De mistet foreldrene sine på mest brutale vis. Nå må de finne veien videre – på hver sin måte.

Bli med på en utrolig reise tilbake til det fascinerende og dramatiske 1300-tallet! Søstre er skrevet av Lukritzia Loven, en helt fersk serieforfatter med en glitrende penn, og vi kan love deg at historien vil bergta deg fra første side! Første bok er i salg 30. september.

I Søstre blir du tatt med til vakre og mektige Sognefjorden i år 1345. Søstrene Live på tolv og Eirill på sju må flykte da husmannsplassen de bor på, blir stukket i brann og foreldrene drept. Moren klarer i siste øyeblikk å få jentene over i en båt og skjøvet den ut på fjorden. Der blir de etter flere dager funnet drivende, i svært dårlig forfatning, av bonden Nikulas. Et nytt liv begynner for den rolige Live, som vet hva livet har i vente og aksepterer det, og den mer viltre og rebelske lillesøsteren, Eirill.

Alle NorskeSerier-abonnenter får første bok i Søstre automatisk tilsendt i løpet av september! Ikke abonnent? BESTILL FØRSTE BOK GRATIS HER!

Fortryllende sidevender! En magisk og eventyrlig historie.

Jernbanefrua, bokblogger

Jeg vil ha neste bok med en gang! Fengende, engasjerende og utrolig spennede.

Anita Lauvlid, bokelsker

Vanskelig å legge fra seg! Levende og fengslende skildring av en dramatisk tid.

Liv S. Høgmoen, serieleser

Nytt fjes bak høstens storslåtte seriebegivenhet

Søstre er skrevet av et hittil ukjent fjes for alle serielesere, serien er nemlig Lukritzia Lovens debut som forfatter! Vi gratulerer så mye og er utrolig glade for at Lukritzia valgte å sende historien sin til oss. Det måtte jo bare bli bok!

Lukritzia vokste opp i Balestrand i Sogn og Fjordane, men har bodd i bergenstraktene i hele sitt voksne liv. Etter flere år som potet i filmbransjen og med en dyrlegedrøm som gikk i knas da hun innså at hun var håpløs i matematikk, endte hun som forfatter.

Hun begynte på sin første roman som niåring og har siden det alltid hatt med seg penn og papir (og senere pc) overalt, for å kunne notere ned ideer.

Hjertet hennes banker for alle firebente og fjærkledde skapninger, og huset hennes, som hun deler med samboeren sin, er til enhver tid fylt av høyt elskede dyrevenner.

Vil du bli bedre kjent med Lukritzia? Les intervjuet vi har gjort med henne!

PS: Følg gjerne Lukritzia på Facebook, der har hun både en side og en gruppe.

Her kan du lese hele det første kapittelet i Søstre

Klamrevika, 1345

Eirill lå og drømte i den lille stua like ved fjorden. Moren, som hadde langt, lyst hår samlet i en tykk flette, var der.Og faren, som pleide å kalle henne for Vesle-Eirill, fordi hun var minstejenta. Faren stelte med hesten, som var så stor at den nesten nådde opp til himmelen. Brødrene og søstrene hennes var også med i drømmen, til og med den grå hunden med krøll på halen. Utenfor løa beitet to melkekyr, noen geiter og en gris. Den skulle de slakte og ha til julemat, hadde eldstebroren hennes sagt. Da hadde Eirill begynt å gråte, for hun likte grisen.

Eirill ble revet ut av drømmen av ukjente stemmer ute på gårdsplassen. Hun satte seg opp i sengen. Rommet var mørkt, det eneste lyset var en svak glød fra ildstedet. Da øynene omsider begynte å venne seg til mørket, kunne hun se at døren var åpen. Hun så omrisset av Live, storesøsteren hennes, i døråpningen. Hun gråt. Eirill prøvde å spørre hva som foregikk der utenfor, men den tynne barnestemmen hennes druknet i rop og hyl fra utsiden. Hun hadde aldri i sitt sjuårige liv hørt så mye oppstyr på gården.

Moren kom løpende. Hun kom så fort at hun nesten rev Live over ende, der hun sto i døren. Igjen forsøkte Eirill å spørre hva som skjedde der ute, men hun fikk ingen svar. Moren var kledd i bare den hvite nattserken sin. Moren gikk aldri noe sted i bare nattserken. Hun tok tak i Eirill, tullet bolsteret hennes rundt henne og hastet mot døren med Eirill i armene. Det regnet. Armene hennes var fanget i bolsteret innunder armen til moren, så hun kunne ikke tørke bort regndråpene som landet tungt i de søvnige øynene hennes og gjorde verden enda mer utydelig enn den allerede var i mørket. Det var verken vinter eller vår, men noe midt imellom. Hun var kald på nesen.

Eirills øyne flakket. Tunet var opplyst av flammer. Løa sto i brann, og faren sov i gresset sammen med hunden. Eirill syntes det var merkelig at de fikk til å ligge der og sove, med alt det voldsomme bråket rundt seg. Hun kunne høre stemmer som ropte, men ingen av dem var kjente. Moren gråt, men de store regndråpene slo mot ansiktet hennes, så Eirill kunne ikke se tårene. Men moren gråt. Hun kunne
høre det på pusten hennes.

Hun fikk øye på søsteren. Live sprang barføtt i søla ved siden av dem. Brødrene hennes var ingen sted å se. Hun prøvde å rope på dem, men moren la hånden over munnen hennes og sa at hun måtte være stille. De løp langs husveggen, mot trærne.
Langt borte hørte hun grisen skrike, slik den gjorde hvis den var redd. Det hadde vært bjørn på tunet tidligere, og da hadde de våknet av at grisen skrek i den andre enden av huset, der husdyrene bodde. Faren og brødrene hennes hadde jaget den bort, men skrikene til grisen hadde fått Eirills blod til å fryse til is. Moren sa at grisen skrek sånn når den trodde den skulle dø, men det var ikke jul ennå, og likevel skrek grisen.

Da de nådde skogkanten, slo våte greiner mot Eirills fjes. Moren grep hånden til Live, som slet med å holde seg på føttene i den våte gjørma.
– Vi er snart fremme, hvisket mor.
De fremmede stemmene døde hen da de nærmet seg fjorden. Moren plasserte Eirill i farens vesle fiskebåt, og hun skjøv den ut i vannet. Eirill merket steinen under båten skrape mot kjølen, helt til den duppet lett i bølgene. Hun snudde seg mot moren og Live.
– Mor! ropte hun.
Moren grep tak om Live og løftet henne opp i båten.
– Jeg kommer, sa hun og strakte en hånd mot Live for at hun skulle hjelpe henne opp.

De fremmede stemmene nærmet seg, og plutselig skrek moren. Eirill så opp og fikk øye på menn med langt hår og bustete skjegg som kom settende ut av skogen. De hadde buer, og pilene deres suste mot båten. Live kastet seg ned i bunnen av båten og dro Eirill inntil seg under toften. En av pilene smalt inn i treverket over dem, og Live skrek.

Mennene inne på land ropte og skrek, men Eirill kunne ikke høre hva de sa.
– Hvem er de? hvisket hun til søsteren.
– Det må være vetter eller underjordiske, svarte Live, mens hun fremdeles knuget veslesøsteren inntil seg. – Ingen mennesker kan være så onde!
Pilregnet stoppet, og Live kikket over ripa. De var borte, og båten hadde drevet nesten midt ut på fjorden.
– Hvor er mor? pep Eirill.
Live så seg rundt. – Jeg ser henne! ropte hun. – Hun ligger i vannet!
Eirill grep bolsteret sitt og krabbet frem i baugen av båten.
– Hun vil sikkert svømme etter oss, sa hun og stakk tommelen i munnen. Hun var trøtt. Hun kunne like gjerne sove litt mens hun ventet på at moren skulle ta dem igjen.