Det er mye inspirasjon å finne i levde liv. Erle i Blåmåne er inspirert av min tante Ellinors ungdomstid og mine besteforeldres dramatiske krigshistorie.

Kristofa og Trygve

Min mormor Kristofa Nicoline Rasmussen Follesø (født 1909) og min morfar Trygve Elias Kleppe (født 1908) giftet seg i 1932.

Deres første barn, Ellinor, ble født i 1933. Ruth kom i 1934 og Torgunn i 1935, men Torgunn døde da hun var et halvt år. Familien bodde på Tollbodallmenningen 4 i Bergen.

Torpedert på krigsskip

Trygve var forskalingssnekker av yrke, men det var vanskelig å få arbeid i byggebransjen på slutten av 1930-tallet. Som mange andre dro han derfor til sjøs i handelsflåten. Da han kom hjem julen 1939, etter ett år på sjøen, var han hjemme i en ukes tid før han reiste ut igjen. Det var meningen at han bare skulle være borte til sommeren, men så brøt krigen ut, og det gikk fem og et halvt år til familien så ham igjen.

Trygve ble krigsseiler. I perioden august 1941 til februar 1942 var han i Den britiske marine, som var alliert med Norge. Resten av krigsårene seilte han for Norge, under det felles statlige rederiet Nortraships. Skipene han seilte på, fraktet varer og krigsmateriell mellom Amerika og England, og han seilte også på Middelhavet, mellom Gibraltar og Haifa i Israel.

Et av skipene Trygve var om bord på, ble torpedert, og han fikk en permanent skade i armen og foten.

De som var igjen hjemme

Da krigen brøt ut, ble mange barn i byen sendt vekk. Ellinor og Ruth ble plassert hos slekten på Askøy. Moren Kristofa ble igjen i byen og jobbet på sildefabrikken USF. Lørdager etter jobb reiste hun ut på landet og ble til søndag kveld.

Huset deres på Nordnes var et av dem som røk med under den store eksplosjonsulykken på Vågen i 1944. En del av innboet ble reddet og plassert på landet hos slekten, og mormor leide et hus i Baneveien på Nøstet.

Freden

Da krigen var over i 1945, fikk Kristofa beskjed om at hun måtte komme til Telegrafen for å ta imot en samtale fra Trygve. Det var første gang hun hørte stemmen hans siden julen 1939.

Trygve hadde tatt hyre i Liverpool, på D/S Roald Amundsen, som skulle til Murmansk med nødhjelp. Så kom meldingen om tyskernes kapitulasjon.

De reiste i krigens siste konvoi, lastet med kull, 25 sledehunder, biler og annet krigsmateriell. Skipet reiste ikke hele veien til Murmansk, men til Kirkenes med nødhjelp til befolkningen. Nordmennenes første møte med Norge på alle disse årene må ha vært et trist syn, siden Kirkenes var brent til grunnen av tyskerne.

Fra denne siste turen sendte Trygve hjem en diger kasse fylt med mat og klær, til stor glede for kone og døtre. Fra Nord-Norge skulle skipet til New York, og der kunne han mønstre av og endelig reise få hjem igjen.

Tuberkulose

I New York måtte imidlertid alle ta en helseundersøkelse. Det ble konstatert at Trygve hadde fått tuberkulose. Han ble innlagt på sykehus, og var der i to måneder.

Den 18. september 1945 gikk Trygve om bord i D/S Stavangerfjord, som skulle fra New York til Bergen.

Den 30. september 1945 var kaien tettpakket med mennesker som skulle ta imot sine menn og fedre som vendte hjem fra krigen. Kristofa hadde en blomsterbukett med seg, men i trengselen ble den ødelagt, og bare stilker var igjen. Ellinor og Ruth var 12 og 11 år mens de ventet på faren de ikke kjente.

Trygve hadde fått ut noe lønn, og i New York kjøpte han seg nye klær. To dresser; en brun og en grå, to hatter og fine sko. Dessuten kjøpte han klær til Kristofa. Hjemme var det vanskelig å få kjøpt seg klær på den tiden. Han var veldig stilfull da han steg i land.

Hjemme en halv dag

Men Trygve fikk ikke komme hjem siden han hadde tuberkulose. Samme dag som han kom til Bergen, ble han sendt videre med M/S Bergensfjord til Oslo for å innlegges på tuberkulosesykehus. Han hadde vært borte i 6 år, og alt familien fikk, var en kort stund med ham.

Kristofa besøkte Trygve i Oslo i oktober, samtidig som Quisling ble henrettet på Akershus festning.

Siden hun likevel ikke hadde fått sin ektemann hjem igjen, måtte Kristofa ta seg en ekstrajobb, og begynte å vaske på Dragefjellet skole. Familien bodde i Baneveien 6 på Nøstet, og tante Ellinor minnes den tiden som en lykkelig tid. Krigen var over, faren levde, selv om han var alvorlig syk og ikke hos dem, og Ellinor likte seg på skolen.

Endelig til Bergen

Trygve var i Oslo fra oktober 1945 til mai 1946. Da ble det plass på Lungegårdshospitalet i Bergen. Familien kunne besøke Trygve der, for det var ikke så langt å gå fra Nøstet til Kalfaret.

Nortraships-fondet

De norske krigsseilerne hadde høyere lønn enn de engelske under krigen. Derfor fikk de kun utbetalt deler av hyren. Resten ble plassert i et hemmelig fond, Nortraships Sjømannsfond. Pengene skulle utbetales til sjømennene etter krigen.

Slik ble det ikke. Etter krigen kom Arbeiderpartiet til makten, og de bestemte at pengene i fondet skulle gå til «de som trengte det mest». Men krigsseilerne og deres familier trengte det jo, og det ble en langvarig diskusjon om dette fondet. Min morfar skrev mange brev i den anledning, også leserbrev til aviser, om urimeligheten i at krigsseilerne ikke fikk utbetalt hyren de hadde krav på.

Flytting

På Lungegårdshospitalet var Trygve innlagt frem til oktober 1946. Da skrev han seg selv ut. Han kom ikke til å bli frisk, men han ville være hjemme med sin kone og to døtre.

Familien flyttet til barakkene på Solheim, adresse Løbergsveien 89B. Krigsseilertillegget ble fremdeles ikke utbetalt. Trygve prøvde å jobbe, men det var tungt når han var syk. Kristofa hadde en liten pensjon, og de pengene skulle strekke langt.

I september 1947 ble Kristofa gravid. Sommeren 1948 ble Vigdis født. Min mor.

Ellinor må ut i arbeid

Ellinor ønsket gå videre på skolen, for hun ville ta handelsfag. Men hun måtte bidra til familiens økonomi, og sluttet på skolen da hun var 15 år. Hun gikk ut 8. klasse, og omtrent samtidig som lillesøsteren ble født, fikk Ellinor jobb på Joh. Petersens Fabrikker i Fabrikkgaten. De sydde klær som ble solgt på Kløverhuset, også eid av Joh. Petersen.

Siden Ellinor var blant de yngste, ble hennes jobb å klippe av løse tråder på skjorter og dongeribukser som de andre damene sydde. Det var rent og fint arbeid, og de ansatte fikk konto i Kløverhuset, så de kunne kjøpe seg klær og stoff. Ellinor tjente 47 kr i uken, og betalte 30 kroner til moren. Det var 48 timers arbeidsuke, mandag til lørdag. Ellinor stakk seg ofte vekk i matpausene for å lese bøker, for hun var en lesehest.

Høsten 1948

Trygve var kunstnerisk. Han var flink til å tegne, han diktet og elsket å spille skuespill og å opptre. Dette diktet skrev han høsten 1948:

Nå lakker og lir det mot slutten, jeg kjenner det på meg så vel.

Det er ei den samme gutten som sitter her inne i kveld.

Han ble sykere, og i desember 1948 ble han innlagt på Lungegården igjen. Familien byttet på å sitte hos ham. Lille julaften satt Kristofa og Ellinor ved sykesengen, mens Ruth passet babyen hjemme.

Natt til julaften satt Trygves far der. Tidlig om morgenen forlot han sykehuset for å gå til Torget for å kjøpe juletorsk.

Da Kristofa kom for å sitte hos sin mann, fikk hun den triste beskjeden: «Nei, han døde klokken ni i morges.»

Trygve ble 40 år, og Kristofa var 39 år da hun ble enke. Hun var da alene med tre døtre på 15 år, 14 år og en baby på et halvt år.

Årene etterpå

Ruth gikk et år til på skolen, så sluttet hun også, i 1949. Hun jobbet først på Minde sjokoladefabrikk, og senere på Kløverfabrikken sammen med Ellinor. Etter hvert fikk de gå på sykurs og begynte å sy på symaskiner. Søstrene brukte litt av lønnen sin til å kjøpe fine klær og kjoler til sin lillesøster, som de forgudet.

Kristofa fikk enkepensjon på 400-500 kr hver tredje måned. I tillegg hadde hun sin egen pensjon på 305 kr i måneden. Pengene døtrene tjente, kom godt med.

Trygves krigsseilertillegg ble ikke utbetalt før mange år etter. Det var flere rettslige kamper og mye bitterhet.

Etter at Kristofa døde i 1969, ble det et nytt vedtak i Stortinget om resten av Nortraships-fondet, og Ellinor, Ruth og Vigdis fikk utbetalt farens tilleggshyre i 1974.

I 1981 fikk krigsseilerne Krigsmedaljen. Trygve fikk den post mortem.

Fra virkelighet til fiksjon

Denne historien var det som inspirerte meg til å skrive Blåmåne.

Etter hvert som tante Ellinor fortalte, begynte tanken om å bruke familiens opplevelser i en romanserie.

Så jeg diktet opp en ny familie bestående av moren Marta som er blitt enke, storebror Reinert på 19 år, Erle, som er 15 år, Nora på 14 år og lillesøster Signe på 6 måneder.

Jeg forskjøv alt med ett år, for Erle og Nora får gå ett år lenger på skolen enn min tante Ellinor og tante Ruth fikk.

Resten er ren fantasi

Så grunnsteinen i Blåmåne er fra virkeligheten, men derfra er det min diktning, og den begynner tidlig i bok 1. Tante Bertine og hennes familie er oppdiktet, det samme er leieboerne Marta hadde under krigen og som hun tar inn i garasjen i bok 1. Og alt som skjer videre er ren fantasi, diktet i mitt hode.

Men det kunne ha skjedd. Det kunne ha funnes et forundringskammer fylt av eventyrlige skatter fra fjerne steder, en malteserløve med en hemmelighet, en fortvilet kvinne fra tvillingsjøenes rike, en beryktet fru Syndig, to lugubre leietagere med en blå lastebil, en mystisk femme fatale, nattlige turer med barnevognen, en gåtefull beskjed fra faren … og en kjekk, men sannsynligvis radikal student med vidløftige og høyst usunne interesser. Det som i hvert fall er sikkert, er at det er en sammensveiset familie som gjør alt for hverandre. Og Erle vil bare det beste for sine kjære, selv om hun drømmer om det hun ikke kan få.

I alle fall finnes alt dette i Blåmåne.

May Lis