Les et utdrag fra første bok her. Det er august i Vintervik, og året er 1959 …

9. august er den aller første boken i «Vintervik» i salg! Synnøve Eriksens nyeste serie tar oss med til herlige 60-tallet i en serie full av hemmeligheter, forviklinger og forelskelse.

Kjenn solens varme stråler og kos deg med frisk sjøsprøyt, vakker natur og nye venner! Synnøve skriver med en egen varme og herlig, lun humor som gjør at du kan drømme deg bort til tidligere tider.

Gleder du deg til å lese? Her får du en smakebit:

Vintervik, august 1959

Enkefru Heier likte å kjøre fort og uvørent. Uten sertifikat. Det manglende førerkortet var en godt bevart hemmelighet som ikke vedkom hennes bekjentskaper. Verken lensmannen eller distriktslege og hans kone, som hun tok et slag bridge med annenhver torsdag, kjente til denne lovovertredelsen. Bare Mattias Isaksen visste. Han hadde selv lært henne å kjøre, en gang for lenge siden da de begge var unge og uforstandige.

Kanskje ville han ikke dvelt ved disse minnene, om det ikke var for barnebarnet på fem som under hele overfarten fra byen til øya hadde kommentert alt hun så og rusket opp i hukommelsen til en eldre kar. Veslejenta skulle tilbringe helgen hos besteforeldrene. Hun strålte om kapp med solen og gledet seg over alt hun så, stadig mer ivrig etter hvert som ferga nærmet seg land. Måker, skjær og skyer som
lignet på troll ble kommentert, likeså en dame med bart og en mann med en stor vorte på nesen.

Mattias kunne høre den rytmiske bankingen fra verftet, det lød som et ekko av penger og velstand. Den massive verkstedbygningen med kraner og bedding, lå der som et landemerke og tok opp plass og ga arbeidsplasser. Vintervik hadde sitt navn fra den gang seilskutene søkte ly og ankret opp når vinterstormene herjet som verst. Her fant farkostene en trygg havn mens de ventet på at uværet skulle gi seg.
Nå var stedet mest kjent for å bygge hurtiggående skip med luksus og komfort, og moderne hekktrålere som sopte havbunnen for fisk. Fru Heier likte ikke slik snakk. Hun var en fremtidsrettet kvinne. Sta og urokkelig i troen på seg selv og alt det hun stod for. Dessuten var det hun som eide verftet.

Mattias kunne se at Rut Heier på skjødesløst og slurvete vis parkerte sin blå Ford på fergekaien og gikk ut av bilen. Hun hadde også et barnebarn å hente, mye eldre enn hans og med en langt mer dramatisk start på livet. Rut Heier hilste høflig på kjente ansikter, men orket nok ikke den kjedelige småpraten om vær og vind og ingenting, og hun stilte seg opp et stykke unna de andre. Det var de færreste som skulle reise. Noen var kun møtt opp av ren og skjær nysgjerrighet eller fordi de ikke
hadde noe bedre å ta seg til. Som de tobakkstyggende gubbene på den værslitte benken og ungguttene som hang over sykkelstyret og prøvde å være karslige enda ingen av dem hadde fått dun på overleppen.

Vintervik tok seg alltid best ut fra sjøsiden
Omkranset av åser og fjell, med Blåtind som det høyeste, og nå på sensommeren, lyngen som blomstret lyserød og forlokkende oppover liene og dannet et vakkert skille mellom natur og bebyggelse. De fargesterke, gule markblomstene som dominerte engene i juni, var byttet ut med ulike nyanser av pastell. På begge sider av havneområdet lå det som var kommunesenteret for øyene her ute i havgapet. Et lite miniatyrsamfunn som dugde for de vel femtenhundre sjelene som bodde her. Rådhus og lensmannskontor, lege og medisinutsalg, bank, postkontor, frisørsalong, kolonial og manufaktur, bakeri, pølseboden som ungdommen flokket seg rundt på kveldene, og Fiskarheimen som spredte duften av dagens middag gjennom et åpent vindu og hadde rom til leie i andre etasje.

Mattias svarte på spørsmål fra den vitebegjærlige datterdatteren og tok inn synet av menneskene som stod ute på dekk, foran bilene, for regelen var at passasjerene alltid skulle få gå først i land. Billettøren stod bredbent på dekk med vesken med myntveksler over skulderen, klar for å dirigere bilene. Det var få av dem nå som sommeren snart var ved veis ende.

Mattias husket at han hadde lovet sin kone å holde utkikk etter en gul folkevogn, en slik som ungdommen kalte boble. Det var lærerinnen som skulle losjere hos dem dette skoleåret, som var føreren av en slik bil. Han konstaterte at ingen gul folkevogn var med ferga i dag heller, kun en rød og en lysegrønn. Solen varmet i nakken, og det var altfor hett etter hans behov. Mattias foretrakk høsten, kjølige morgener med glassklar luft straks han kom ut på trammen – og regn mot kveldsmørk rute når han satt i godstolen og lyttet til nyhetene på radioen.

Blikket hans dvelte ved Irene Heier
Det lange, gyllenbrune håret beveget seg mykt i vinden, og stod i kontrast til det ravnsvarte ragget til den unge mannen som hun delte smil og latter med. Fløyelsbrune øyne mot gnistrende mørkeblå. De to hadde sittet ved siden av hverandre i kafeteriaen også, aldeles oppslukt i en tilsynelatende endeløs samtale. Han hadde sett dem da han kjøpte en svele til veslejenta og en kopp kaffe til seg selv, og registrert at både hjerte og sjel var involvert. Mattias undertrykte et smil. Fru Heier hadde ganske sikkert svært lite til overs for en slik nærhet, og ville kommet med advarsler om pengesorger og utrygghet og en lang rekke andre uheldige belastninger.