Som snøklokker skjuler de sin hemmelighet, men en dag kommer den frem i lyset …

Det er fortsatt noen uker til Snøklokker lanseres (13. januar!), og vi vet at veldig mange gjerne skulle hatt første bok i går. Her deler vi derfor en liten smakebit med deg: de første sidene i Torill Karina Børnes’ nye serie! Kos deg, og gled deg til å lese resten!

PS: NorskeSerier-abonnenter får Snøklokker 1 i posten i løpet av desember.

Snøklokker 1: Prolog

November 1891

Hun hadde ligget lenge i mørket og ventet, åndeløst lyttende til lydene i huset. Hvilt øynene på det svake skimmeret av lys i taket og ventet på det rette tidspunktet. Anstrengt seg for ikke å tenke. Ikke tenke på ham og ondskapen hans.

Kroppen verket da hun sakte og møysommelig førte beina over kanten på den smale brisken. Forsiktig skjøv hun opp døren i det lille, trange kammerset og kikket ut. Stuen var mørk. Søvnen lå over huset. Lave snork hørtes fra loftet.

Hun krøket seg sammen av smertene, som stakk lik kniver. Tårene sprengte på. Med sekken på skulderen listet hun seg gjennom mørket og skvatt til da hun hørte et høyt snøft etterfulgt av dype snork fra værelset innerst i gangen. Sto helt stille. Våget ikke å bevege seg videre.

«Kommer du?» hveste en stemme fra ytterdøren.

Et skremt hikst unnslapp henne.

«Hysj!» kom det fra ham. «Har du tingene dine?»

Hun nikket, selv om hun visste at han ikke så det. Han famlet etter hånden hennes og grep den. «Vi
må gå!»

Vage konturer av husene på gården var så vidt synlige i mørket. Det regnet. Den kalde vinden fant veien under tynnslitte klær og inn til huden. Men hånden hans var varm og trygg.

De gikk over tunet. Bortover kjerreveien. Mot fjellet og breen.

Han stanset brått. Tok noe opp av sekken sin og rakte det til henne. Det var et tykt sjal av ull. «Her, ta det på deg!»

I øst var det en smal strime av lys, nok til at hun så det bekymrete uttrykket.

«Er du sikker på dette?» brummet han.

«Så sikker som jeg kan få blitt,» svarte hun. «Jeg må bort herfra!»

«Jeg vet det, og du vet at jeg holder med deg i det. Men du vet at … Det er ikke sikkert at …at vi kommer oss over fjellet.»

«Jeg kan ikke bli her lenger. Du sa …» Hun holdt inne, den kvelende frykten tok pusten fra henne. Hun holdt ikke ut en time til, aller minst en hel dag, en uke, eller en måned. Da ville hun heller dø! Han hadde gitt henne et håp om noe annet, et nytt liv, selv om det også virket skremmende. Men alt var bedre enn dette!

«Jeg vet hva jeg sa!» kom det fra ham.

«Du trenger ikke å være med meg,» sa hun og grep hardere om reimen på sekken. Hun følte seg ikke det minste tapper, men hun ville ikke tvinge ham til å være med henne. Ville ikke at han skulle ofre noe for henne, aller minst livet sitt. «Jeg finner veien alene.»

Fnyset hans fortalte sitt. «Du trenger meg,» sa han bare.

Hun svarte ikke på det. Det var sant. Hun trengte ham mer enn noensinne. Hun betraktet hans renskårne profil, den bestemte haken med begynnende skjeggvekst. Hevelsen i ansiktet og kuttet over øyet fortalte hva han var villig til å ofre for henne. Så voksen og modig, likevel så ung av år.

Det lysnet etter hvert som de gikk mot øst. Steile, bratte fjellvegger raget over dem. Ufremkommelige og uforsonlige, men han visste veien oppetter fjellet og førte henne oppover på smale, bratte stier. Over glatte steiner, der han gikk først og rakte henne hånden sin.

Regnet gikk over til sludd etter hvert som de klatret oppover. Snart gikk de i snø. Tunge snøflak landet på pannen og nesen hennes. Vinden blåste surere. Hun hadde ikke annet enn tresko på føttene. Ullestene var bøtt utallige ganger og var så slitt på hælene og på tærne at det knapt fantes beskyttelse mot fuktighet og kulde. Stakken og strømpene var tynnslitte. Trøyen sto det ikke noe bedre til med. Men det store sjalet hun hadde over hodet og skuldrene, var tykt og varmt. Det samme var vottene av ull. Det var hans votter. Sjalet visste hun ikke hvor han hadde fått tak i. Om hun spurte, ville han sikkert ikke røpe det, så hun nevnte det ikke.

Det var blitt dag da de nådde frem til breen.

Det snødde fortsatt. Alt var blendende hvitt. Hun kunne knapt se hendene sine.

En klo grep om brystet og strammet til. Hun hikstet og sank ned i knestående. Det gjorde vondt alle steder. Hun trengte hvile.

Han var der straks, grep om henne og hjalp henne opp.

«Hva gjør vi nå?» peste hun.

«Om vi fortsetter over breen, kommer vi til å gå i ring. Vi kommer til å gå i blinde. Eller bli slukt av en sprekk i breen.»

«Men vi kan ikke vente! Han vil komme etter meg.»

«Jeg har ordnet det,» sa han bare, uten noe mer forklaring. «Vi må bare vente til været letner og sikten blir bedre. Det trenger ikke å være lenge til.»

«Hva … hva har du ordnet?»

«Ikke tenk på det. Bli med meg, jeg vet om et sted der vi kan søke ly.»

Hun søkte inntil ham under en stor stein, som lutet akkurat nok fremover til at de satt tørt. En snøfonn nedenfor steinen sørget for at vind og snø ikke blåste inn til dem.

«Vil vi klare oss?» spurte hun skjelvende og rettet blikket mot den smale utsikten mellom fonnen og steinen. Det fantes ingenting annet utenfor enn en hvit vegg. Våget de seg ut og fortsatte ferden, ville breen helt sikkert fortære dem. Hun trengte ikke at han fortalte henne det. Det var slikt hun visste. Utallige historier hadde hun lyttet til opp gjennom årene, om ferdafolk som kom ut for uvær og forsvant sporløst. Men hun spurte likevel. At han ikke svarte på spørsmålet, overrasket henne ikke. Ingenting var sikkert her oppe. Her regjerte andre makter enn mennesket.

«Vi er trygge her foreløpig,» sa han og la armen om henne.

«Hva om han finner meg?» klynket hun og søkte varme og trygghet hos ham mens den dårlige samvittigheten herjet med henne. Hun følte seg så liten og så ynkelig over å påføre ham dette.

«Han gjør ikke det. Jeg har sørget for å gi deg tid.» Han nikket ettertenksomt. «Jeg vet ikke hvor lenge, men forhåpentlig blir det for evig tid.»

«Hva har du gjort?»

Han så på henne med dette uutgrunnelige mørke blikket sitt og ventet lenge med å svare.

«Du er død.»