I serien «Min uke», får vi lese og se bilder fra en spennende vinterferieuke. For dette var nemlig ingen vanlig arbeidsuke for Torill Karina Børnes, forfatteren av «Vestavind», «Morild» og «Snøklokker»!

En liten uke i Roma

Tekst: Torill Karina Børnes

For noen uker siden var det vinterferie i Bergen, og yngstemann etterlyste at vi reiste et sted. Tradisjonen tro er det for meg skriving som står på menyen, og ønsket kom litt bardust på, selv om vi har pleid å ta noen småturer i høstferiene og vinterferiene. Vi er ingen skifamilie. Det er faktisk over tre år siden jeg hadde ski på beina!

En tanke meldte seg straks.

Vi hadde planlagt en tur til Roma våren 2020 før pandemien forhindret planene, og kanskje jeg nå skulle benytte anledningen til å reise og samtidig gi datteren min en opplevelse for livet? Jeg hadde aldri vært i Roma før. Og foruten å glede datteren min, kunne jeg forsvare reisen med at jeg ville drive research og bruke det «Snøklokker» (den som leser, får se!).

Jeg hev meg rundt og bestilte tur.

Vi reise grytidlig mandag morgen

Flyet gikk 06.00 om morgenen, og vi hadde noen timers mellomlanding på Kastrup i København. Stuptrøtte etter en lang reise var vi fremme på hotellet i firetiden, og hvilte litt på hotellrommet før vi bega oss ut på tur. Jeg stusset litt over rommet vårt. Først trodde jeg at det ikke fantes vindu, men det viste seg at vinduene var plassert på veggen to meter over oss. De burde hatt en stige på rommet!

Vi bodde like ved Vatikanet og tok turen dit.

Været var vårlig og mildt, og kvelden var fin. Og synet av Petersplassen og Peterskirken begeistret oss! Gjett om vi gledet oss til den guidete turen i Vatikanet dagen etter.

Datteren min og jeg i Roma by

En uke i en forfatters liv består stort av det samme: å skrive. Noen varierer kanskje hvor de skriver, men jeg har et hjemmekontor jeg har blitt veldig glad i. Og plutselig slår en virvelvind ned i livet mitt. Jeg kastes ut i den evige stad.

For tre uker siden sto jeg og datteren min i Roma by, omgitt av en historie og bygninger som tok pusten av oss. Vi nøt synet av Trevi-fontenen og gikk opp Spansketrappen en regnfull kveld og var helt alene der. Neste dag var både fontenen og trappen veldig travel. Vi besøkte Pantheon og fikk kink i nakken av å se opp på taket. Vi ramlet nærmest tilfeldig inn i utrolig vakre kirker med storslåtte takmalerier. Og selvsagt har vi sett den skjønneste kirken av dem alle – Peterskirken.

Sånn er det å være forfatter

Og hele tiden tenkte jeg på hvordan jeg kunne bruke denne heseblesende og givende stunden i Roma i serien min. For sånn er det å være en forfatter. Alt man ser og opplever omgjøres til en historie og en handling.

Men dagene fløy! Og nå sitter jeg her på kontoret mitt og tenker tilbake. Vemodet slår ned i meg, og jeg lengter etter å reise dit igjen. Glemt er det merkelige hotellrommet og den uvante frokosten vi fikk servert i resepsjonen på hotellet – italienere liker søtsaker til frokost. Glemt er møtet med en del utålmodige italienere. Glemt er den konstante strømmen av mennesker – selv i slutten av februar.  Alt jeg husker er følelsen av å være der og nyte og se og oppleve. At jeg var svært nær å bli ranet på metroen fra Colosseum sitter fortsatt godt i minnet. Det kommer jeg aldri til å glemme.

Og så humrer jeg fortsatt av den unge kvinnen som skulle inn i bilen sin – det er faktisk ikke en myte at italienere parkerer de små bilene sine svært tett. Hun hadde armene fulle, likevel klarte hun å åpne døren på gløtt og smyge seg inn. Hun oppdaget at jeg fulgte med og ropte leende et eller annet på italiensk som endte med«magra». Jeg forsto hva «magra» (=tynn) betydde og at hun var glad for at hun var slank.

Jeg gleder meg til å bruke alle disse minnene i «Snøklokker» og vende tilbake til Roma i minnet enda en gang.

Vennlig hilsen,
Torill