Ny serie av Willy Ustad

Bli med til middelalderen og møt den fantastiske bueskytteren Kolrun: 

14. januar lanserer vi BUESKYTTEREN!

Bueskytteren er en historisk romanserie på 20 bøker fra leserfavoritten Willy Ustad. Noen vil kanskje dra kjensel på Kolrun fra Sagaen om Eyvind Bolt, og denne gangen er det hennes dramatiske skjebne vi skal følge. 

Trøndelag, 1353: Det har gått noen år siden svartedauden drepte en ufattelig stor del av Norges befolkning, men landet er fortsatt preget av pandemiens herjinger. I kjølvannet av den store tragedien blir det kaos i landet, og mektige menn utnytter lovløsheten til å røve til seg personlig makt på bekostning av andre.

Samtidig går en ensom skikkelse i land i middelalderens Nidaros. I bukser og med langbue skulle man tro det var en mann, men det er en ung kvinne. Bueskytteren Kolrun Ulvhildsdatter har vokst opp i fattigdom, og livet har aldri vært enkelt. Som ung ble hun jeger for å overleve, før hun ble kastet inn i en intens arvestrid på liv og dø. Men det var aldri Kolruns strid, aldri hennes arv. Før nå.

Når man bare MÅ lese litt til … Jeg ble revet med fra første side, og historien blir bare bedre og bedre. Terningkast 6!

Lise Soleng

Har du lyst til å lese Bueskytteren?

Første bok i serien blir ikke sendt automatisk til alle NorskeSerier-abonnenter. Du kan imidlertid bestille den helt gratis og portofritt på følgende måter:

Willy Ustad

Willy Ustad (f. 1946) har vært militær, industriarbeider og fagforeningsmann. Han er medlem av Den norske forfatterforening og har til sammen skrevet 87 bøker før Bueskytteren. Willy debuterte som forfatter i 1989 med Ulva fra Huldretjernet, og etter det har han utgitt syv enkeltstående skjønnlitterære bøker, blant annet de legendariske Elvis Olsen-bøkene, seks science fiction-bøker for ungdom i serien Vokterne – og også tre sakprosabøker. Likevel er det nok gjennom den banebrytende romanserien Fire søsken han er mest kjent blant norske lesere, der han tar et knallhardt oppgjør med det norske samfunnet etter krigen. Han har også skrevet seriene OpprørJournalistenKonrad Wolf – og ikke minst Sagaen om Eyvind Bolt, der vi treffer den mystiske bueskytteren Kolrun Ulvhildsdatter for første gang.

Her kan du lese de første sidene av Bueskytteren:

Nidaros, våren 1353

Mennene som arbeidet på bryggen stirret åpenlyst da bueskytteren gikk i land. Selv med hetten på den brune kappen trukket ned i pannen mot skarp påskesol, kledd i bukser og med skinnstøvler slik jegere brukte, kunne de se at det var en kvinne. I skyggen av kappehetten kunne de skimte et ansikt med høye, flate kinnben og en svakt krummet nese over en bred munn med fyldige lepper.

Den lange buen hun bar ved skulderen pekte henne ut. Noen av dem visste hvem hun var – i to år hadde hun tatt del i en arvestrid der våpenmakt til sist hadde gjort begge parter til tapere. I de samme årene hadde ryktene vokst omkring henne. Noen av dem var sanne. Andre var født av misunnelse eller beundring. Noen av dem av hat.

Kolrun Ulvhildsdatter lot som hun ikke merket blikkene. Hun var vant til slike blikk, men ville ikke vise at hun merket dem og så ikke til den siden. Derfor så hun heller ikke at en av dem stirret lenger enn de andre, og at den brede ryggen hans krummet seg mens han knyttet de store nevene så knokene ble hvite. Hadde hun sett på ham, ville hun sett at ansiktet hans var underlig, nesen var utflatet og det ene øyet lå dypere enn det andre. Da ville hun forstått hvem han var, og det ville undret henne at han levde.

De bryggene i Nidaros som var i bruk, lå i elvemunningen og litt opp gjennom selve elva. Hun kunne kjenne blikkene i ryggen ennå mens hun skrittet fra bryggen til grusen. Først da hun skrådde til venstre og fikk Kaupmannastretet foran seg og bydelen de kalte Brattøra halvt bakom og til høyre, slapp følelsen av en glo mellom skulderbladene taket.

Brattøra var bydelen der smedene holdt til. Hun kunne høre en hammer slå mot jern og hvesingen fra en blåsebelg.

Da hun kom videre opp Kaupmannastretet, merket hun seg at plankeleggingen av halvkløyvde stokker var holdt ved like. Midt i stretet var stokkene oppkarvet av hestesko. På hver side var det grunne spor etter år med rullende kjerrehjul, og det var mennesker i stretet, flere dess lenger opp hun kom. Hun prøvde å huske sist hun var her, om det var flere eller færre nå enn da? Hun greide ikke avgjøre det.

Nidaros hadde aldri sluttet å leve, selv mens den store manndauden raste gjennom landet, hadde byen vært i live. Krympet, forkrøplet som en kropp med koldbrann, men den hadde fortsatt å leve. Den veldige Kristkirken trakk pilegrimer til byen, og erkebispegården trakk handel hit.

Kolrun visste at mange hadde trodd byen ville bli som før igjen, nesten så fort den grufulle sotten hadde forlatt landet. Slik var det ikke blitt. Byen hadde kanskje begynt å komme seg, men den hadde ikke begynt å bli som den hadde vært. Kolrun undret om den noensinne ville bli det.

Likevel skapte Kaupmannastretet en slags løgn om at alt var som før. Det var bare ikke sant. Visst var det handelsbuer der, særlig på det som var den høyre siden av stretet når hun gikk oppover mot kongsgården og Kristkirken. Til venstre lå den gamle gildehallen, til nedfalls og dyster, og en skråning ned mot Nidelva.

Men på den høyre siden var lemmene foran gluggen i noen av handelsbodene slått ned, de vendte utover slik at det ble som et lite bord handelsmenn kunne sette fram varene sine på. Det sto folk foran et par av dem, kanskje pilegrimer.

Kolrun svingte ut av stretet og inn i smuget mellom to hus før hun nådde handelsbodene. Hun skulle ikke kjøpe verken nybakte lefser eller små smykker som forestilte Kristkirken.

Smuget var ikke bredere enn at hun kunne ta i veggene til husene på hver side, men det var ryddig og uten haugene av avfall som hun hadde ventet.

Hun stanset i enden av smuget, og av ren vane sto hun med ryggen mot veggen og fri sikt begge veier.

Budet som hadde brakt henne hit, var kommet for fire dager siden. Hun hadde gjestet en venn på Innerøya, og gutten som brakte budet hadde kommet løpende opp bakkene fra Skarnsundet. Han hadde vært andpusten og svett, for gården lå på toppen av alle bakkene. Han hadde begynt å rope til henne alt før han var helt framme.

«Er du Kolrun? Søsteren din er i Nidaros, og det er visst galt med henne. Du kan få skyss dit med koggen til Gudmund på Egge, om du bare …»

Han hadde trukket pusten dypt og pesende: «… om du bare skynder deg. Det er lite vind, så båten må rekke fallstrømmen ut sundet!»

Hun hadde tenkt det alt da: Å, Rite, hva har du fått i stand nå, de sa jo at du ble godt gift med en som tok både deg og ungen.

Hun sto ennå litt før hun banket på døren, som lå på langsiden av huset og vendte ut mot smuget.

Hun måtte banke flere ganger før en tynn kvinne i grå stakk åpnet.

«Guds fred. Jeg er Kolrun Ulvhildsdatter. Det nådde meg et bud om at søsteren min er her hos deg?»

Den tynne kvinnen så granskende på henne før hun svarte. Kolrun kunne nesten kjenne blikket hennes på mannsklærne, på buen og på pilkoggeret som så vidt var synlig under kappen.

«Jeg er Ludmilla, og jeg er legekone,» sa hun sakte. «Jeg har hørt om deg. Kom inn.»

Kolrun strøk kappehetten tilbake og lot det lange, svarte håret vises. Hadde hun gått slik ute i byen, ville folk ment hun var en uanstendig kvinne. Hun løsnet kappen og tok den helt av mens hun steg inn i rommet, og det ga et rykk i henne da hun så søsteren.

Rite hadde vært en kvinne det nesten slo gnister av; av de store, blå øynene, det flagrende, rødblonde håret, den høye barmen …

Hvert steg Rite hadde tatt før i tiden, ja, hvert steg fra hun nesten var bare barnet, hadde vært gyngende, smygende – selv da det hadde begynt å synes at hun var med barn, hadde menn knapt fått øynene fra henne.

Nå så hun en annen Rite, så annerledes at Kolrun ble stående stum uten å vite hva hun skulle si. Tynnere, med skuldre som lutet og hender som famlet liksom fordekt på forkleet hun bar.

Men de blå øynene hadde noe av det gamle ildglimtet i seg da hun stirret trossig mot søsteren.

Ludmilla gled stille bort til en dør innerst i rommet og lot dem være alene. Kolrun forsto at dette var en kvinne som hadde sett mye, en som kunne mye om mennesker.

«Det var ikke jeg som ba deg komme!»

Og det var ikke lysten som drev meg.

Tanken var stygg, men den var der, ubedt som en spyflue. Hun sa det selvsagt ikke, det ville gjøre alt verre.

Barnet hun fikk – jeg ser ikke noe barn …

«Nei,» svarte hun og holdt stemmen lav og jevn. «Jeg vet det. Men her er jeg.»

«Jeg trenger ikke din hjelp!»

Ordene avviste at søsteren skulle hjelpe henne, den søsteren som hadde gått en vei ingen kvinne skulle gå, den søsteren som mange mente var en unaturlig kvinne.

Men øynene hennes, hele måten hun sto på, som om hun ville kaste seg framover mot Kolrun og holde henne fast – alt var en eneste bønn, et taust skrik om hjelp.

Kolrun visste at hun kunne støte henne fra seg med et eneste feil ord, og det måtte ikke få skje. Det fantes et gap mellom henne og Rite, og det hadde kanskje aldri vært større enn nå.

«Vi er barn av samme mor,» sa hun lavt. «Søstre skylder å hjelpe hverandre.»

«Du har aldri trengt hjelp, Kolrun. Du har alltid vært …»

Rite tidde, og Kolrun mistenkte at hun lette etter ord for hva søsteren mente hun alltid hadde vært. Hun forsto henne. Mange lette etter ordene når de skulle få dem til å passe på Kolrun Ulvhildsdatter.

«Jeg har vært så mangt, Rite. Jeg …»

Rite avbrøt henne, og stemmen var som en piskesnert: «Du har alltid vært usårlig, som om du var av jern! Jeg har hørt folk si det, at du var en jernkvinne, en kriger, at du …»

Kolrun så tårene i øynene hennes og visste at det var nå eller kanskje aldri. Hun tok et langt steg fram og la armene omkring søsteren, og hun kunne kjenne at Rite dirret slik buestrengen dirrer etter at skuddet er gått.

Sakte gikk stivheten ut av henne, og hun lente seg tungt mot Kolrun og med ett nesten klamret hun seg til henne for ikke å falle, det var som om all kraft hadde forlatt henne.

Kolrun satte henne varsomt ned på den benken som måtte være natteleiet hennes, og hun satte seg ved siden av henne uten å slippe hendene hennes. De kjentes tynne og kalde, syntes hun, mindre enn hun mintes dem, på et vis.

«Fortell,» ba hun. «Fortell hva som hendte med deg. Det eneste jeg vet er at du reiste hjemmefra da du ble med barn, og så fikk du deg tjeneste inne ved Mære noe steds og fødte barnet der. Jeg trodde det var barnefaren du var hos selvsagt. Men ingen hørte noe fra deg, ingenting?»

Rite satt sammenkrøpet på benken, i en tvungen, unaturlig stilling som om hun prøvde å krype inn i veggen bak seg.

«Hvordan visste du at jeg var her?»

Det kom som en beskyldning, hardt og kort og med bortvendt ansikt.

«En kvinne fra Verran fikk skyss med båt hit til byen. Hun kjente Ludmilla fra den tiden hun skjenket øl i Margaretas vertshus.»

Rite flammet opp.

«Ludmilla skulle ikke fortalt henne at jeg var her!»

Et øyeblikk kjente Kolrun den samme gamle ergrelsen som Rite så ofte hadde vekket hos henne. Hva hadde Rite tenkt, at hun kunne bli boende hos legekona Ludmilla for bestandig?

Hun tvang seg til å snakke lavt og jevnt, som til et barn: «Jeg rakk ikke snakke med mor før jeg dro. Men hun ble nok forferdelig urolig, kan du skjønne.»

Hun ble nesten himmelfallen over det mutte, aldeles tonløse svaret: «Mor kan gjerne bli urolig, hun har skylden for at alt er blitt slik det er.»

«Mor har ikke skylden for at du ble med barn. Det må en mann til slikt, og det var bare du selv som måtte se til at det ble en med litt mening i. Det slo ikke til, skjønner jeg?»

Tanken på barnet hadde ulmet i henne siden hun kom inn døren, en mørk, fryktelig tanke. Visst døde småbarn, nesten like mange som dem som vokste opp.

«Hvor er barnet ditt, Rite?»

Rite så opp på henne, i halvmørket i det trange rommet var øynene hennes som mørke brønner. Det døde, tenkte Kolrun. Kanskje fordi hun ikke passet det godt nok.

Men svaret var et annet, uventet, uforståelig: «Han stjal det. Vidar Bengtssønn fra Sveg stjal barnet mitt, for så lenge folk tror det er hans og min sønn, har han rett på den gården som mor skulle arvet. Men Vidar er ikke faren.»

«Men Rite, reiste du fra ham og lot barnet bli igjen?»

Et kort øyeblikk fór tanken gjennom hodet hennes. Kunne Rite virkelig gjøre det, reise fra et barn og la andre ha det? Kolrun kunne tenkt et og annet om Rite, men ikke det. Svaret hun fikk rystet henne inn til margen.

«Vidar sendte meg bort, med to menn som han betalte for å drepe meg.»

Vil du abonnere på Bueskytteren?

Som abonnent får du Willys gripende serie rett i postkassa – til samme pris som i butikk. Helt portofritt!

I velkomstgave får du både første bok i abonnementet og en solid og værbestandig LED-lommelykt! Lommelykten har både zoom og tre forskjellige lysmodus.

0 kommentar(er).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *