I første bok av Bueskytteren blir du tatt med til Trøndelag i 1353, noen år etter at svartedauden herjet Norge. Willy Ustad har skrevet en dramatisk og fengslende romanserie fra et Norge vi har lite kunnskap om. I dette blogginnlegget forteller Willy hvorfor vi vet så lite, og litt om hva faktisk vi vet.

Tekst: Willy Ustad

«Den mørke middelalder» var slett ikke særlig mørkere enn resten av menneskehetens historie. Tiden etter svartedauden er imidlertid et svart hull i historien, for om den tiden vet vi veldig lite. Det kan være flere grunner til det: det ble skrevet lite, de skrivekyndige døde, eller kanskje det som ble skrevet forsvant i kaoset som fulgte.

Av 300 prester under erkebispesetet i Nidaros, var det kun 40 igjen – mange år etter svartedauden. Erkebiskop Arne Vade døde selv i pesten, og det gjorde trolig mange av hans skrivere og «stab» også. Det bidro til det svarte hullet i historien. Kongsmakt og styringsmakt lå med brukket rygg, kongen flyktet fra land til land med pesten i hælene og kom ikke tilbake før 1350.

Det vi tror vi vet, er omtrent dette:

Norge hadde cirka 300 000 innbyggere før svartedauden. I løpet av noen måneder i 1349 og 1350 døde kanskje halvparten. Her varierer anslagene fra 35 % til 60 %. Ingen vet det nøyaktige tallet.

Størst var mannefallet i byene og mer tettbygde strøk. I Bergen (Bjørgvin) regnet de tyske kjøpmennene at 9 av 10 av de opprinnelige innbyggerne døde. Vi må regne med at en by som Nidaros kan ha mistet halve befolkningen. Men igjen – ingen vet egentlig, selv om utgravninger kan gi nye spor i mysteriet.

Folketallet hadde vokst veldig i det varmere klimaet opp gjennom middelalderen. Det beste jordbrukslandet ble fort tatt, og det ble nye bosettinger og bygder helt opp til fjellene. Rundt midten av 1200-tallet slo klimaet om og ble kaldere. Da pesten kom var mange slike bygder allerede den rene sveltihjel. Vi fikk en slags indre folkevandring – mennesker fra disse harde utkantene reiste til bedre jord der mannefallet hadde gjort plass for dem.

Tomme gårder tilhørte jo ofte noen, men kanskje like ofte ingen. En stor gård i Norge kunne ha mange mindre gårder under seg, og det er rimelig å tro at store slekter hadde arvinger som greide styre ennå. Vi vet at leie av jord – landskyld – hadde vært kostbart, men falt med tre fjerdedeler etter mannedauden. For eierne gjaldt det å holde jorda i hevd selv om fortjenesten ble dårlig. Åker og eng gror fort igjen!

De aller største eiendomsbesitterne var kirken og kongen. Det fantes også mange rikmenn, noen adelige, andre ikke. Felles for alle var at de kunne ha eiendom spredt over hele landet, og i 1350-årene var det ikke lett å få rede på om folk på gårder de eide langt borte ennå var i live, lå brakk, eller var tatt av «landnåmsmenn» fra utbygdene. Både kirkens og kongens inntekter stupte – erkebispesetet i Nidaros kom i stor gjeld til paven.

De som flyttet fra magre bygder til bedre steder, må ha møtt mange slags vansker. Arvinger kunne være langt borte, eller døde, og det fantes ingen folkeregistre, ingen rask kommunikasjon. Men fattigfolk som flyttet fra håpløse kår visste at de ville leve, og mange hadde neppe annet valg enn å ta seg til rette. Arvestrider, eiendomstvister og direkte eiendomsran må ha vært sørgelig vanlige.

Og midt oppi alt dette møter du bueskytteren Kolrun. Kolrun Ulvhildsdatter har vokst opp i fattigdom, og livet har aldri vært enkelt. Som ung ble hun jeger for å overleve, før hun ble kastet inn i en intens arvestrid på liv og dø. Men det var aldri Kolruns strid, aldri hennes arv. Før nå.

Willy