NY SERIE I SALG 19. MAI!

• Dyp medmenneskelighet • Inderlig kjærlighet

Drømmen om et annet liv er en forunderlig og fengslende historie om mennesker som kommer fra vidt forskjellige kår, og de sterke følelsene som binder dem sammen. Det er en fortelling om dyp kjærlighet – med flere uventede overraskelser og et lite mysterium …

Terningkast 6! Gripende, hjerteskjærende og helt umulig å legge fra seg. Viser livet slik det var, helt usminket. En skikkelig sidevender!

Janita Nordli, serienyter

Lengsel og sterke familiebånd

Elin, forfatteren av serien, kan love både drama, lengsel, kjærlighet, forbudte følelser, svik og sterke familiebånd i Drømmen om et annet liv. Og om det blir noen tårer underveis, er det også anledning til å trekke på smilebåndet!

Første bok er i salg 19. mai, og som alltid får alle NorskeSerier-abonnenter boka i postkassa automatisk i begynnelsen av mai.

ENGHOLT I ØSTFOLD, 1870:
Jenny har født datteren Thea utenfor ekteskap. Etter hvert går ryktene om at det hviler en forbannelse over husmannsplassen hvor de bor, og folk flykter unna.

Fra den fattigslige stuen kan de se opp til praktgården i bygda. Storbonden er vennligheten selv og prøver å hjelpe dem, men sladderen går. Hvem er egentlig Theas far?

Det finnes imidlertid en mann som har noe å skjule. Men den som vet svaret, tør ikke annet enn å tie.

Vakker, varm og sart fortelling. Terningkast 5.

Kjersti Weum Bekkestad, serieleser

En gripende historie man bare MÅ lese videre. Terningkast 6!

Liv S. Høgmoen, bokelsker

Populær serie har blitt helt ny!

Dersom du synes noe av handlingen i Drømmen om et annet liv høres litt kjent ut, kan det godt stemme! Elins nye serie er nemlig basert på Storgården Jellerød, som utkom i 2007 og ble på ni bøker. 

Du kan imidlertid ikke starte rett på bok 10 i Drømmen om et annet liv dersom du har lest Storgården Jellerød tidligere, da vil historien slett ikke henge sammen. Elin har nemlig skrevet helt om på hele serien! Det er flettet inn nye kapitler, vinklinger og episoder, og det som før var en fengslende serie på 9 bøker, har nå blitt en ENDA MER fengslende serie på 18 bøker!

Alltid elsket å skrive

Elin Callesen (f. 1963) bor i Askim og er levende opptatt av historie og interessert i antikviteter. Hun liker å male og tegne, og har – så lenge hun kan huske – skrevet fortellinger og dikt. Hun har fire barn og fem barnebarn. I starten av første bok har hun skrevet et brev til alle sine nye lesere, hvor hun forteller litt mer om serien, og det kan du også lese her:

Kjære leser!

Helt siden jeg var barn har jeg elsket å skrive, tegne og male. Med penn og papir åpnet det seg en egen verden.

Drømmen om et annet liv startet med romanserien Storgården Jellerød, som var på 9 bøker. Mange lesere har etterlyst en fortsettelse. Jeg blåste derfor nytt liv i historien, flettet inn nye kapitler og erstattet den brå slutten med en spennende fortsettelse i stedet!

I serien følger vi Thea Sørheim som vokser opp under fattige kår, som nærmeste nabo til storgården Jellerød. Moren til Thea må selge kroppen sin for å kunne brødfø barna. Hele barndommen lengter Thea etter en far som kan trøste og beskytte henne når bygdefolket lar henne få svi for morens livsførsel.

Thea drømmer om at det er den snille storbonden, Paal Martin Jellerød, som er faren hennes.

Odelsgutten Jostein vokser opp under trygge kår inntil tragedien rammer Jellerød hardt og brutalt. Han blir etter hvert bygdas mest ettertraktede ungkar, men ingen slipper innunder huden på ham.

Thea vokser opp til å bli en skjønnhet, men klarer ikke å gi slipp på drømmen om en far …

Jeg håper du vil kose deg like mye med serien som jeg har gjort da jeg skrev den!

Vennlig hilsen

Elin

Les de første sidene i første bok:

Smaalenenes Amt 1870

Novemberkvelden var bitende kald, og stormen raste. Snøen føk over gårdstunet og la seg i store fonner opp mot husveggene. Vinden kjentes som små glassbiter som boret seg inn i huden da Paal Martin Jellerød lukket seg ut fra fjøset. Med stivfrosne fingre satte han slåen forsvarlig for døren. Kveldsstellet hadde vært tungt. Gårdsgutten Rasmus hadde hanglet i flere dager og krøpet til køys tidligere på kvelden, så den 28 år gamle bonden måtte ta stellet alene, men formen var ikke bra, kjente han. Det verket i hodet, han hadde feberfrysninger, og bare det å skulle gå over tunet virket et øyeblikk uoverkommelig. Men så tok han seg sammen, trakk vadmelsjakken godt rundt seg og luen ned over det mørke håret, og hastet mot våningshuset. Vel under bislaget trampet han snøen godt av seg, gikk inn i gangen, satte stallykten på den høye kommoden og hengte yttertøyet på knaggen. Nå skulle det bli godt å få varmet seg med en kaffetår, og så ville han krype under dynen og håpe på at han var bedre i morgen.

Men det var noe annet enn duften av kaffe som møtte ham da han åpnet døren inn til kjøkkenet. Imot ham kom den tre år yngre hustruen hansmed et forpint uttrykk i ansiktet og en hånd presset mot korsryggen.

– Myrna-Marie? Hva er galt? mumlet Paal Martin og stanset midt i døråpningen.

Det burde være unødvendig å spørre, for den barntunge skikkelsen talte sitt eget språk.

– Barnet, begynte hun, – jeg tror tiden er inne.

Paal Martin ble skiftevis varm og kald. I det tre år lange ekteskapet deres hadde de lengtet etter dette store øyeblikket da de kunne høste frukten av deres kjærlighet – og likevel, den lille arvingen kunne ikke ha valgt en mer upassende dag å melde sin ankomst på. Ikke før hadde han tenkt det, så spente Myrna- Marie kroppen i en bue mens hun presset hendene mot lendene.

Forundret stirret Paal Martin på henne. Noe sa ham at fødselen var lenger fremskreden enn først antatt, men det merkelige var at tre timer tidligere hadde det ikke vært noe å merke på henne. Det virket som tjenestepiken, Larine, leste hans tanker. Hun sto borte ved vedkomfyren, som var bygget inn i den gamle gruen, og tvinnet nervøst hendene mot forkleet.

– Husbonden skal vite at jeg flere ganger var på vei over for å hente Dem, begynte hun, – men jeg turte ikke la fruen være alene. Jeg har aldri sett fruen sånn før. Det kom så veldig brått på også, og … Hun avbrøt seg selv da det i det samme plasket noe vått ned mot de grove gulvplankene.

Merkelig handlingslammet stirret Paal Martin på den lille dammen mellom hustruens føtter.

– Vannet, stønnet Myrna-Marie og så hjelpeløst på ham, – det var vannet som gikk!

Paal Martin kjente panikken som en kald risling nedover ryggen,men han sanset seg fort. I to lange steg var han borte hos henne. Nå gjaldt det å holde hodet kaldt og fortrenge den dårlige formen han selv var i. Som den drevne hesteoppdretter han var, visste han at fødselen var kommet til en fase hvor det kunne gå fort. Det nyttet ikke å stå rådvill og håpe at det hele kanskje ville roe seg. Her måtte det handles. Og det raskt.

– Larine, sett over vann og få henne opp i seng. Jeg springer etter jordmor!

Vettskremt pilte Larine over gulvet som hadde hun den onde selv i hælene. Hun grep bøtten med det kalde brønnvannet og så at husbonden alt hadde revet til seg klærne ute i gangen og hørte hvordan fruen forsøkte å holde ham tilbake.

– Nei, ikke gå du, tryglet hun, – vær så snill. Du må be Rasmus springe i stedet! Ikke gå fra meg, Paal Martin!

Hadde Paal Martin ikke kjent panikken før, så kjente han den i hvert fall nå. Rasmus var jo enda dårlige enn ham selv. Gutten kunne knapt stå på bena, og ute raste stormen, og her sto kvinnen han elsket over alt på jord, og bønnfalt ham om å bli hos henne. Hustruen var nesten ikke til å kjenne igjen. Angsten lyste ut av de vakre grønne øynene hennes, og grep som en jernklo rundt hjertet hans. Han skulle så gjerne ha vært hos henne, men han turte ikke drøye det lenger.

– Dere klarer dere fint til jeg kommer tilbake, hørte han seg selv trøste langt roligere enn han var, og stakk føttene i de tunge pluggstøvlene og grep stallykten.

– Jeg tar snarveien bakom smeden og er tilbake på under halvtimen!

Det banket i tinningen, og bena kjentes tunge som bly da Paal Martin sprang ned bakken. Vinden rev og slet i klærne og truet med å blåse ut stallykten. Flere steder ved Sørheimssletta var veien føket igjen, og han måtte vade i snø til knærne. Det var tungt å ta seg frem, og stadig måtte han passe seg for ikke å havne i grøften, for det var vanskelig å se hvor veien gikk. Gudskjelov var det ikke langt til Jordmor-Mia. Han måtte bare igjennom det lille skogholtet først og så ta til venstre rett før smeden, deretter noen meter innover en liten sti og han ville komme frem til jordskillet mellom sitt eget og lensmannens jorde. Fulgte han dette skillet, kunne han være fremme i løpet av få minutter.

Inne i skogholtet tok trærne heldigvis av for den verste vinden, og her var det mer sparsomt med snø også. I fullt firsprang la han holtet bak seg og fortsatte videre inn på den lille stien. Da han endelig nådde åpningen ut mot jordene, måtte han stoppe opp et øyeblikk for å få pusten igjen. Bena skalv, og han hadde blodsmak i munnen. Et øyeblikk angret han på at han ikke hadde sendt Larine i stedet. Men Larine var mørkeredd og ikke kjent med de forskjellige snarveiene i egnen.

Snødrivene som lå over jordene, satte en naturlig stopper for farten. Likevel strevet Paal Martin seg igjennom den ene driven etter den andre. Han forsøkte å fortrenge den isende kulden og kroppens protest mot å bli utsatt for dette, og tenkte i stedet på Myrna-Marie og sendte en stille bønn opp til Vårherre om å ta godt vare på hustruen og stille fødselen i bero til han og jordmoren var trygt hjemme igjen. Plutselig merket han til sin gru at han hadde mistet den ene støvelen. Fortvilet snudde han seg rundt på et ben mens han lyste med lykten. Men det var ikke råd å se noe som helst. Snøføyka sved i øynene og holdt på å dekke igjen sporene etter ham. Skulle han finne støvelen igjen før hullet føk igjen, måtte han være rask. Han lette gjennom det som han trodde måtte være de siste sporene hans, men uten resultat. Hvor i alle dager kunne støvelen ha tatt veien?

Desperat kastet han seg ned på alle fire og begynte å lete. Han gravde til høyre og venstre, frem og tilbake. Da han etter noe som kjentes som en evighet, endelige fant støvelen, var han ikke bare lettet, men fullstendig omtåket. Støvelen ble tømt for snø og satt på den iskalde foten hvor neglespretten verket. Han forsøkte å bite smerten i seg, for nå måtte han videre! Men i hvilken retning var det egentlig han skulle? Desorientert så han seg rundt. Han løftet lykten og lyste rundt seg, men alt han så var spor til alle kanter. Nå var gode råd dyre! Han lyttet etter lyder som kunne gi ham en viss pekepinn om i hvilken retning han sto. Kunne suset han hørte, komme fra vinden som rusket i tretoppene inne i skogholtet? Han snudde seg, men lyden bare økte på uansett i hvilken retning han snudde seg. Hjertet banket som besatt i brystet, og da det omsider gikk opp for ham at det var hans egen bankende puls han hørte, hadde han mest av alt lyst til å skrike. Hva pokker gjorde han nå? Han visste at Jordmor-Mia alltid hadde et lys stående i vinduet vinterstid, og at en av retningene straks ville føre frem, men hvilken? Han hadde ikke annet valg enn å forsøke seg noen meter frem i hver retning.