«Sønnavind» av Frid Ingulstad er en norsk serieroman-sensasjon! Denne gripende serien fra arbeidermiljøet ved Akerselva har bergtatt lesere i årevis, og snart er aller siste bok ute.

Det er med en liten tåre i øyekroken vi deler utdraget fra bok 124 i serien.

Les mer om serien og kjøp bøkene her!

Utdrag fra «Sønnavind» bok 124 DEN SISTE DANSEN:

På St. Hanshaugen kom Rosalind gående med den runde handlekurven stappfull av varer. Hun gikk fort til tross for at kurven var tung, og leppene hennes var sammenknepet. Hvis det samme skjedde i dag igjen, ville hun ikke greie å holde munn! Hva slags hjem kom Cecilie fra? Hadde hun ikke lært forskjellen på rett og galt? Tenk å forsyne seg av godteriet som sto i skapet, uten å spørre først! Det ville ikke Kristian ha gjort engang. På badet lå tannbørsten hennes på vasken og toalettsakene hennes lå strødd oppå vaskemaskinen. I skittentøyskurven var over halvparten av plaggene hennes, og hun hadde ikke engang sagt takk da Rosalind hadde gitt henne en bunke med nyvasket tøy. Hun hadde til og med strøket blusene hennes!

Kristian var helt blind når det gjaldt Cecilies freidige oppførsel, han forgudet henne og ble rasende hvis Rosalind ymtet frempå at hennes oppførsel var i meste laget. I kveld skulle hun lufte temaet i syklubben, og hun var sikker på at alle ville være enig med henne. Eva hadde en svigerdatter som strøk tøy for henne og lagde middag til dem alle tre dager i uken. Vigdis roste sin svigerdatter i høye toner og snakket om henne som hun skulle være et av jordens største undere. Det var nesten til å bli kvalm av, tenkte hun. Og så skulle hun selv ende opp med en som Cecilie?

Ingen var kommet hjem ennå. Hun skyndte seg å sette over kaffekjelen for å ta seg en styrkende kopp før familien kom.

Hun hadde bare rukket å ta et par slurker da hun hørte noen i trappeoppgangen. Det kunne ikke være Dag, for han sluttet ikke før om noen timer. Ikke Elisabeth heller, for hun skulle være med en venninne hjem etter skolen. Kristian kom alltid sist.

Nå hørte hun nøkkelen bli vridd om i låsen. Øyeblikket etter sto Cecilie i døråpningen.

«Hei!» Hun var glad og blid i stemmen. Blikket hennes falt på kaffekoppen som Rosalind akkurat da løftet til munnen. «Åh, kaffe!» utbrøt hun begeistret. «Det er akkurat hva jeg trenger!» Hun slengte vesken fra seg på gulvet, hastet bort til skapet og tok frem en kaffekopp. «Har du ikke satt frem sukker og fløte?»

«Nei, det bruker jeg ikke.»

«Men du har vel en skvett igjen i kjøleskapet?»

Rosalind reiste seg opp og hentet frem fløten. «Ikke ta alt, er du snill. Min mann vil gjerne ha litt, han også.»

«Min mann,» hermet Cecilie og lo. «Eier du ham?»

Rosalind kjente at hun ble varm i kinnene. Ikke av ordene som ble sagt, men av Cecilies freidighet. «Når man er gift, sier man ‘min mann’ eller ‘min kone’,» sa hun så rolig som hun var i stand til, men inne i henne dirret opprøret. Cecilie hadde ingen rett til å komme busende inn på hennes kjøkken, forlange fløte i kaffen og belære henne!

«Et slikt liv vil jeg ikke ha!»

Rosalind hadde noen giftige ord på tungen, men klarte å beherske seg.

Cecilie lo. «Du forstår vel hva jeg mener? Ingen kan eie et annet menneske. Den mannen jeg gifter meg med, skal heller ikke eie meg. Det skal ikke være noen forskjell. Jeg skal arbeide og tjene penger, og jeg skal lage mat. Det samme skal han gjøre. Vi skal være likestilte.»

Rosalind satte kaffen i vrangstrupen og hostet kraftig. Likestilte, du liksom! I tankene så hun Kristian for seg: i kjøkkenforkle, med grytekluter i hendene ta en ferdig stekt kringe ut av stekeovnen. For en latterlig tanke! I neste øyeblikk så hun for seg Cecilie i politiuniform stå og dirigere bilene på vei hjem i rushtiden. Hun hadde klippet håret kort og så myndig og autoritær ut. Når hun kom hjem fra arbeid, satte hun seg ved kjøkkenbordet og ventet på å bli servert. Var det slik dagens ungdom ønsket å ha det når de giftet seg?

«Hva tenker du på?» spurte Cecilie.

«Jeg prøvde å se for meg hvordan livet deres ville bli.»

«Det kommer til å bli helt supert. Enten det blir Kristian og meg, eller Kristian og en annen, eller jeg og en annen.»

Rosalind så forskrekket på henne. «Dere er jo nesten gift. Dere lever jo sammen.»

«Er det forbudt?» lo Cecilie.

«Ja, det var i alle fall forbudt da jeg var ung.»

«Men du er ikke ung lenger, Rosalind.» Det var første gang Cecilie kalte henne ved fornavn.

«Nei, jeg er visst ikke det,» svarte Rosalind med et sukk.

Cecilie reiste seg fra kjøkkenkrakken. «Jeg går inn og slenger meg nedpå noen timer. Jeg sov dårlig i natt. Gjengen lurte meg til å smake på noe i går kveld. Jeg vet ikke hva det var, men jeg ble så svimmel som jeg aldri har opplevd før.»

Rosalind så forskrekket på henne. «Det var vel ikke …?»

Cecilie lo. «Det var det sikkert, men det ga ikke mersmak. I hvert fall ikke for mitt vedkommende.»

«Smakte Kristian også på det?»

«Ja, så klart.»

Jeg må snakke et alvorsord med ham, tenkte Rosalind bekymret. Cecilie var helt uten ansvarsfølelse og tok farlige sjanser for dem begge.

«Takk for praten,» kom det smilende fra Cecilie. «Jeg trodde ikke du var såpass allright, men jeg har visst tatt feil av deg.»

Rosalind hørte knapt hva hun sa. Tankene kretset bare om det Kristian hadde fått i seg og som hadde gjort Cecilie så svimmel. «Dere må aldri la dere lure til å prøve narkotika, Cecilie,» sa hun inntrengende. «Det er farlig! Hvis dere først har begynt, klarer dere ikke å stoppe, kroppen krever stadig mer. Til slutt kan dere ende opp som vrak. I verste fall dø!»

Cecilie smilte overbærende. «Du tror vel ikke at vi er dumme?»

«Ikke dumme, men uvitende. Ikke leser dere aviser, ikke ser dere på nyhetene på fjernsynet. Hadde dere bare lest litt av det som er skrevet, hadde dere ikke våget å ta i det stoffet engang og slett ikke latt dere lure av uvettige ungdommer som ikke vet sitt eget beste.»

«Hvorfor leser du det da?»

«For å advare dere i tilfelle noen skulle prøve å friste dere. Det er folk som tjener masse penger på å selge den giften, for gift er det!»

«Ta det med ro, fru Stiansen. Jeg kan passe meg selv!» Dermed strenet hun ut av kjøkkenet og smelte døren igjen etter seg.

Lyst til å vandre i Elises fotspor langs Akerselva?

Vi har laget et nedlastbart Sønnavind-kart som du kan skrive ut. Ta kartet med deg på din egen Sønnavind-vandring! Last ned kartet her!