Hun var farens blåmånepike – og hun elsket hans historier, skatter og hemmeligheter fra de syv hav.

24. mars kommer det en ny serie fra May Lis Ruus, forfatteren av Nattmannens datter, Papirslottet, Tidløs og De fremmede! 

Blåmåne er en besettende og ektefølt romanserie på 15 bøker. Bli med til etterkrigstidens Bergen og året 1949, en tid hvor det gamle og tradisjonelle blir utfordret av nye impulser. 

Ideen til Blåmåne er inspirert av May Lis’ egen familiehistorie – en sterk fortelling om motgang og skjebnens luner. I likhet med hovedpersonens far, var May Lis’ morfar krigsseiler og pådro seg tuberkulose på slutten av krigen og døde. For at familien skulle klare seg, måtte May Lis’ tante slutte på skolen for å brødfø familien. I Blåmåne heter hun Erle, men for May Lis er hun kjent som tante Ellinor.

Les prologen i første bok

Under kan du lese de første sidene i Blåmåne! Første bok i serien har fått tittelen Erle, og den sendes automatisk ut til alle NorskeSerier-abonnenter i mars.

Gled deg til å lese!

Prolog

September 1945

Hundrevis av mennesker stimet sammen for å ta imot sine kjære som vendte hjem fra New York. Mange for første gang siden krigens slutt.

Slik som  Elias  Ravndal.  Elsket  ektemann  for moren Marta, og kjærlig far for Erle og hennes to søsken Reinert og Nora.

I hånden hadde moren en blomsterbukett som hun hadde kjøpt på blomstertorvet. Hun hadde ledd småfjollete mens hun valgte ut buketten. Erle og Nora hadde dultet i hverandre og knist mens broren på sytten hadde ertet moren og sagt at hun tedde seg som en forelsket ungpike.

Så hadde de gått over Bryggen til Skolten, der dampskipet Stavangerfjord skulle legge til. Erle og Nora sto tett inntil moren i den store trengselen av mennesker, men de så knapt noe annet enn de lange kåpene som tilhørte de andre ventende kvinnene.

«Reinert, ikke gå for nær kaikanten!» ropte moren. «Kom tilbake!»

Reinert var så godt som voksen, og vant til å gå sine egne veier. Det var klart at han ikke kom til å ramle i sjøen. Erle var tolv år og Nora elleve, og moren knuget Noras hånd, som om hun var et lite barn. Men det var vel mer for sin egen del enn for yngstedatterens.

Da landgangen var på plass og en jerndør i skipssiden ble åpnet, gikk det et sus gjennom folkemengden. Med ett ble det enda trangere, og moren mistet buketten. Den ble klemt mellom to kvinner foran henne, og så falt den ned på bakken.

«Å, nei! Blomstene!» Hun prøvde å bøye seg for å plukke dem opp, men det var tett med mennesker på alle kanter.

Erle var liten og tynn, og gjorde seg enda smalere da hun satte seg ned på den lille plassen hun sto på. Noens fot tråkket på papiret buketten var innpakket i, men hun fikk tak i stilkene og dro til. Foten flyttet seg, men en ny sko knuste blomstene før hun fikk sukk for seg. Da Erle fikk blomstene løs og reiste seg, så hun at det bare var stilkene igjen.

Men moren bare lo. «Pyttsann! Det var tanken som telte. Din far kommer til å le av historien om denne blomsterkvasten,» sa hun muntert.

Mennene kom nedover landgangen, og kvinner og barn løp dem i møte. Luften var fylt av latter og glede.

Så ble det færre og færre folk, etter som de møtte sine kjære igjen, og de forlot havnen.

«Tenk om Elias ikke er om bord likevel?» Moren så på Erle med en bekymret nyve i pannen. «Eller hva om noe har tilstøtt ham på den ti dager lange overfarten til Bergen? Å, hjelpe meg, la min Elias være like hel!» Det siste sa hun ut i tomme luften.

«Han er nok med, mor,» sa Erle trøstende.

«Og Reinert, hvor ble han av?»

Nora pekte mot en gruppe sjøfolk som kom bærende på bagasjen sin.

«Han er der borte, mor. Sammen med den mannen som satte fra seg den hvite skipssekken. Er det … far?»

«Å, takk og pris! Elias! Elias!» ropte moren.

«Marta!» ropte faren tilbake og vinket.

Reinert diltet etter sin far med et bredt smil. Han bar på en stor trekasse, og den så tung ut.

Den lille, trinne moren løp sin kjære mann i møte, og den høye faren bøyde seg og klemte henne.

Faren var tynnere enn Erle husket, og derfor virket han høyere også. Han gikk i en grå dress med knivskarp press og dobbeltspent jakke. På hodet hadde han en moderne hatt, og skoene hans var skinnende blanke. Over armen bar han en frakk.

Han var virkelig en stilig mann, hennes far.

«Nei og nei, dette er pinlig,» kniste Nora av foreldrenes følelsesutbrudd.

Erle syntes foreldrene var søte sammen. Sist hun så dem omfavne hverandre, var i romjulen 1939, da han hadde vært hjemme etter et år på sjøen. Egentlig skulle han komme hjem igjen om sommeren, men så brøt krigen ut, og han ble krigsseiler, som alle andre sjømenn.

«Hva skal vi si til ham?» spurte Nora lavt og grep Erles arm.

«Det er din far, Nora,» sa Erle, men følte det samme som søsteren. De kjente ham knapt.

Reinert kom frem til dem og satte kassen ned på bakken.

«Far sier det er en skattekiste,» sa han med oppspilte øyne. «I denne befinner visst selveste Maltserfalken seg.»

«Hva er det?» Erle kjente en pirrende spenning.

«En stor og verdifull skatt, vel.» Han kikket ned på kassen. «Det er mange saker han har kjøpt til forundringskammeret. Det var fordi far gjorde disse viktige innkjøpene at han ble værende i New York i to måneder. Han kunne ikke komme hjem før, av den grunn.»

Moren og faren kom gående bort til dem, arm i arm.

«Her er pikene, Elias,» sa moren med grøtet stemme og blanke øyne. Blikket oste av stolthet og glede.

Faren stanset foran dem og ristet på hodet. «Nei, hvem er disse to unge frøknene?» Han vendte seg mot moren. «Marta, hvem er de? Har du byttet ut mine to småpiker med disse skjønne, unge damene?»

«Far!» utbrøt Nora. «Det er oss! Jeg er Nora, og dette er Erle!»

Faren brast i en hjertelig latter og strakte ut begge armene. «Erle! Nora! Mine vakre døtre, som jeg har lengtet slik etter å se igjen!»

Andre sjømenn og fremmøte så på dem og smilte. Erle følte seg med ett litt brydd av all oppmerksomheten. Minnene hennes om faren føltes tåkete og svake. Selvsagt kjente hun ham igjen, det var bare seks år siden hun hadde sett ham sist. Men for henne var det et halvt liv siden.

Hun skubbet Nora foran seg, og faren fanget henne først. Elleveåringen hylte da han løftet henne opp og snurret henne rundt og rundt, som om hun var en filledukke.

«Aldri hadde jeg vel drømt om at jeg skulle få så nydelige døtre!» ropte han.

Nora hvinte av latter helt til han satte henne ned igjen. Mens hun lo, ravet hun fortumlet rundt et par ganger.

Farens øyne var blanke da han så på Erle. «Erle,» sa han grøtet, og så klemte han henne.

I favntaket hans var det som om alle hennes bekymringer rant av henne. Hun kjente disse armene og den kjærlige omfavnelsen. Hun hadde savnet dem siden hun var en liten pike på seks år og følte at faren var hennes store helt, helten over alle helter. Ingen kunne måle seg med ham.

«Erle, min egen måneskinnspike. Min lille blåmånepike.»

Det var lenge siden Erle hadde tenkt på det med at han kalte henne for blåmånepiken sin. Hun var født i 1933, som var et år med tretten fullmåner.

«Du husker at jeg fortalte deg at en blåmåne er sjelden, ikke sant?» sa han lavt. «Det er bare blåmåne hver treogtredevte måned. Du er min sjeldne blåmåne.» Det var som om han bare nødig ville slippe henne, og han holdt hendene på kinnene hennes og betraktet henne kjærlig.

«Hva er det i kassen?» spurte Reinert.

Faren slapp Erles blikk og så ned på kassen.

«Snart skal dere få se hva jeg har med meg denne gang. Det er i sannhet spennende skatter! Men det er også hemmeligheter. Vår families hemmeligheter, som ingen andre må få vite om.» Han så seg stjålent rundt, og senket stemmen mens han møtte Erles blikk, og deretter Noras. «Har dere hørt om skatten fra Malta? Ikke? Vel, snart skal jeg fortelle alt om den.»

Erle kjente gleden boblet i magen. Ikke på grunn av farens skatter og mystiske gjenstander, men fordi han var hjemme hos dem igjen.

Alle var glade mens de gikk gjennom byen. Reinert og Erle bar trekassen mellom seg mens faren hadde skipssekken over skulderen. Nora løp hoppende foran dem, og de to lange flettene danset rundt hodet hennes.

Foreldrene gikk et stykke bak dem. Faren snakket lavt til moren, men Erle fanget opp en kjærlighetserklæring.

Det var en vakker dag. Krigen hadde vært over i fire måneder, og endelig var også faren vendt hjem. Omsider skulle de bli en familie på fem igjen, med mor, far og tre barn. De skulle bo i huset på Nøstet, og alt skulle bli bra.

Reinert saktnet farten. «Jeg kan bære kassen alene en stund. Du er så lav, så den subber nesten i bakken på din side.»

Erle hadde ikke noe imot det. Hun snudde seg for å ta inn synet av de lykkelige foreldrene, som gikk tett sammen og så hverandre forelsket inn i øynene. Derfor undret hun seg over alvoret i morens stemme.

«Må du reise igjen så snart? Hvorfor til Oslo? Er det så alvorlig?»

«Å, nå skal vi ikke tenke på det, kjære,» sa faren lett og blunket.

«Men hva sa de på sykehuset i New York?»

Erle snudde seg igjen, bekymret. Sykehus i New York? Hvem hadde vært på sykehus? Ikke faren, for han hadde vært på skattejakt i de mange spennende bakgårdsforretningene i den amerikanske storbyen. Så viktige var disse innkjøpene at han hadde drøyet hjemreisen med hele to måneder, selv om han hadde lengtet hjem og hans kone og barn savnet ham og trengte ham.

Kanskje noen han kjente, hadde ligget på sykehus. Ja, slik måtte det være.