I høst fikk vi et nytt gjensyn med Nordlys, Synnøve Eriksens magiske 70-tallsserie. Serien består av 13 bøker, og nå er den aller siste boka i salg. Synnøves redaktør, Lisa, har skrevet en liten hyllest og takkehilsen til Synnøve!

Kjære Synnøve

Tusen takk for den herlige leseopplevelsen med Nordlys! Det føles virkelig som å dra tilbake til 70-tallet med slengbukser, langt hår på både gutter og jenter, nostalgisk musikk og andungen Kvakk-kvakk på barne-TV.

Med gnist og sjarm skildrer du Karen og hennes seks barns oppturer og nedturer i livet. Du sparer ikke på noe. Du gir oss hverdagsliv og fest, savn og svik, men også yrende forelskelse og intens kjærlighet. Du drar oss ned i bunnløs fortvilelse, men hjelper oss opp igjen med tro og håp og en utrettelig vilje til å gjøre det beste ut av det man har – og mellom hver eneste linje lurer din nydelige sans for humor, så jeg smiler i de mest absurde situasjoner.

Du lar oss bli våte til skinnet i plaskende regn, for å så å tørke oss i varmen på kjøkkenet med hjembakst og varm kakao i kruset. Du pakker oss godt inn på eventyrlig vakre sparkturer i bitende kalde vinterkvelder under dansende nordlys. For så å tine oss under midnattssolen i lange, dovne sommernetter mens blåklokkene vaier i vinden.

Du gir oss tid til å nyte og tid til å leve livet uten stress og kjas, og du skildrer Karen, Connie, Fay, Paul, Erling, Annine, June og David katt så godt og levende at vi føler at vi virkelig kjenner dem, alle sammen. Selv om jeg vet de er oppdiktet, føles det som om de faktisk levde den gangen. Og nettopp denne følelsen av at det er så autentisk, gjør historien din så sterk, for jeg vet jo også at noe her faktisk har skjedd i virkeligheten.

På de aller første sidene av bok 1 står det en liten dedikasjon, og den refererer til noe ekte. Du har gjort det til Karens historie og sviket hun ble utsatt for som ung mor. Ikke bare ble hun forlatt av tidenes slask av en ektemann, alene med fem barn og ett i magen uten jobb i leiligheten i en drabantby utenfor hovedstaden. Nei, hun ble også fordømt og baksnakket og frosset ut av naboene hvis fasade betydde mer enn noe annet. Det er så uutsigelig trist å vite at noe slikt faktisk skjedde, og du beskriver det så subtilt, men sylskarpt, at det er som å få et hardt slag i magen.

Men heldigvis nekter du å la henne knekkes. For Karen tar virkelig tak og gir seg selv og barna en ny start og et nytt liv. Hun forlater Oslo og åpner sin egen kafé langt, langt mot nord og ut i havgapet – og det er nettopp der historien vår starter en regnvåt sommerdag i 1974 da det gjøres klart til bryllup uten brud.

Tusen takk, Synnøve! Det er en sann glede å få være din redaktør og få leve meg inn i dine litterære verdener.

Stor klem fra Lisa

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

•