Drøm deg bort i høstmørket med en hjertevarm feelgood-serie! Liljas dans er en gripende fortelling om å følge drømmen sin – uansett hva det måtte koste. Serien er skrevet av Hege Løvstad Toverud, som selv har jobbet som profesjonell danser og vet hva som skjer i kulissene når sceneteppet faller …

Gratulerer med Liljas dans, Hege! Vi er så glade for at serien endelig er tilgjengelig igjen for nye lesere. For de som ikke kjenner til deg fra før: Fortell litt om deg selv!

Jeg er journalist og forfatter, opprinnelig fra Tromsø, og har bodd på Lyngseidet, Mosjøen, Skien, Lillehammer, Gøteborg, og nå i Oslo. «Liljas dans» var min første romanserie, og siden har jeg skrevet «Solens Barn», som vant Cappelen Damms romankonkurranse i 2009. Jeg er gift, mor til to ungdommer, og har hest og elsker å ri. Mannen min og jeg har nylig pusset opp et småbruk, og synes selv vi er blitt ganske drevne på både elektrisk sag og gulvslipemaskin. Jeg trodde aldri jeg skulle få bruk for Pytagoras i praksis, men med kapping av lister til hus med avvikende vinkler, kom det jaggu til nytte!

Nei, det er kanskje ikke så mye matte i Liljas dans, men det er til gjengjeld mye dans?

Ja, Liljas dans handler om unge, talentfulle Lillian, som drar fra småbyen Mosjøen for å bli ballettdanser i Oslo. Men livet ved teateret i hovedstaden blir ikke som hun hadde tenkt seg, og i kulissene lurer det snart mørke skygger. 

Hvem er Lillian? Hva risikerer hun ved å følge drømmene sine?

Lillian er en hardtarbeidende og talentfull ung kvinne som bestemmer seg for å satse på drømmen. Uten å røpe for mye av handlingen, kan jeg si at faren en sterkt imot det han kaller hennes «stormannsgale drømmer», mens moren ser hvordan datterens valg kan gagne henne selv. Men å være en nykommer på teateret som i tillegg får sjefens gunst, er noe Lillian må betale en høy pris for. 

Du har jo selv vært danser. Har du fått mye inspirasjon fra det virkelige liv?

Ja, jeg har utdannelse fra Ballettakademien i Gøteborg, og var ansatt ved Stora Teater i Gøteborg. Som tidligere profesjonell danser, er jeg godt kjent med teater og sceneliv, og jeg elsker å gi fantasien fritt spillerom i kulissene. Mellom lyskastere og mørke kroker er det masse rom for både drama og spenning. Det er ingenting selvbiografisk i serien, men jeg samler på typer og mennesker, uavhengig av yrke, og setter karaktertrekk sammen til personer.

Er det like mye rivalisering i danse- og teaterverdenen som man kanskje tror?

Først og fremst er en forestilling et samarbeid, avhengig av alle fagfunksjoner både på og bak scenen. Men samtidig er det nerver inne i bildet, og mange kunstnerpersonligheter på ett sted. Jeg har utforsket spenningsfeltet når noen står midt i spotlighten og skinner, mens andre havner i skyggen. Ønsket om å bli sett er jo universelt. Som Einar Skjæraasen sier: «Drøm på din stein at du sitt på et fang. Danse mi vise, gråte min sang».

Liljas dans ble utgitt for første gang for 15 år siden. Det er jo en stund siden, men husker du hva du følte da den ble antatt?

Liljas dans var mitt første bokprosjekt, og jeg kommer aldri til å glemme da jeg fikk telefon fra Cappelen forlag, om at de ønsket å utgi serien min. Var det mulig? Jeg er fortsatt hoppende glad for at Cappelen Damm trodde på ideen min og på meg – og for at de har fortsatt å gjøre det, 34 bøker senere.

Hvilke tilbakemeldinger har du fått på serien?

En av de skjønneste tilbakemeldingene på serien fikk jeg faktisk på TV. I 2010 satt jeg og så på en dokumentarserie om en 10. klasse, der elevene slet med læring og lesing. Mange av dem hadde aldri lest en bok i sitt liv, og nå ble de oppmuntret til å begynne på en. Og da fortalte en av jentene at hun hadde begynt å lese en bok som hun likte veldig godt, og den het Liljas dans. Da ble jeg utrolig rørt og stolt.

Har du alltid hatt en drøm om å bli forfatter?

Jeg har alltid likt å fortelle historier. En god historie har alltid vært viktig i min familie. Jeg har alltid lest mye, inspirert av moren min, som alltid holder på med en bok. Jeg utdannet meg etter dansekarriere til regissør, og jobbet i NRK i ti år og laget dokumentarfilm. Historier det også. Jeg begynte å skrive da jeg fikk lyst til å fortelle historier fra et teater. Jeg synes teateret er et spennende bakteppe for lys og mørke, lengsel og drømmer – alt det vi alle bærer i oss. 

Når du ikke skriver bøker, jobber du jo som journalist. Hva er den største forskjellen mellom de to yrkene?

Som journalist er jeg bortskjemt med muligheten til å lære meg litt om veldig mye. Og jobben gir mandat til å spørre om ting man ellers kanskje ikke ville folk om. Samtidig skal man forvalte folks historier samvittighetsfullt. Å skrive fiksjon en noe annet. Der kan figurene leve sitt eget liv, om det er aldri så samvittighetsløst. Nå er jo skrivingen kun en hobby for meg, men begge virkene gir en mulighet til å fortelle om noe man har på hjertet.

Nå er det bare noen få dager igjen til Liljas dans er i salg. Hvorfor skal vi krype opp i sofaen og kose oss med Lillians historie i høst?

En jeg kjenner kalte Liljas dans «en vitaminpille mot høstmørke, høye strømregninger og dyr mat». Mulig det er å love for mye – hun er tross alt over middels glad i spenning og en god kjærlighetshistorie. Men om du har opplevd at drømmer har falt i grus eller har måttet ta vanskelige valg – og samtidig ikke har mistet troen, da håper jeg du vil kjenne deg igjen i Liljas dans.