Forførerisk og lokkende og høyst fordervende. Og potensielt farlig. Men i Erles tid hadde myndighetene tatt kontroll og filmsensuren var blitt innført, og det var blitt «trygt» å gå på kino. Her er en liten oppsummering av kinematekenes begynnelse, med vekt på Bergen.

Tekst: May Lis Ruus, forfatteren av Blåmåne

Fordervelig tidsfordriv

Den første kinematografen i Bergen ble åpnet i 1905, ett år etter Oslo. Olympia var beliggende i en primitiv kjellerbod i den nyere delen av Bryggen, eller Tyskebryggen, som den het den gangen. Så åpnet biografen Hansa i den gamle og brannfarlige delen av Bryggen, deretter Kosmorama ved Holbergstatuen, så kinematografene Steinkjelleren, Central ved Murhvelvingen og Edison i Strandgaten. I 1908 fantes det fem biografer i Bergen. I 1910 åpnet Verdenstheateret A/S Eldorado.

I begynnelsen var biografen en teknisk kuriositet som tiltrakk seg mange barn og unge. Levende bilder på en vegg ble akkompagnert av en enslig pianist bak et forheng. Publikum satt på harde benker eller sto som sild i tønne i de mørke lokalene. Luften var innestengt og sikkert full av sigarettrøyk, og det var dårlig med rømningsveier. Det var ingen krav fra myndighetene, ingen inspeksjon eller godkjenning av lokalene.

Men det var billig, en forestilling på 20-30 minutter kostet ikke mer enn et par øre. Kino var en enkel folkeforlystelse, på lik linje med markeder og tivolier.

Kinematografene var ikke særlig velansett. Film var smaksfordervende, lastefull og farlig for ungdommen, som ble forledet til alt som var stygt og fordervelig. Kinematografer burde helst bli forbudt.

Filmtitlene skulle lokke publikum inn i kinematografen, og da måtte de selvsagt være fristende. En storfilm hadde to titler, som for eksempel:

«EN FALDEN PIGES LIVSHISTORIE»

eller

«Fra Gadens smuds til Greveslottets lyse Sale»

I aviser og på filmplakater kunne en film friste med slike tekster:

«LOPPEN»

En piges jagt etter en loppe i linnedet

OBS Særdeles pikant OBS

Den første norske spillefilmen

I 1908 ble den første norske spillefilmen laget. Den het «Fiskerlivets farer» eller «Et drama på havet».

En mann kom inn til direktøren på Norsk Film og sa at han hadde en idé til en film, og at han kunne lage den for 80 kroner. Uten manus, for han hadde hele historien i hodet.

Filmen «Et drama på havet» ble spilt inn en sommerdag på Frognerkilen i Oslo. Det var tre roller i filmen; fiskeren, hans kone og deres sønn. Fiskeren ble spilt av en ung teatermaler. Konen var en korinspektrise ved Nationaltheatret. Og sønnen plukket filmfolkene opp på vei til Frognerkilen. Det var en ung visegutt som tydeligvis gjerne kunne la kundene vente, så han kunne tjene seg et par kroner på å spille i en film.

Filmens handling: Ute på det stormende hav ligger fiskeren og hans sønn og fisker. Så faller sønnen over bord. Faren klarer å få ham opp i båten, men gutten er død. Under denne dramatiske scenen løper moren frem og tilbake på stranden mens hun strekker armene opp mot himmelen. Faren ror mot land, og sammen løfter foreldrene ham fra båten, og prøver å få liv i ham. Det er forgjeves. Så kommer slutteksten: Død.

Og så var filmen slutt.

Opptakene tok to timer, og hele filmen var på 150 meter. Den varte i 5-6 minutter. Filmen er dessverre gått tapt.

Fra fritt frem til sensur

På denne tiden var det fritt frem for alt som ble vist på kinolerretet. Det var ingen sensur eller aldersgrenser. Alt som trengtes var at et par politikonstabler møtte opp for å kikke på filmens bilder. Politiet kunne kreve at scener ble klippet vekk hvis de for eksempel var for voldelige.

I 1913 kom Filmloven. Kommunestyret skulle godkjenne filmen, og det ble innført sensur mot bilder som stred mot loven, kunne krenke ærbarheten, virke brutal eller moralsk nedbrytende.

Den enslige pianisten ble etter hvert erstattet av et lite orkester på 7-8 menn med egen kapellmester. Det ble vist «Lys-annoncer», altså reklamer, i pausene. Det skapte forargelse blant publikum, som mente at pausene skulle brukes til å lese programmet.

Koncert-Palæet ble bygget i 1918, og skulle bli et konsertlokale. Men det viste seg å bli vanskelig å få det til å gå rundt med kun musikk, så det ble etter hvert til en kino.

I 1919 ble det bestemt i Bergen bystyre at kommunen skulle overta kinodriften i byen fra den 1. januar 1920. Prisene blir 75 øre for voksne og 35 øre for barn.

Heseblesende tempo

Filmvisningsapparatet var primitivt og ble kjørt manuelt. Maskinisten sveivet apparatet, og måtte av og til bytte hånd. Kjøringen av filmen var alltid ujevn, noen ganger heseblesende fort. Særlig når dagen gikk mot slutten og maskinisten ville komme seg hjem.

Pausen i forestillingen var nødvendig for at filmen måtte spoles tilbake og en ny akt skulle legges inn og lampen måtte tennes igjen. I pausen ble det solgt bonbonger og sjokolade, og publikum kunne høylytt diskutere handlingen så langt.

I 1920-årene ble fremviserapparatet forsynt med en motor. Da ble tempoet det samme gjennom hele filmen. Forestillingene ble etter hvert også pauseløs, men da krevdes to maskiner.

Lydfilm-skepsis

Hollywoods epokegjørende oppfinnelse – lydfilmen – kom til Bergen i februar 1930. Etter premieren 10. februar var ikke kritikerne nådige. De mente at «Tale er sølv, taushet er gull». Også publikum var noe lunkne, fordi lyden ble spilt på en grammofonplate, og under dramatiske lydeffekter hendte det at stiften hoppet og gjorde lyd og bilde usynkront.

Etter hvert gikk det bedre, og flere kinoer ble utstyrt med lydutstyr.

I begynnelsen av 1930-årene hadde Bergen Kommunale Kinematografer fire lokaler: Koncert-Palæet, Logen, Det gamle Theater og Eldorado.

I privat regi ble det reist et moderne forretningsbygg på eierndommen Ole Bulls Plass 9–11, og der ble det innredet et teaterlokale som skulle brukes som kabaret-scene, konsertsal og forsamlingsrom. Driften ble vanskelig, så teatersalen ble derfor leid ut til kinematografene, og det ble foretatt en liten ominnredning. I 1937 ble Ole Bull kino åpnet med 560 sitteplasser.

Selv om lydfilmen var kommet for å bli, fortsatte kinoene å bruke levende musikk ved forestillingene. Fra 1924 til 1948 hadde Harmoniens kinoorkester konserter til noen av filmene.

Fargefilm og spin-off-produkter

I desember 1938 kunne bergensere reise en kort tur til Fana kommune og se det store under med levende bilder i farger. «Snehvit og de syv dverger» gikk i Fanahallen på Minde. Billettene kostet 1 krone for voksne og 30 øre for barn.

Filmens suksess fortsatte. I mars 1939 ble «Snehvit og de 7 Dverger – Filmen som alle må se» vist på Laksevåg Lydfilmteateret.

Den gikk i reprise på Ole Bull kino 13. juli 1940: «Ole Bull kino oppfører til manges glede reprise av den populære «Snehvit og de syv dvergene», alle dagers største tegnefilm.»

Om vi trodde at spinoff-produkter var noe som hører vår tid til, så er det feil. 6. desember 1938 annonserte varehuset Sundt for et Snehvit-teppe, «en julegave som vil vekke stormende jubel hos de yngste, og som vi spår vil bli årets ‘best-seller’».

I 1939 sikret kinostyret en passende tomt på Kronstadtorget i Fjøsangerveien, men da krigen brøt ut ble byggingen av Kronstad kino utsatt.

Under okkupasjonstiden ble det ikke satt opp noen engelske filmer. Noen få franske filmer ble vist, ellers var det danske, svenske og norske filmer. Men de fleste var tyske og italienske.

I krigsårene hendte det at tyskerne avbrøt kinoforestillingene og publikum ble tvunget til å høre på propagandaforedrag. Noen ganger var det også rassia og publikum ble visitert.

Den første vellykkede fargefilmfremvisningen i Bergen var filmen «Den gylne stad» som ble vist i Koncert-Palæet 14. mai 1943.

Natt til 28. oktober 1944 ble Det Gamle Theater truffet av en bombe og ble fullstendig ødelagt. Koncert-Palæet ble også rammet, og måtte holde stengt i lang tid.

Da krigen var over gikk bergenskinoene inn i en eventyrlig sesong. Alle ville gå på kino, og køene strakte seg langt til alle dagens forestillinger, fra morgen til midnatt.

Den påbegynte Kronstad kino ble prioritert, og i oktober 1946 ble arkitekt Ole Landmarks monumentale kinobygg åpnet. Den fikk navnet Forum, og hadde 1140 sitteplasser.

På åpningsdagen var det et forsterket kinoorkester, og taler, blant annet av Per Aabel. I samme anledning foreslo Bergens ordfører å døpe om Kronstadtoget til Danmarksplass, som en hyllest til danskene som hadde hjulpet Norge under krigen. Og slik ble det.

De største publikumssuksessene på 1940-tallet var «De beste år av vårt liv» (USA, 1947), sett av 51 670 personer, den norsk-franske «Kampen om tungtvannet» (1948), sett av 84 452 personer, og «Et streif av sol» (1949), sett av 50 199 personer.

Kilder:

• Universitetsbiblioteket i Bergens bildedatabase: https://marcus.uib.no/home
• Boken Bergen Kinematografer 50 år 1920-1970
• Bergens Tidendes arkiv
• Store norske leksikon

I første bok i Blåmåne drar de på kino for å feire at Erle har fått arbeid:

Da moren kom hjem fra Askøy og fikk høre hva Erle hadde å berette, ble hun så glad at hun slo hendene sammen.

«Tenk at min eldste datter skal ut i arbeid! Dette må vi feire! Jeg har tyve kroner til overs, og dem vil jeg bruke på å ta dere med på kino! Det vil si, hvis fru Monsen kan passe Signe i et par timer i ettermiddag.»

Erle strålte opp. «Ja! Kan vi se Og så kom posten? Den går i Logen.»

Moren ristet på hodet. «Nei, det er en annen jeg vil se sammen med dere, piker. På Forum kino går Tante Grønn, tante Brun og tante Fiolett. Jeg har vært glad i tantene siden jeg var barn. Boken jeg fikk da jeg var liten, er lest i filler.» Hun lo, og det var godt å høre latteren hennes igjen. «Det er siste gang i dag, før den tas av plakaten. Og det er den første svenske filmen som er laget i farger! Tenk det!»

«En barnefilm?» måpte Nora. «Vi er da ikke barn!»

«Å, men de snakker jo svensk, og dere vet at jeg ikke er så glad i amerikanske filmer. Det er vanskelig å forstå alt. Det var bedre da jeg var ung, da var det stumfilmer. Nå er det både lyd og farger. Det er virkelig en rivende utvikling.» Hun vippet på hodet og så bedende fra Erle til Nora. «Vær så snill, jeg trenger en hyggelig ettermiddag etter alt som har skjedd … et lyspunkt. Og jeg vil at vi skal gjøre noe hyggelig sammen.»

«Vi skal gå på barnekino med deg, mor,» lo Erle og klappet moren på kinnet, som om rollene var byttet om.