I 2004 vant Jane Mysen Damms manuskonkurranse! Hun har utgitt romanseriene «Utvalgt av gudene», «Barn under månen», «Flammedans» og «Vingeslag». I sin ukesdagbok forteller hun om viktigheten av å glede seg over små ting, og vi får blant annet høre om prosjektene hun har fremover og om livet her og nå.

Tekst: Jane Mysen

Fredag 1. mars

Da døtrene mine bodde hjemme, og «småbruket» vårt var fylt med arbeid og dyr, hadde jeg liten anledning til å reise. Etter at alle flyttet ut, og jeg skaffet meg leilighet, gikk det opp for meg hvor godt jeg trives med å være i bevegelse.
Frihetsfølelsen jeg får når jeg setter meg bak rattet, kan ikke sammenlignes med noe annet, og de siste årene har jeg reist land og strand rundt.

For fjorten år siden fikk jeg kontakt med Irene på Facebook. Den gangen skulle vi bare treffes for å prate litt, men så endte det opp med at vi ble gode venninner, og nå treffes vi to-tre ganger i året.
Jeg kjører alltid bil – det er enklest med tanke på Karma, som er like glad i å reise som meg. Hun synes det er spennende med nye steder, og lukter.

Ut på en velfortjent tur

Denne fredagen pakket jeg i bilen for nok en tur til Stjørdal. Når jeg drar nordover, liker jeg best å kjøre over Dovre, men siden det var snø og kraftig vind over fjellet, bestemte jeg meg for å dra gjennom Østerdalen.

Jeg hadde god samvittighet, for jeg leverte manus på torsdag, og syntes selv at jeg fortjente en tur. Drar aldri noe sted uten å ha litt planer om jobb, og denne gangen skulle jeg klimpre litt på et blogginnlegg for Serieliv. Så kunne jeg gjøre litt research på veien – det er alltid spennende, og da jeg kom til Tynset, tenkte jeg på Anna og de andre i «Flammedans». Tynset var jo den seriens hovedsete, og mens bilen sto til lading, ruslet jeg med Karma i området, mens jeg kjente på savnet etter taterne mine. Kan hende skriver jeg mer fra Tynset en gang i fremtiden. Været var «rufsete» nesten hele veien, men hva gjorde vel det – vi var snart fremme i Stjørdal, hvor jeg visste det ventet noen fine dager.

Vi kom frem i åtte-tiden på kvelden, til deilig middag og koselig stemning. Karma er alltid velkommen hos Irene, som er veldig glad i hunder, og ikke bryr seg om vi legger igjen litt hundehår. Det er viktig for meg at Karma også blir tatt godt imot. Hun er en stor og betydningsfull del av livet mitt.

Lørdag 2. mars

Jeg våknet av at det plinget i telefonen, og snart strømmet det på med gratulasjoner. Tenk – jeg er 64 år! Jeg ble liggende en stund og tenke på hvor fort årene hadde gått, og hvordan livet hadde vært. Alle som har levd såpass lenge, har opplevd mye på både godt og vondt – slik har det også vært for meg. Et av de store øyeblikkene i livet mitt, var da jeg vant romankonkurransen i Damm med «Flammedans». Serien ble på 100 bøker! Det er nesten ikke til å begripe.
Før det skrev jeg «Utvalgt av Gudene» og «Barn under månen», og i fjor ble jeg ferdig med «Vingeslag». Nå skriver jeg for fullt på en ny, «hemmelighetsstemplet» serie.

Irene gjorde også stas på meg, med gave, flagg og deilig frokost. Vi hadde mye å snakke om, og som alltid når jeg er i Stjørdal, går vi en del tur. Karma liker å gå i Sandskogan, som ligger et steinkast fra Irenes leilighet.

Etter at vi var ferdige med morgenturen, gikk vi for å shoppe litt, og handle mat. Jeg måtte minne meg selv på nyttårsløftet mitt, hvor jeg inngikk en avtale med meg selv, om at jeg i år ikke skal kjøpe klær. Avtalen gjaldt ikke sko, så da vi gikk derfra, hadde jeg kjøpt meg noen fine støvler. Godt skotøy er viktig!

Endelig hjemme igjen, satte jeg meg ned for å skrive litt på dette innlegget, før vi spiste middag og så på en gripende film. Kjekt med en venninne som er like glad i å se på film som meg, og Karma lå rett ut på gulvet – storkoste seg.

Så plutselig var dagen over, og jeg var takknemlig for at jeg har fått lov til å bli et år eldre. Ingen selvfølge, det!

Søndag 3. mars

Da vi sto opp i dag, spratt solstrålene i vinduskarmen, og varmegradene vokste utover dagen. På morgenturen traff vi Ollie, en Eruasiergutt på ni år – like gammel som Karma.

Hjemme igjen, ble vi sittende å skravle over en kopp te, før vi så enda en film. Denne gangen var det «Letters for Juliet» som sto for tur. Jeg har sett den et par ganger før, men lar meg røre hver gang. Skuespillerne er flinke, og handlingen helt i min gate, selv om jeg som oftest ser ren drama. Film er noe av det som inspirerer meg mest, og jeg har en liten drøm om at noe av det jeg skriver en gang skal bli til film. Nåløyet er lite, men ingen kan føle seg sikre på hva fremtiden bringer. Den kan overraske.

Klokken tre ruslet jeg til «Sabrura», møtte en kilde, og plukket til meg nydelige sushibiter fra buffeen. Herlighet så mett jeg ble, og i tillegg fikk jeg mye informasjon angående et bokprosjekt jeg går svanger med. Alltid spennende å ruge på noe nytt, og jeg tror mange kommer til å bli overrasket når jeg en dag legger frem produktet jeg gjennom flere år har gått og tenkt på. Jeg har begynt å skrive også, men er bare så vidt i gang.  

Da var bra for meg at Karma trengte tur da jeg kom hjem. Den beste kuren for full mage, er å gå en tur – det er nå i hvert fall min mening.

Kvelden ble brukt til filmtitting, og jobbing – litt på dette blogginnlegget, men også en del på en novelle jeg har holdt på med en stund. Handlingen dukker opp i hodet mitt for et års tid siden. Før skrev jeg en del noveller for ukebladene. Nå er det lenge siden jeg sendte inn noe. Kanskje den jeg nå skriver på, blir å lese i et ukeblad om en stund.

Mandag 4. mars

Forfattere er som folk flest, og alle dager er ikke like spennende. Jeg er ikke kravstor – vil heller påstå at jeg har enkle krav. Å ta det med ro er også noe jeg kan sette pris på, spesielt i godt selskap. Å snakke om alt og ingenting, mens man strikker eller over en kopp te, er slett ikke å forakte. Enda koseligere er det over et måltid mat.
 
Jeg har mange venner, men få nære, og enda færre blir det når jeg tenker på de jeg virkelig klarer å slappe av sammen med. Det som kanskje kjennetegner et godt vennskap er fortroligheten, og at man evner å være stille, uten at det føles trykkende. Men turer ble det, og en kjøretur til Spar Kjøp, som jeg synes er en morsom butikk å besøke. De har mye forskjellig, og jeg handlet litt småtteri til hytta.
Kvelden brukte jeg på å strikke, se film, skrive mer på blogginnlegget, og novellen.

Tirsdag 5. mars

Irene og jeg er to aktive damer, og hadde det vært sommer, ville vi besøkt flere steder i nærheten av Stjørdal, for å gå turer og bli mer kjent. Dessuten skiftet Irene et kne like før jul, og da begrenser det seg jo noe. Men vi hadde det hyggelig på småturene våre, og jeg fikk skrevet ferdig novellen. Nå er den lagret i mappen «Ferdige noveller», som jeg ser på som en liten buffer. Blogginnlegget er også snart ferdig – jeg har lovt å sende det til Serieliv på fredag.

Dagene går fort

Det er helt utrolig så fort som dagene går, og i morgen er det tid for å vende nesen mot Dagali og hytta. Blir fint, det også, selv om jeg nok kommer til å savne Irene. Men så møtes vi i juni igjen. Da kommer hun med fly til meg, og så kjører vi sammen til Stjørdal. En fin venninneordning og et flott avbrekk i alt det andre jeg holder på med. Sunt å oppleve noe nytt, tenker jeg, og nyter følelsen av frihet.

Denne kvelden så vi det så må være tidenes dårligste film. Begge duppet av på sofaen. Sånn kan det gå når underholdningen er elendig.

Vi ble sittende å snakke litt fremover mot midnatt, og jeg ruslet en kveldstur med Karma i Kimeparken. Hun gjør ikke fra seg på asfalt, så gress må til. Jeg har et godt forhold til Stjørdal. Det er en fin liten by. Større byer synes jeg ofte blir mer «upersonlige», men jeg er glad i både Moss, Trondheim, Oslo, Tromsø og Bergen. For ikke å snakke om Lillehammer, som jeg har et helt spesielt forhold til. Det er noe eget å rusle i gatene der, og de har Maihaugen, som jeg har besøkt flere ganger i forbindelse med research.

Denne kvelden gikk vi tidlig til sengs, fordi jeg dagen etter skulle kjøre i elleve timer, og ville komme meg av gårde i seks tiden på morgenen.

Onsdag 6. mars

Så kom dagen for avreise, og jeg våknet halv fem, fornøyd og uthvilt.
Det spiller visst ingen rolle for Karma når vi står opp – hun er alltid klar for «nye eventyr».  
Etter en god frokost, og en liten prat, fulgte Irene oss til bilen, og jeg startet opp for neste økt.
Kjøpte meg el-bil for to år siden, og hadde en klar plan på hvor jeg skulle lade – Oppdal, Dombås og Lillehammer.

Påfyll av noe nytt

Jeg pleier å spille musikk, mens jeg kjører. Om jeg ikke gjør det, lytter jeg til podkasts og lydbøker. Podkasten jeg hører på nå for tiden er «Gi litt mer faen», med komikeren Tommy Steine og forfatteren/terapeuten Geir Wigtil. Den handler for det meste om psykisk helse, men de setter også fingeren på mange andre sider ved livet. Noen ganger trenger man litt påfyll av noe nytt, og podkasten deres gir meg input, lærer meg å tenke annerledes på enkelte saker.

Etter ladestopp på Oppdal, og lufting av Karma, bar det oppover mot Dovrefjell, hvor naturen er slående vakker, sommer som vinter. Det ble ingen pauser, men solen skinte, og jeg kjente på hvor godt jeg har det, mens høyttalerne fylte bilen med trivelig 80-talls musikk. Tenk at jeg kan dra av gårde på denne måten, at jeg kan oppleve så mye fint.  

• 

• 

Vikingtiden

Neste stopp ble Dombås, og mens bilen ladet, gikk jeg til anskaffelse av en bronsefigur av Heimdall. Vikingtiden interesserer meg voldsomt, og jeg blir inspirert av å hvile øynene på disse figurene, som fem i tallet, pynter opp på kontoret. Jeg er en samler – en gang hadde jeg 100 afrikanske masker. Nå har jeg bare noen få masker igjen, siden det er begrenset med veggplass i en liten leilighet. Men de mytologiske figurene skal få sin egen hylle – skal aldri kvitte meg med dem.

Etter et stopp på Lillehammer og enda en luftetur, kjørte jeg over fjellet til Fagernes. Derfra dro jeg over Golsfjellet, og kom ned på den «riktige» siden.

Jeg var ganske sliten da jeg endelig kunne parkere foran hytta, og det holdt akkurat med strøm på bilen. Da var det bare å plugge i ledningen, før jeg bar tingene mine inn, og begynte på middagen.

Denne kvelden sovnet jeg med strikketøyet i fanget, og fikk ikke stolpret meg i seng før etter midnatt. Men du og du så godt jeg sov.

Torsdag 7. mars

Våknet uthvilt, og klar til dyst. Planene for denne dagen var å bake brød, skrive mer på blogginnlegget og begynne på en ny novelle. Jeg liker å skrive noveller – de er korte, og kan handle om noe helt annet enn det jeg skriver om til vanlig. Har alltid hatt en egen evne til å skape nye verdener i hodet, og jeg takker hver dag for at jeg evner å få ideene mine ned på papiret. En gang spurte en redaktør i et ukeblad om hvorfor historiene mine alltid bar preg av melankoli. Jeg hadde ingen god forklaring på det, men jeg liker å dykke i det litt tunge og dystre, spille på følelser og leke med ord – kan hende er det livserfaringene mine som preger meg, jeg vet ikke helt. Kanskje det er så enkelt som at det er slik jeg er.

Jeg er ikke spesielt flink til å bake, så jeg kan ikke påstå at brødet ble vellykket, men det smakte godt – det er det viktigste.  

Etter å ha gått en oppfriskende og solskinnsrik tur med Karma, ble jeg enig med meg selv om at jeg hadde hatt en fantastisk flott uke, og at jeg i morgen skal ta meg en lang skitur.

Alle dager kan fylles med «godsaker», bare man kjenner takknemlighet, og evner å glede seg over de små ting.

Beste hilsen Jane