Løvøya utenfor Horten betyr mye for Elisabeth Hammer. Bli med henne til barndommens stier, der mye av handlingen i «Herregårdens hemmelighet» foregår.

Hvorfor skriver jeg fra Løvøya?

Tekst: Elisabeth Hammer

Tanken på å skrive en serie fra Løvøya har lekt i bakhodet mitt i lang tid. Som liten hadde jeg mitt sommerparadis på denne lille øya utenfor Horten.

Min bestemor hadde hytte der da jeg vokste opp, nærmest Løvøysund og Mellomøya, og jeg har hatt lyst til å legge en husmannsplass der hytta står. Jeg var ofte der på sommeren. I minnene mine er det alltid sol og varmt, selv om jeg er temmelig sikker på at vi også lå på stranden under fuktige håndklær og hakket tenner mens vi ventet på at sola skulle titte frem fra bak en sky. Måkene skrålte bestandig, og småfuglene sang. Min bestemor dyrket grønnsaker, og alt måtte smakes på. Roser, skjærsmin og kaprifol duftet aller best på kveldene, og det hendte at vi møtte flaggermus på vei til utedoen når mørket hadde lagt seg.

Jeg hadde sommervenner, og vi var høyt og lavt og utforsket øya. Det var ekstra spennende fordi Mellomøya på den andre siden av sundet var militært område, og det var forbudt å komme for nær.

Da jeg ble litt eldre, snek vi oss likevel til å legge båten langs fjellsiden på Mellomøya for å fiske torsk. Vi visste at en grå vaktbåt kom tøffende rundt øya ca. en gang i timen, og det var mye spenning rundt hva som ville skje om vi ble tatt på fersken. Frykten var nok større enn nysgjerrigheten, for vi klarte alltid å komme oss på passende avstand fra Mellomøya før vaktbåten dukket opp. Men vi spekulerte mye i hva som ville ha skjedd med oss om vi ble tatt, og en av teoriene våre har jeg latt utfolde seg i «Herregårdens hemmelighet».

Når vi ikke snek oss innenfor forbudssonen rundt Mellomøya, lærte vi oss å stupe fra de lave bryggene langs stranda på indre havn, hvor vi også lå på magen og fisket krabber til vi var brunsvidde på ryggen. Dykket gjorde vi også, og vi fisket. Enten trakk vi hvitting fra robåten, eller vi sto på Løvøybrua og prøvde å fange makrellen som jaget sildestimen inn i Løvøysund.

En morgen ble jeg vekket av bestemor. Det var grytidlig, før sola hadde stått opp, og det var kommet sild inn i sundet mellom Løvøya og Mellomøya. Under silda jaget seien og det glitret av sølv i hele sundet. Vi stormet nedover til Løvøysund for å fiske, i nattkjolen, og akkurat dette minnet har jeg brukt i første kapittel i «Herregårdens hemmelighet».

Jeg håper at min kjærlighet til Løvøya skinner gjennom i historien, og at jeg klarer å formidle litt av øyas magi i «Herregårdens hemmelighet».

God lesing!

Hilsen fra Elisabeth