Elisabeth Hammer, forfatteren av Herregårdens hemmelighet, forteller om den beste julegaven hun noen gang har fått.

Tekst: Elisabeth Hammer

I barndommens julehus pyntet vi til jul på lille julaften. Da kom alle nissene frem, den vakre kirken som klimpret frem Glade jul ble plassert på skjenken, og juletreet fikk lys, glitter, kuler, lenker, flagg og hjemmelaget julepynt.

På selve julekvelden så jeg Kalle Anka og vennene hans på svensk TV2. Den gang hadde vi antenne på taket, og som regel snødde det mer på skjermen enn utenfor vinduet. Tre nøtter til Askepott så jeg første gang da jeg var rundt fem år gammel. Vi var hos oldemoren min, og barna satt tett sammen på gulvet foran svart/hvitt-TV-en. Jeg trodde vi ventet på Disneys tegnefilmversjon av Askepott, og jeg kan huske at jeg ble skuffet. Men jeg elsket hester, og forelsket meg snart i filmen likevel. Senere skulle jeg forelske meg i den på ny, men da skyldtes det nok heller en vakker prins med (ikke fullt så vakre) tights.

Et fast innslag på julaften var pinnekjøtt, og siden vi er en stor familie, var vi som oftest mange samlet. Ett år var vi hos bestemoren min. En av onklene mine måtte plutselig gå, for han hadde glemt at han skulle spille bridge med noen venner. Jeg husker at jeg syntes det var synd at onkel ikke fikk se nissen den kvelden. For nissen kom nemlig rett etter at onkel hadde gått – og dro igjen like før han kom tilbake.

En av gavene nissen hadde med til meg, var en kosehest, og for meg var det kjærlighet ved første blikk. Hesten sov i armkroken min om natten og var med meg på mange eventyr. I dag er Hesten pensjonert og står på en hylle over sengen min. Pelsen er matt, øynene er erstattet med knapper, den revner i sømmene og har plastrede hover, men den er fortsatt en av de aller beste julegavene jeg har fått.

Ønsker deg en riktig god jul!

Elisabeth