre, at hun på grunn av sin overfølsomhet fikk tilgang til andres tanker. Hun søkte selv trøst i at dette var årsaken, på tross av at hun innerst inne visste at det ikke stemte. Annine var en utvalgt. Karen kunne ikke annet enn å håpe på at hun ville vokse det av seg. Hun prøvde å tenke på datterens evner som en barnesykdom på linje med astma og skjeløydhet, slike ting barn var plaget med i en periode av livet, og som forsvant som dugg for solen når de ble eldre.

Selv om datteren nå var fylt nitten og var for voksen å regne, fortsatte Karen å håpe på at Annine en dag ville bli kvitt den uønskede forbindelsen til andre menneskers tanker. Skjønt, hun hadde ingen andre bekymringer knyttet til sin nest yngste datter, tenkte hun der hun sto på kjøkkenet og drakk en kopp kaffe mens hun skottet opp på tobakkspakken som fortsatt fikk ligge i fred på hyllen over kjøkkenbenken. Nå lurte Karen på om hun heller burde være urolig for sin eldste datter.

Hun drakk kaffen i små slurker og begynte å bli virkelig bekymret. Telefonsamtalen med hennes kommende svigersønn kvernet i bakhodet.

– Her er det noe som ikke stemmer, sa Karen til seg selv. Den murrende uroen blandet seg med irritasjonen over at henne yngste datter fortsatt glimret med sitt fravær.

Med et langt fra fornøyd uttrykk i ansiktet satte hun fra seg kaffekoppen, gikk med bestemte skritt ut i gangen og ropte på nytt opp i andre etasje.

– Connie! Det er på tide å stå opp! Det kom 30 ikke noe svar. Karen ventet tredve sekunder og gjentok beskjeden med ettertrykk.

– Connie!! Nå står du opp!

– Ja, jeg kommer! lød en irritert ungpikestemme.