Rett etter påske lanseres den NYE serien til Renate Josefsen, forfatteren av «Stina Saga»! Vi har bedt Renate fortelle litt om «Skogstjerner» – en sterk og gripende historie om å finne sine røtter.

Gratulerer med ny serie, Renate! Hvordan føles det?

– Takk! Skummelt, er det første som faller meg inn. Og det er det. Jeg har arbeidet med serien i lang tid, og bare et begrenset antall mennesker har visst om det. Og det er skremmende å omsider skulle slippe Agnis ut i verden. Nå er det ingen vei tilbake. Jeg vet ikke om jeg er klar – og jeg tror heller ikke jeg ville ha blitt det dersom jeg hadde ventet. Men Agnis er klar!

De fleste lesere har jo kjent deg i noen år nå, men for helt nye lesere: Hvem er Renate?
– Jeg er 49 år og fra Narvik. Jeg er samboer med Kjetil, og mamma til fire – tre store og en attpåskatt, som vi kaller henne. Og så er jeg bestemor til fem (snart syv).

Hvordan vil du beskrive den nye serien, sammenlignet med «Stina Saga»?
– Jeg føler ikke at «Skogstjerner» er lik «Stina Saga» i det hele tatt. Først og fremst er «Skogstjerner» fra en annen tid, men den har heller ikke det mørke temaet som «Stina Saga» hadde. Og Agnis møter på helt andre utfordringer enn Stina. I så godt som voksen alder må hun lære seg å omgås mennesker. Hun må ut i en verden, som for henne er fullstendig ukjent. For første gang må hun både ta vare på, og stå opp for seg selv. I tillegg må hun leve med rystende avsløringer, som i høyeste grad angår henne selv.

Kan du si noe mer om hva «Skogstjerner» handler om?
– Her blir leseren kjent med Agnis, som har vokst opp på et øde lite bruk nord i Trøndelag. Hun har ingen annen slekt enn de aldrende foreldrene, som hele livet har skjermet henne fra omgivelsene. Hun har aldri fått pleid omgang med noen, knapt sett folk, og de eneste vennene hun har, er en tam ravn og en sau. En dramatisk hendelse gjør at livet hennes forandrer seg for alltid, og gamle hemmeligheter og fortielser kommer til overflaten.

Møtet med Agnis og moren var veldig sterkt, og slutten er utrolig! Jeg kan ikke annet enn å gi terningkast seks.

@lesestunder

Handlingen er lagt til Trøndelag og Nord-Norge, hvor du selv bor. Hvordan er det å skrive om sitt eget hjemsted?
– Det er jo praktisk, med tanke på at omgivelsene er kjente. Og jeg er veldig glad området jeg bor i. Fjellene, fjordene, lyset om sommeren, og mørketidslyset om vinteren. Naturen her er magisk!  

Er det ting i serien som er hentet fra virkeligheten?
– «Skogstjerner» er i all hovedsak fri fantasi. Gårdene og plasser er oppdiktede, og lagt der jeg har funnet det mest hensiktsmessig. Personene lever kun i mitt hode. Men steder som Skjomen, Virak og Ankenes, er jo reelle. Og den nedslitte korskirken i Ankenes, ligger på samme sted som den gjorde på den tiden.

Og så finnes faktisk en historie i bunnen … En historie som jeg for mange år siden leste i en bygdebok. Det var den som ga meg ideen til «Skogstjerner». Men den vil jeg ikke fortelle om, for da avslører jeg en viktig del av handlingen.

Oj, så spennende! Det gleder vi oss til å finne ut av.
Vet du alltid hva som skal skje når du setter deg ned for å skrive? Har du en plan eller lever personene sine helt egne liv?
– Jeg har alltid en plan. Jeg vet hvor vi skal – men karakterene mine har en tendens til å gå sine egne veier. Det er slettes ikke alltid jeg aner hvor de har tenkt seg, og da er det bare å henge med i svingene.

Hvor sitter du og skriver? På kafé, hjemme eller på hytta kanskje?
– Jeg foretrekker helt klart å være på Mattisheimen, en veiløs gård som har vært i familien i generasjoner, og som vi nå bruker som hytte. Der finner jeg roen og stillheten jeg trenger. Men veien dit er lang og kronglete. Vi må bruke både bil og båt, og siste biten må vi gå i bratt og tungt terreng. Og alt som skal med, må bæres på ryggen. Om vinteren blir veien enda lengre, da vi ikke har båten tilgjengelig.

• 

• 

Hjemme har vi et rimelig stort bibliotek på loftet, med flere tusen bøker. Her har vi også en skrivekrok. Likevel blir det til at jeg sitter nede i stua med pc’en i fanget. Jeg har liksom funnet mitt hjørne der.

Vi vil gjerne høre mer om Mattisheimen. Det høres helt magisk ut. Og et helt eget bibliotek er en drøm. Men fortell, hva er det aller beste med å skrive serieromaner?
– At man få være lenge i det universet en selv skaper. Å få bli skikkelig kjent med karakterene, se dem vokse, utvikle seg og tråkke feil, mens jeg samtidig forsøker å styre dem i riktig retning.

Og helt til slutt: HVORFOR skal vi lese  «Skogstjerner»?
– Fordi jeg håper og tror du vil la deg berøre av Agnis sin historie. Om hennes leting etter sannheten, og søken etter et sted å høre til. Historien er både fin, sår, vond og vanskelig – men også full av varme, omtanke og kjærlighet.

Varm hilsen fra Renate