Av Jane Mysen

Jeg har besøkt datteren min i Trøndelag, og som så mange ganger før, reiser jeg innom Tynset på veien hjem. Etter å ha rigget meg i stand i en campinghytte, tar jeg meg en tur ut for å trekke frisk luft etter den lange kjøreturen.

Isen knaser under støvelsålene, det er et surt drag i luften der jeg rusler rundt i stasjonsbyen. Jeg trekker luen bedre ned over ørene, mens jeg prøver å se for meg stedet slik det så ut på slutten av1800-tallet, og jeg tar meg en lang pause ved jernbanestasjonen. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvordan det så og hørtes ut da damplokomotivene regjerte, og i et glimt ser jeg kvinner i lange kjoler og menn med spaserstokker vandre over perrongen. En bonde med en melsekk på ryggen går med bestemte skritt mot en av godsvognene. Da får jeg øye på gutten i bondevognen, det er Elias, Annas og Nikolais sønn. Tømmene hviler lett i gutteneven, og han stirrer forventningsfullt mot toget som nettopp har stanset.

Jeg blir ikke for å se hvem han venter på, men rusler videre, for på Tynset lever personene i «Flammedans» i beste velgående. De er ikke synlige for enhver som besøker bygda, men for den som leser serien, går det så absolutt an å se for seg Øvre og Nedre Garmo, Gampås og Lia.  Om man har riktig innlevelsesevne, kan man kanskje se Anna, Nikolai og ungene deres også. Eller Finnskogfølget som kommer vandrende langs Glåma, for å besøke sine kjære og for å handle.

Jeg går videre i historien, og spaserer gjennom Neby, hvor jeg tar noen bilder av bygninger som Anna måtte forbi for å komme til landhandelen. Brått hører jeg rasling som fra perlekjeder og skjørter, men når jeg kikker meg rundt, ser jeg at jeg er alene. Jeg forstår hvem som spøker for meg og blir varm i brystet. Jeg er redd for skrømt, men ikke for Anna.

Det bærer over hovedveien og oppover mot kirken, hvor Anna ektet Jørgen Garmo. Jeg synes at jeg kan høre kjerrehjulene og de muntre stemmene fra brudefølget, og iblant smeller det et børseskudd. Glad barnelatter, kirkeklokker som kimer og prekenen den hoverende sognepresten Dorme holdt for brudeparet, klinger i ørene. Så mye har skjedd siden da, sørgelige og glade historier om hverandre.

Jeg har smilt, men også felt mange tårer gjennom serien, og det føles vemodig når jeg skuer utover kirkegården. Blant de synlige gravstøttene står de usynlige – de tilhører mennesker som jeg rakk å bli inderlig glad i før de døde på dramatisk eller naturlig vis. Når jeg løfter hodet, ser jeg Glåma under et tykt lag med is, bare enkelte steder ligger en lumsk råk og truer. Tankene går til den gang det ble arrangert marked på isen, og nok en gang seiler jeg over området på drømmenes vinger. Lirekassemusikk leker i ørene, og jeg oppdager hester og sleder på vei over isen, hvor boder er satt opp. Et sted står en hestehandler med hestene sine, et annet sted holder en kone med skaut opp en vakker heklet duk. Anna pruter, som en ekte taterkvinne, mens hun holder vesle Holger i hånden. Han har fått et kremmerhus med kandissukker, som han skal dele med søsknene sine når han kommer hjem.

Jeg river meg løs, men luktene fra markedet henger fremdeles i nesen når jeg går over brua som skiller stasjonsbyen fra området hvor mesteparten av Flammedans’ handling er lagt.

Hytta er god og varm, og jeg fyrer opp i peisen, trekker en kopp te og setter meg ved pcen. Utenfor vinduene er skumringen i ferd med å legge seg. Jeg trekker pusten før jeg lar fingrene danse over tastaturet. Jeg er rede til å bruke inspirasjonen jeg har samlet. Til å skrive nok et avsnitt i Annas og Nikolais liv.

Flammedans 39 «I sorg og glede» kom i salg mandag 28. mars.