Min uke – Torill Thorup

Nå er det forfatteren av «Livet på Solhaug», men også «Inga Svartdal», «Arvesølv»  og «Der vinden hvisker» som deler raust med oss fra en helt spesiell uke.

Tekst: Torill Thorup

Pilegrimstur i Spania

22. mars til 6. april 2024

Jeg og venninnen min, Elsbeth, har i mange år snakket om å gå pilegrimstur i Spania, men med totalt seks barn, som ikke på noen måte er født samtidig, ble det bare med drømmene. Helt til Elsbeth en sommerdag i 2023 sendte e-post med flytider. Avgjørelsen var tatt: Vi skulle reise til Spania 22. mars året etter!

Jeg syntes jeg var godt i gang med å gå lange turer, men etter å måtte avlive den siste hunden min sent i august og et altfor tidlig snøfall i oktober (med påfølgende holke), ble planene på å trene seg opp til å gå langt spolert. Planen var også å bære 6–7 kilo på ryggen, men ryggsekken fikk jeg ikke surret meg til å kjøpe før uken før vi skulle reise. Det samme gjaldt med turskoene … riktignok hadde jeg vært flink til å smøre føttene med Gehwol Foot Cream. Jeg hadde hørt at en pilegrim måtte regne med å få gnagsår og vannblemmer.

Vi reiste fra Gardermoen til Madrid, forventningsfulle og ivrige etter å sette i gang. Vi fikk tak i pilegrimspass i León – et pass som er nødvendig for å få adgang til herberger og for å dokumentere hvor langt man har gått. Vi tok også en tur innom den storslåtte, flott katedralen i León.

Tilgjort «bloggerfot» til ære for fotografen. Katedralen i León i bakgrunnen.

Etter å ha tenkt oss om, valgte vi å droppe León som startpunkt, og i stedet begynne vandringen i Astorga. Det viste seg å være et riktig valg. Astorga er en nydelig, pittoresk by. Første natten lå vi på et herberge til 7 euro pr. person. Det var rent og billig, men vi var ikke helt komfortable med å sove blant fremmede – kvinner og menn i skjønn forening.

Torget i Astorga

Neste morgen var vi endelig på vei. Ut av Astorga passerte vi et av Gaudis mesterverk, Biskopens palass, i nygotisk stil. Bygningen ble påbegynt i 1889 og fullført i 1913. Gaudi er kanskje mest kjent som arkitekten bak katedralen La Sagrada Familia i Barcelona. Etappen fra Astorga til Rabanal var forholdsvis kort, 20 km, og vi møtte flatt landskap i strålende sol.

Biskopens palass

I Rabanal var det to slitne, uerfarne pilegrimer som sov godt i hotellsenger etter å ha inntatt en velsmakende middag. Sannelig var det flott å ha egen dusj og do også! Dagen hadde vært fylt av inntrykk; vi hadde både vært på kveldsbønn i en benediktinerkirke – og sett flere storker.

Flatt landskap i strålende sol
En av mange storker vi så

På dag 2 skulle vi gå fra Rabanal til Molinaseca, det er omtrent 25 kilometer. Vi gikk ut i grålysningen for å prøve å være fremme før det meldte regnværet kom om kvelden. Vi vandret gjennom et nydelig landskap, men med vesentlig stigning. Etter hvert forsto vi hvorfor så mange bruker staver når de går: De er til god støtte i lange, bratte nedoverbakker. Vi kom oss ned fra fjellet, og var veldig glade for at det ikke hadde begynte å regne. Da ville noen partier blitt forvandlet til sleip gjørme. I Molineaseca ble vi «vinket inn» av en eldre mann som lurte på om vi var på utkikk etter et rom. Jeg ble noe skeptisk, ikke av den pågående fremgangsmåten hans, men til standarden på det han ville leie ut til oss for 40 euro natten. Det viste seg at rommene hans var store med gode, bløte madrasser. Sjelden har jeg sovet så godt!

Ned fra fjellet
Autentiske Spania

Den 3. dagen var etappen på tre mil, men vi bestemte oss for å stanse i Cacabelos fremfor i Villafranca del Bierzo. Det fordi det ofte er enklere å finne ledige rom i en forstand enn i en større by. Langs hele ruten var det sjarmerende hus, en ku som poserte villig for kamera og tempelridderborgen i Ponferrada i sikte. Borgen fra 1100-tallet var vel verdt et besøk.  

Veien videre gikk nå gjennom forsteder med dårlige vedlikeholdte hus og på sprukken asfalt. Vi passerte 200-kilometers merke til Santiago de Compostela – vårt endelige mål. Det var også der hoften min begynte å krangle. Derfor var det godt å komme på hotellet den ettermiddagen.

Fjerde dagen bød på vandring gjennom et landskap med svarte, knudrete vinranker. Vi var der for tidlig på året til å oppleve løvfulle trær. Dessverre var den en lang, ny etappe på asfalt med bratt stigning. Jeg hadde forventet å få gnagsår underveis, men ikke at hoften skulle gi slike smerter. Var det noe jeg kunne ha unngått? Så absolutt. Det er nybegynnerfeil å ikke gå til anskaffelse av bløte innleggssåler i skoene. Jeg burde heller ikke ha pakket sekken så tung. Jeg hadde hørt at den ikke burde veie mer enn 6–7 kilo, men siden det var meldt både øsregn og glitrende sol, hadde jeg pakket med for mye. Min veide nesten 9 kilo. Vi fortsatte en stund til, men heldigvis tok venninnen min en sjefsavgjørelse og sa at vi skulle ta drosje til i overnattingsstedet i O´Cebreiro. Følte jeg det som et nederlag? Nei, det gjorde jeg ikke. Vi hadde avtalt at turen var for oss, vi gjorde det ikke for å imponere noen. Da drosjen slapp oss av i O´Cebreiro, ble vi overrasket: Det lå snø der! Det var kanskje ikke så merkelig, vi befant oss jo 1300 meter over havet.

Snøvær i O’Cebreiro
Vindvær i 1300 meters høyde

Neste dag bestilte vi transport av bagasjen. Jeg skjøv stoltheten til side. Det viktigste er ikke å bære tungt, men i det hele tatt fullføre pilegrimsvandringen. I tillegg følte jeg at jeg svevde av gårde uten den tyngende vekten på ryggen. Bløte såler hadde jeg også fått tak i. Smerten i hoften forsvant heldigvis. Dette ble en etappe i stor kontrast til de andre; nå vasset vi i snø, og jo høyere opp vi kom, desto mer brølte vinden rundt ørene på oss. Underveis tok vi inn på et lite serveringssted – utenfor hadde noen barn laget snømann – og vi varmet oss med en god linsesuppe. Det var godt å få varmen tilbake i kroppen.

Gammel grind

Det var synd at landskapet lå under et dekke av hvitt snø, for jeg tror at etappen fra O´Cebreiro til Triacastela kunne vært den vakreste på hele pilegrimsturen. Da vi kom ned fra høyden, åpenbarte det seg frodig, grønn skog. Eføyen grodde velvillig oppover så å si hvert eneste tre.

Vakkert landskap

I dagene som kom gikk vi i Galicia, som er kjent for frisk luft, skiftende vær og våtere dager. Vi ble slått av hvor vakkert alt var, stadig var vi enige om at «åh, her var det fint!» I begynnelsen av vandringen hadde vi ikke møtt på så mange pilegrimer, men fra Sarria strømmet det på. Det er fordi Sarria ligger litt mer enn 100 kilometer fra Santiago, altså minimumsstrekningen man må gå for å få beviset for at man er pilegrim. Vi møtte to stykker som hadde gått helt fra den franske grensen, en tur på 800 kilometer, og de mente lattermildt at de som hoppet på fra Sarria bare var «turister».

Hórreo til å tørke maiskolber

På pilegrimsleden så vi også noe jeg ikke hadde sett før. Det var et hus som lignet våre stabbur, men det var mindre og smalere. Etter hvert forsto jeg at det var til å tørke maiskolber i. De varierte i graden av vedlikehold, men alle var fascinerende å se på. Enkelte gårder kunne smykke seg med opptil tre slik hus, hórreo.

Hórreo

Den siste etappen gikk gjennom sval eukalyptusskog. Der merket vi at pilegrimsleden var mer slitt og sølete. Godt vi hadde investert i solide tursko (det nyttet ikke med lave joggesko der, nei, slik som enkelte trodde!) Det var en god følelse å stå på plassen foran katedralen i Santiago – vi hadde fullført 270 kilometer (fratrukket en mil i drosje). Vi fant frem til pilegrimskontoret og fikk Compostela-sertifiseringen på at vi var ekte pilegrimer.

Katedralen i Santiago fra hotellvinduet

Før vi forlot Santiago til en fridag i Madrid, var vi på messe i katedralen. Den har plass til 1200 mennesker og det var ikke en ledig stol. Etterpå beundret vi katedralens kriker og kroker, og vi lot oss fascinere av alt museet hadde å vise frem.

Endelig fremme i Santiago

Ble pilegrimsturen like fin som jeg hadde håpet på? Et utvilsomt ja! Til tross for hoftesmerter, venninne med vondt i ankler og legger og at vi ble skambitt av veggedyr i Triacastela – gående i regnværet flesteparten av dagene, er det absolutt en tur å anbefale. Pilegrimsleden er godt merket – det er umulig å gå feil – og man går i skiftende terreng. Det var en vennskapsvandring, men også en reise i kultur, historie og god mat. Vi har vært våte, sultne, kalde, men vi våknet aldri en morgen og tenkte: «Nå orker vi ikke å gå lenger». Vi ville ha med oss alt det autentiske Spania kunne by på. Vi har allerede begynt å planlegge neste tur, men da skal vi gå den nordre ruten, den som går langs kysten.  

Hilsen fra Torill

Livet på Solhaug

Livet på Solhaug

– en storgårdsserie

Et intenst familiedrama 
Et forsvunnet barn 
En farlig fiende 

«Jeg har aldri lest en bok med så mye handling og så mye spenning fra begynnelse til slutt.»
Yngvild Wennevold, storleser