Tekst: Torill Karina Børnes

I århundrer har vestavinden gitt god bør i seilene til sjømenn som skulle til Norge. Vikinger kunne seile over havet på et døgn, der det motsatt vei kunne ta dager. Selv om man ikke hadde tenkt seg til Norge, kunne man av ulike grunner likevel ende opp der. Mang en fortelling finnes om sjøfolk som har drevet over havet og sett stripen av den norske kyst i den østlige horisonten.

Vestavind bygger på et sagn om tre «skottejenter» som skulle ro ut for å melke kyr på en øy, men ble overrasket av tjukk skodde eller uvær og drev i land på en øy utenfor Sotra.

Skotter på begge sider

Med skotter i slekta på både fars- og morside, var det kanskje ikke så rart at jeg skrev om skotter i Vestavind.

Slektsforskning har vist at jeg har en skotsk stamfar på morssiden. Alexander Gordon forlot hjemstedet Brunst på det skotske høylandet og tok borgerbrev i Bergen i 1631. Hans datter giftet seg inn i en tysk kjøpmannslekt ved navn Meyer. Min oldemor het Schnell-Meyer til etternavn, så navnet har vedvart siden 1600-tallet.

På min fars side av slekten har vi også skotske aner. Jeg kommer fra øya Sotra utenfor Bergen, omgitt av min fars familie, og jeg har alltid hørt om «skottejenta». Skottejenta er min stammor, men jeg aner ikke hvem hun er. Hun finnes ikke i kirkebøker eller arkiver, kun i bygdebøker og i familiens trygge tro på at hun har eksistert.

Jeg har forestilt meg at hun var en av de mange innvandrerne som seilte over havet til Bergen for over fire hundre år siden. Det ville ikke vært unaturlig om en strilegutt fant seg en jente fra Orknøyene eller Shetland i kjøpstaden, og at myten om henne ble spunnet etter hvert som generasjonene gjenfortalte historien om hvor hun kom fra.

Skottejenter over hele Vestlandet

«Skottejenta» er et velkjent sagn som det ikke finnes historisk bevis for, men som kan ha flere mulige forklaringer. Fra sør til nord langs den vestlandske kyst fortelles det en historie om to eller tre jenter fra Skottland. De er stammødre til mang en vestlending, sies det.

I Bygdebok for Sund står det at farsslekten min stammer fra skotske jenter som drev over havet i en liten robåt da de skulle melke kyr på en øy. Jentene hadde i sin fortvilelse avlagt ed på at de skulle leve resten av sine dager i det landet de kom til, bare de berget livet. Historien fikk jeg vite av den ene tanten min, og jeg ble straks nysgjerrig på sagnet, og veldig fascinert over å ha skotske jenter i slekta. Jeg ble også grepet over det modige valget jentene tok, da lovet hverandre dyrt og hellig at om de ble reddet i land et sted, skulle de bosette seg på dette stedet og gifte seg der. Tankene kretset rundt hvorfor de ville gi opp hjemstedet sitt så lett – var det nød og urettferdighet i hjemlandet som drev dem til å bosette seg et annet sted? Det var ikke før jeg undersøkte historien til vesterhavsøyene at jeg fant ut at det faktisk kunne stemme.

Men denne historien er ikke enestående.

På Karmøy finnes tilsvarende myte om skottejentene, bare at jentene måtte vise korsets tegn før de fikk lov til å gå i land. Så strenge var de ikke på Sotra. Der ble de reddet av en fiskeskøyte, eller drev i land på en øy.

På Bømlo ble to skottejenter fra østsiden av det skotske fastlandet tatt godt imot da de drev i land. De hadde også melket kyrne på en øy og kommet ut for tett skodde.

Noen hevder at øya Mannes er oppkalt etter en skottejente fra Isle of Man. 

Atter andre mener at jentene kunne vært blindpassasjerer om bord på en skute som seilte til Norge, og at de ble kastet over bord da de ble oppdaget. De reddet livet med nød og neppe.

En årbok fra Nord- og Midhordland Sogelag forteller en historie om tre søstre fra Unst i Shetland. Denne historien ble også omtalt i shetlandsk media i Lerwick. Historien fortalte at skottejentene var arvinger til en formue i Nederland. En strøm av angivelige etterkommere meldte seg, og alle mente seg berettiget til formuen. Historien hadde ikke belegg i virkeligheten, til stor skuffelse for de håpefulle.

Fantasien min begynte straks å spinne en historie rundt disse mytene, og jeg har ikke tvilt på – om myten er sann – at jentene måtte komme fra øyer i Vesterhavet, som enten Shetland eller Orknøyene.

Var skottejenta bare en tilflytter? Og i så fall – hvordan kan de ha seg at sagnet om henne har blitt fortalt langs den vestlandske kyst i århundrer …?

Kos deg med Maria i yuletiden

Vestavind starter i år 1612 på Orknøyene, og følger den syttenårige Maria Rendall og hennes ferd fra Orknøyene til Bergen. Marias verden dreier seg ikke bare om flørten med odelsgutten til en storgård på Orknøyene, eller forelskelsen i den skotske Ranald Sinclair, en musketer i Patrick Stewarts, jarlen av Orknøyenes garde. Vestavind handler også om Marias familie, den livlige søsteren Caithrin, søskenbarnet Leeona, brødrene hennes, og dyrene på gården.

Forholdet til foreldrene, morens skjebne og at Marias egentlige far er jarlen av Orknøyene og søskenbarn av den skotske konge, medvirker etter hvert til at Maria i fortvilelse må forlate alt hun holder kjært.

Jeg håper du vil lese Vestavind og kose deg i godstolen med denne fortellingen, nå i mørketiden i dagene før jul, eller som folk på Orknøyene ville ha sagt, i denne yuletiden.

Og kanskje du kjenner at vestavinden rusker litt i deg, der du sitter og nyter en god kopp kakao og leser om Maria og menneskene i hennes nærhet.

Hjertelig hilsen