Stormende følelser og ulykkelig kjærlighet … Nå er det ikke mange ukene igjen før du får Vestavind i hendene! Torill Karina Børnes’ forrykende romanserie har handling fra både Orknøyene og Bergen, og vestavinden tar deg med på en uforglemmelig reise!

Spent på hva du har i vente? Her kan du lese de første sidene i første bok!

Prolog fra Vestavind 1

Sognet Rendall på Orknøyene, august 1602

Maria lå så stille som mulig blant stive strå som kilte henne i ansiktet. Det var så vidt hun klarte å undertrykke nysene som tvang seg frem. Jordet med de høye stråene var et fullkomment gjemmested, der bare brukne stilker kunne avsløre hvor de hadde banet seg vei. Ved siden av henne lå søskenbarnet Leeona med sammenpresset munn og hender som stadig viftet bort forskremte insekter.          

En sped jentestemme hørtes et stykke unna. Jenta nynnet på en sang som bare hun kjente til. Lyden av strå som knakk, avslørte at Caithrin nærmet seg gjemmestedet deres. Jentene fniste ned i bakken og håpet at hun ikke hørte det. Nynningen kom nærmere. Maria så spent bort på søskenbarnet, som var rød i ansiktet av tilbakeholdt spenning. En stor, svart bille så sitt snitt til å kravle over Marias hånd, og hun klarte ikke å holde tilbake et overrasket lite skrik. Leeona skottet irritert på henne, og begge forventet at Caithrin straks ville kaste seg over dem med et triumferende hyl.

Men skrittene kom ikke nærmere. Det ble helt stille. Maria tittet forsiktig opp over stråene for å se etter henne. Leeona gjorde det samme. Der! Søsteren sto urørlig med oppmerksomheten rettet mot noe i sør. Det så ut til at hun helt hadde glemt leken. Maria stønnet oppgitt. Vel var Caithrin flink til å finne dem, men like ofte som hun fant dem, glemte hun seg helt bort.

Maria føyste stråene til side og gikk frem til søsteren med lange steg. Hun satte hendene i siden og undret seg over at Caithrin ikke enset henne. Øynene var festet på noe i horisonten, noe som opptok henne langt mer. Maria vendte blikket i samme retning og kjente hjertet gjøre et hopp i brystet. Instinktivt grep hun søsterens hånd og holdt den hardt.

Rytterne som kom mot dem, holdt stø kurs. Maria så sollyset bli reflektert i spydene deres. Et banner viftet i vinden. Tunge hovslag kom nærmere, og hestenes prusting lød tydeligere. Noen nappet henne hardt i armen. Det var Leeona.

«Maria! Vi må komme oss bort!» hvisket hun halvhøyt.

Maria overhørte henne. Hun klarte ikke å slippe følget med øynene. Rytterne kom stadig nærmere, og de var et praktfullt skue. De var ikke lenger unna at hun kunne ha kastet en stein og truffet dem. Maria betraktet følget med bankende hjerte.

Så flotte hester! Og så mange menn med våpen! Hun så spyd som pekte mot himmelen, sverd som stakk opp fra slirer og menn som holdt musketter. Aller først red et titalls personer i fargerike klær og med hatter på hodet.

Ubevisst løsnet hun grepet i søsterens hånd og tok et par skritt frem. Bevegelsen skapte uro blant de første hestene i følget. Mennene ropte og tøylet dyrene, mens raslingen i sverd, spyd og musketter skapte en illevarslende bølge bakover i følget. Plutselig sto alle helt stille og glodde på denne uvørne jenta som hadde våget å stille seg i veien for dem. Bare prustingen fra hestene kunne høres.

Mannen først i følget så på henne som om hun skulle ha vært en klegg på armen hans. Men uttrykket hans forandret seg da han gransket ansiktet hennes og merket seg de grønne øynene som stirret skrekkslagne mot ham. Med myndig stemme beordret han henne bort til seg.

Maria maktet ikke å røre seg. Han var den mest imponerende mannen hun noensinne hadde sett. Hesten han satt på, var stor, svart og skinnende blank i pelsen, og den trippet nervøst. Rytteren var kledd i dyp rød fløyel, og han hadde en fôret kappe kantet med svart pels. På hodet hadde han en bredbremmet hatt over svart, halvlangt hår med fall. Ved siden av mannen så hun en staselig kar, som ikke tiltrakk seg like mye oppmerksomhet, selv om hans hest og antrekk ikke sto tilbake for noen. Bak ham så hun en vakker kvinne på en hvit hest. Hun var kledd i et grønt rideantrekk med kniplingskrage og smalt liv over et stort skjørt, og på hodet hadde hun en hatt med fjær. Maria trodde kvinnen blunket til henne. Hun hadde en gutt ved sin side. Han var blond, med smalt ansikt og et hovmodig uttrykk. Men det var mannen på den svarte hesten som opp-tok henne mest. Da hun møtte øynene hans, var det som om hun kjente ham. Igjen vinket han på henne. Maria hørte mannen ved siden av ham utbryte: «Min kjære, Patrick – hva gjør du? Det er da bare en liten bondejente!»

Leeona dyttet henne i ryggen, Maria snublet et par skritt frem mot følget. Mannen satte et par nysgjerrige grønne øyne i henne og spurte: «Kva heter du?»

Maria klarte ikke å svare, hun var som frosset til is. Mannen hevet øyebrynene, krevde et svar med blikket. «Nå?»

Igjen prøvde Maria å svare, men ordene satte seg fast i halsen, og det kom bare en svak visling ut mellom leppene. Kremting og lavt snakk fra følget hans bar frem til henne. Noen mente visst at dette stoppet var upassende. Mannen lot seg ikke merke med det. Han ble smalere i øynene etter hvert som Maria strevde med å få ordene frem.

Brått sto Leeona ved siden av henne, rak i ryggen.

«Hun heter Maria!»

Mannen rettet seg opp i salen, betraktet Leeona med et interessert blikk og henvendte seg til Maria igjen. «Og hva heter du mer enn Maria?»

Maria så ned. «Rendall,» mumlet hun.

«Hva sa du?» spurte mannen og lente seg over salen.

Igjen trådte Leeona til og svarte for henne med høy stemme: «Hun sa Rendall, Sire!»

Maria tittet forskrekket på Leeona og deretter på mannen på hesten. Latter fra følget fikk ham visst til å trekke på smilebåndet, selv om øynene var urovekkende strenge da han igjen lente seg over hesten og boret dem i henne. «Nå, Maria av Rendall, skal du fortelle meg hvor gammel du er og hvem dine foreldre er. Og – du skal si det selv. Ingen andre,» sa han og holdt opp en advarende pekefinger mot Leeona, «skal si det for deg!»

Leeona dyttet henne oppmuntrende i siden. Maria svelget tungt og strevde med å holde stemmen stø da hun svarte: «Jeg er syv år, og foreldrene mine er Thora og Magnus av Rendall.»

Mannen rettet seg brått opp i salen, som om han var blitt stukket av noe. Karen ved siden av ham ristet på hodet og lo. «Hva er dette, Patrick! Hvorfor så interessert i denne bondejenta? Hun er litt for ung for deg, er hun ikke, selv om hennes skjønnhet allerede er udiskutabel!» utbrøt han og ble ganske fornøyd over at vekten på ordet litt førte til knising og latter fra følget. Oppmuntret av det fortsatte han med å si: «La oss ri videre før kvelden kommer over oss. Du kan jo ta henne med deg, om du foretrekker det.»

Mannen som het Patrick, lot seg ikke merke med latteren og kommentarene. Blikket hans lå ubehagelig lenge på den rødmende Maria, som slett ikke likte all oppmerksomheten og hentydningene fra den andre mannen. Hun ble svært lettet da han endelig trakk blikket til seg og grep tøylene på hesten. Men idet hun skulle til å slippe ut pusten, vendte han oppmerksomheten mot henne igjen. «Farvel, Maria av Rendall. Hils din mor fra meg, Patrick!» sa han, før han tøylet hesten og førte følget sitt videre mot vest.

Maria og Leeona ble stående og betrakte følget da de red av gårde. Da rytterne forsvant over åsen, hørte de en forpint stemme bak seg. Caithrin kom ut fra gjemmestedet sitt. Hun hadde gjemt seg blant stråene da Maria stoppet følget. «Kan vi dra hjem nå? Jeg liker ikke denne leken mer.»

Da Maria fortalte foreldrene hva som hadde skjedd, ble faren rasende og strøk på dør. Han snakket ikke med noen resten av den dagen. Maria ble lei seg, for hun trodde han var sint på henne fordi hun hadde stoppet følget.

Noen år senere mente Thora at datteren var stor nok til å høre sannheten. Da fortalte hun Maria at hun som ung hadde vært tjenestejente hos jarlen.

«Jeg ble kjær i Magnus da jeg hadde deg i magen min,» sa moren, «og han tok seg av meg og deg fordi han var glad i oss.» Maria la hodet på skakke og rynket brynene som om hun funderte veldig på det moren sa. Thora strøk forsiktig en hårlokk bort fra datterens ansikt. «Men Magnus er ikke faren din. Det er jarlen som er faren din.»

I mange år gikk det gjetord om den gangen jarl Patrick Stewart av Orknøyene, hans kongelige slekt-ning, James den sjette, og hele deres følge var blitt stoppet av en liten bondejente fra Rendall. For Maria hadde møtet med jarlen en dypere betydning. Hun var ikke lenger datter av den aktede Magnus Rendall, men avkommet til en forhatt jarl.