14. januar lanseres Bueskytteren av Willy Ustad. Historien er skrevet inn i en tid hvor svært lite er dokumentert, noe som både fascinerer og inspirerer Willy. Her forteller han mer!

Tekst: Willy Ustad

Jeg har alltid likt å se nøye på hullene i historien. Kanskje det kommer av en oppvekst og en militær tid under den kalde krigen, da hemmelighold skapte hull i selve virkeligheten noen ganger.

Bokserien Fire søsken inneholdt mye av det jeg gravde opp, eller visste fra før, om den kalde krigens «svarte hull». Historien bak historien kan være merkelig noen ganger.

Bueskytteren er skrevet inn i en historisk tid der svært få konkrete hendelser er dokumentert. Tiden etter svartedauden er det største svarte hullet i norsk historie, og kildene er få. Det er ingen hemmelige arkiver å snuse i, ingen pensjonerte offiserer fra ymse lands grå tjenester å snakke med – bare bleke bein og sagn og noen veldig, veldig få konkrete fakta om omstendighetene. Noen av sagnene stammer kanskje ikke fra svartedauden engang, men fra pestutbrudd senere – for byllepesten kom igjen mange ganger, uten å ramme hele landet.

Men om selve tiden og de omstendighetene svartedauden skapte, vet vi en del. Vi kan regne oss til hva slags levekår folk møtte, og vi vet at mennesker stort sett er seg selv like:

Vi vet at noen mennesker er slitere som overlever på hardt arbeide og uten store ambisjoner. Vi vet at i tider da lov og rett står så svakt som det gjorde etter svartedauden, vil noen urettmessig og hensynsløst krafse til seg fordeler, eiendom og makt.

Fra land der mer ble skrevet ned om svartedauden, vet vi at mange prøvde å leve et liv i botsøvelse og forsakelser for at Gud skulle se i nåde til dem. Andre gikk den motsatte vei og levde i rus og utskeielser av alle tenkelige slag. Det skrives om mange omstreifere, ofte i flokk, og om plyndring av hus som sto tomme. Mange fortsatt slik også etter svartedauden.  En slik pandemi må ha etterlatt seg endeløst mye rotløse mennesker med sjelelige sår.

Jeg har prøvd å tenke meg til hvordan dette ville se ut i et Norge etter pesten. Bueskytteren er en serie basert på ting som må ha vært nødt til å skje, fordi mennesker er og blir mennesker – på godt og vondt.

Så godt som alle personene i Bueskytteren er oppdiktet – nødvendigvis. Noen har selvsagt sine forbilder, blant annet fra etterdønningene av katastrofer i andre land. Men jeg bruker å si at jeg lager personene mine etter behov. Så lar jeg dem tenke og handle ut fra hva slags mennesker de er, om deres ambisjon bare er å slite seg til et levebrød, eller å bli store ….

Jeg har støttet meg på noen få historiske personer som var framtredende, hver på sitt felt. Vi møter erkebiskop Olav i Nidaros, valgt av noen ytterst få gjenlevende korbrødre etter erkebiskop Arne Vades død. Temmelig uventet får Kolrun en hel del med ham å gjøre. En annen interessant mann Kolrun møter er stormester Winrich von Kniprode, leder av Den tyske orden – en orden av krigermunker.

Jeg gleder meg til å dele historien om Kolrun med deg.

Willy